19. august, internasjonal dag for håp.

19. august er internasjonal dag for håp for alle som har mistet ett barn:

August 19th is a day to break down the walls of society that keep pregnancy, infant and child loss a hush hush subject. People view the death of a baby as just a sad thing that happened.

These babies that die are not sad things that happen. They are people, much loved and wanted children. They are brothers, sisters, nieces, nephews, grandsons and granddaughters.

August 19th is about openly speaking about these children and celebrating their short lives.

By having this special day once a year we get people speaking about pregnancy, infant and child loss. And by doing this we break those walls down so that people are not afraid to speak about these children anymore.

I tillegg er det en spesiell dag for meg, for 2 år siden kom mellomstemann til verden, født og død på samme tid. Det er godt og vondt å ha sånne dager for å minnes de barna man savner, heldigvis har jeg en stor trøst og håp i magen nå.

P.s. Med Knerten går det fortsatt bra. Jeg har hatt enda flere kynnere enn vanlig i det siste, og det har vært ganske slitsomt. :P Natt til i går måtte jeg stå opp og ta en dusj, og da kom de ca hvert 10-15 minutt med murringer i korsryggen samt ved symfysen. Og jeg hadde fortsatt endel murringer i korsryggen på dagen i går, uten at jeg helt greide å sette det i sammenheng med kynnerne. Etter de forrige svangerskapene sitter jeg igjen med endel dårlig samvittighet for at jeg skulle ha stått på mer og mast mer på legene som skulle følge meg opp. Og siden Henriksen på forrige kontroll sa at jeg måtte ta kontakt om Kynnerne ble verre med korsryggsmerter etc. så måtte jeg ta kontakt, ja så gjorde jeg akkurat det i går. Han sa at vi fikk vurdere spesielt iom at LMH var åpnet over TAC'en nå og det var viktig for meg å bevare TACen etter svangerskapet.  Men Henriksen har ferie denne uka, så jeg måtte få snakke med den overlegen som hadde vakt (L.E.). Jeg forklarte min bekymring og at jeg visste at jeg ikke var i fødsel men var usikker på hvor mye modning som "er bra" mtp TACen videre.  Hun hadde tydelig lest journalen min og var oppdatert, men jeg føler ikke at hun syntes det var noe spesielt med min situasjon. Hun mente at så lenge jeg ikke hadde mere vondt (at TACen ville gi smerter ved kontraksjoner om det ble "trekk" på den) eller tegningsblødning så var det ingen fare. Så det var bare å fortsette å følge med på regelmessighet etc. Egentlig så var det dette svaret jeg aller helst ville ha, jeg vil ikke behøve å komme inn før på onsdag. Men det var noe med at hun var så avvisende og belærende i tonen som gjorde at jeg ble veldig skuffet og lei meg. Sikkert også fordi at jeg følte at nå gjorde jeg ihvertfall noe riktig, tok kontakt før det var for sent, og så følte jeg at jeg ble annsett som "nok en hysterisk gravid kvinne".

Vel, anyhow. Kynnerne har roet seg i dag, dvs våknet av noen i natt men det har ikke vært smerter forbundet med dem og det er ihvertfall ikke noe som er hyppig eller regelmessig. Så nå skal jeg slappe av og se frem mot onsdagen. :)

Termindato for minstegutt i dag.

Jeg trenger vel ikke si mer.
:(

Har det ganske bra, men...

noen ganger så blir man trist allikevel.
Har hatt ei ganske bra uke på jobb, med et løssluppet humør blandt kollegene. Det er flere av oss som går ut i ferie nå til helgen, så humøret har vel vært litt farget av det.
Men så har jeg fått vite at en av mine unge kolleger og kona venter barn. Er vel 1 mnd kortere på vei enn det jeg ville vært på dette tidspunktet. Og i kantina i dag så kom det selvfølgelig spørsmål, og jeg måtte sitte og høre på hvordan hun hadde det, hvilke plager etc. Og at det er en gutt. Da ble det tungt og verden kjentes veldig urettferdig igjen. Samme kollega fortalte meg rett før jeg gikk ut i permisjon med svangerskapspenger "i all fortrolighet" om sin store usikkerhet mtp om de kunne bli gravide, de hadde jo prøvd i 6 måneder. :dåne: Så jeg ble jo litt overrasket da jeg kom tilbake og skjønner at de på det tidspunktet måtte ha vært ihvertfall 6-8 uker på vei allerede. Drittfolk, drittunger og drittverden. :(

Nei, da. Jeg skal ikke være så selvmedlidende. Men det stikker litt, må innrømme det.

1. dag på jobb, CD2 og mail fra Dr. D.

Vel, i dag er første dagen tilbake på jobb. Heldigvis har avdelingslederen min gitt meg lette arb.oppgaver i dag, mest kontorarbeid. Så nå er jeg tilbake på mitt lille kontor etter å ha møtt/sett de fleste av kollegene mine igjen på morgenmøtet. Sist gang de så meg var jeg lykkelig og håpefull gravid, nå er jeg ikke. Det er noe spesielt med å få drømmene sine knust i all offentlighet.
Har pratet med lederen min om ting som skjer fremover, og til og med det var tungt. Jeg synes på en måte det er feil at livet går videre, og det å skulle planlegge prosjekter fremover høsten virker veldig fjernt. I tillegg føler jeg at de synes jeg har forsøkt nok nå, og at de på en måte forventer at jeg blir mere en ressurs fremover enn det jeg har vært så langt de siste 1 1/2 årene. Mens jeg er i planleggingsfasen på å gjøre et siste desperate forsøk på dette høyt ønskede barnet. Å skulle sitte i styringsgrupper etc fremover virker bare helt søkt og fjernt for meg, selv om jeg vet det er viktig for meg selv at jeg sitter der. Karrieremessig ihvertfall. Har mulighet til å bygge opp min fremtidige arb.plass, og det er jo en fin ting. Tøff dag.

I går kom tanta på besøk også. Vet ikke helt hva jeg føler om det. På en måte er det godt at kroppen fungerer som den skal, det gikk 5 uker og 4 dager etter fødselen, og 5 uker akkurat etter utskrapingen. Men på en annen måte så er det så utrolig feil også, for jeg skulle ikke hatt mensen på lenge lenge ennå. Og når den nå engang er her så betyr det ikke at vi er i noe babylagingsmodus. For vi må vente, vente og vente.

Har skrevet og fått nytt svar fra Dr. D igjen. Han er favoritten så langt, ikke bare pga økonomien, men også pga lang erfaring, svært god statistikk, lettere å reise til geografisk av legene i USA, vil gi meg 17-P-sprøyter, og i det hele tatt. Jeg drømmer om å reise dit i ferien min i august, men for å få det til å gå tror jeg at jeg må ta ei ekstra uke ferie (som jeg har fått vite er OK fra ledelsen) og Mannen må be om å forskyve ferien, evt ta ut litt avspasering i slutten. Så det er litt avhengig av det egentlig. Ellers så får vi reise senere, og det går sikkert også an, men jeg er rimelig utålmodig. Jeg kommer til å være over 35 år neste gang jeg er gravid, om vi lykkes igjen, med alt det innebærer. Så håpet er at vi får kommet oss avgårde og gjort operasjonen 20. august....

Limer inn det siste svaret fra Dr. Davis.

Eksponeringsterapi.

Mannen tok seg fri fra jobben i dag for å være med meg, og det har vært utrolig deilig. Og for å aktivisere oss litt så dro vi på Harry-tur til Nordbysenteret ved Svinesund. Han trengte noen nye klær, så det var en god anledning.
Så da har jeg vært ute blandt FOLK, og det gikk vel sånn passe. Det er rent for j@vlig mange gravide og damer med nyfødte barn der ute i verden, fatter ikke hva de skal gjøre akkurat der jeg er??? Nå må ingen gravide eller kvinner med nyfødte ta seg nær av dette, men det gjør faktisk ganske vondt å se dere akkurat nå.
Men jeg var ganske flink, begynte ikke å stortute inne på butikkene sånn som jeg gjorde på Polet forrige helg. Bare noen små tårer som lurte seg frem innimellom.
Har blitt innmari sliten av turen, men det var vel godt å komme seg ut av huset.

Fikk bestilt time på Volvat også, så dit skal jeg neste torsdag (27/5 kl 15.00). Blir ihvertfall køkjøring til jeg skal hjem igjen...

Og så kommer Mamma på besøk fra mandag til fredag, så da får jeg selskap i neste uke også. Snille Mamma'n min som kommer for å hjelpe meg komme meg videre etter hun skjønte (eller jeg endelig avslørte) hvor elendig det er med meg. For selv om jeg selvfølgelig skal tillate meg å sørge ferdig, så er jeg veldig sliten av det hele, og føler jeg trenger hjelp til å komme meg litt videre! Det blir fint at hun kommer, og så kommer venninnene ikke så lenge etter hun reiser. Og så skal jeg reise hjem til Trondheim på besøk etterpå. Da får jeg treffe nevøene, og det skal også gå bra. Det er fint å ha noen planer å se frem mot.

Ny mail fra Dr.Gyn

17. mai hadde Dr. Gyn skrevet mail til meg, jeg antar han sikkert hadde vakt den dagen. 

3. gangs senabort‏

From:	Dr.Gyn
Sent:	Monday, May 17, 2010 2:20:05 PM
To:	esmeralda
	1 attachment image001.jpg (2.0 KB)

Kjære esmeralda,

Jeg så deg ikke etter at du enda en gang fikk spontan vannavgang like etter at jeg gikk visitt  – selv om ingen andre kan sette seg inn i hvordan du og mannen din har det nå, så synes jeg dette er forferdelig trist – dere satset igjen alt og ville så gjerne at dette skulle gå bra…

Hvis dere orker å prøve igjen vil vel intern cerclage være neste tiltak. Dyrkningen fra cervix (etter at du kom inn med bukende vannblære og 3-4 cm Cx-åpning) var helt uten patologisk flora hvilket jo tyder på primær cx-insuffisiens. Intern cerclage har ingen av oss ved sykehuset erfaring med – og derfor er det vel rimelig at du får dette vurdert sentralt. Så også at en av ass-legene hadde sendt en henvisning til RH.

Ord blir fattige og strekker ikke til i den situasjonen dere er i. På en dag som denne melder det seg sikkert også mange tanker og ønsker om barn og kjernefamilie.. Jeg ville bare si at jeg tenker på dere og håper at det en gang senere vil lykkes.

Regner med vi snakkes ved en ev etterkontroll om du ønsker det.

Gode tanker til dere begge fra Dr. Gyn

_____________________________

Jeg setter jo pris på at han tenker på oss, men greier ikke å komme unna at jeg fortsatt er bitter og ikke føler meg tatt på alvor. Jeg har vansker med å se situasjonen fra hans side, selv om det mest sannsynlig er en helt logisk forklaring til hvorfor ingenting mer ble gjort. Spørsmålet er om det hjelper meg nå i etterkant. Jeg skal jo tilbake til ham på etterkontroll,  og jeg lurer egentlig på om jeg i det hele tatt klarer å ta opp det jeg har grunnet på da.  Jeg har ikke så lett for å ta opp sånn kritikk direkte med folk, er nok litt feig. 

Psykisk er det fortsatt innmari tungt. I går var en spesielt kjip dag. Det hjelper ikke heller at Mannen har lange dager, med mye jobb og trening på programmet. Heldigvis er det bare 2 dager igjen til langhelg. 

Jeg får gjort lite av det jeg planlegger, det er vanskelig å komme i gang. Jeg sliter med å få sove, og har krøpet til korset og tatt sovemedisin igjen i natt. Mat frister heller ikke. Og akurat nå er det ingenting som jeg gleder meg over. Det er flott vær ute, det bryr meg ikke. For et par uker siden gledet jeg meg til sommeren, nå spiller det ingen rolle. Kan godt bli kaldt og vinter igjen for min del.  

Kroppen er vel mye det samme, puppene forsvant over natten her nylig, og er tilbake til sin normale status. Blødningen er i dag ganske liten, så da har jeg bestemt å avvente enda en dag før jeg evt kontakter sykehuset. Om det bare slutter helt nå, så blir det sikkert bra. Det ømmer bittelitt over livmoren, men det er kanskje normalt en periode? 

Jeg har søkt masse på nettet om abdominell/indre cerclage. Det ser jo ut som om det har en langt bedre suksess-rate enn vaginal cerclage, og de "eneste" negative punktene er at det må en større operasjon til for å sette den på, og at barnet eller en evt abort må taes ut med keisersnitt. Ellers holder den bedre på graviditeten og har mindre infeksjoner etc. Men jeg bekymrer meg litt for om kvaliteten på cerclagen er avhengig av operatøren som setter den på. For om det er tilfelle, og det ikke finnes noen med særlig erfaring med denne i Norge, så er jeg kanskje fucked uansett. Tviler på at helsenorge vil sende meg til USA eller andre land med erfarne operatører for en operasjon som i teorien er enkel. 

Jeg må ringe Riksen i morgen og i det minste høre om de har mottatt henvisningen. Det er grusomt å føle at man står helt stille, og spesielt når alle andre rundt deg går fremover. Mens jeg blir stående her til jeg får mer svar. 

En ting som gjør at jeg føler jeg får gjort noe "fornuftig" forresten: har begynt med lavkarbo igjen. Har absolutt bare godt av å gå ned igjen, kiloene bare fløy på mens jeg koste meg som gravid. Jeg måtte uansett ha gått ned ihvertfall noen kilo før en evt ny runde IVF, så det føles som om jeg ihvertfall gjør forberedelser til det. Innveiing i går viste at det er 11 Kg til første delmål. Veldig greit å begynne mens jeg fortsatt ikke har lyst på mat... ;)

Dette ble vel et langt og usammenhengende innlegg, men sånn er det mye i hodet til esmeralda for tiden... 

1 miserabel uke...

..er gått siden minstegutt kom til verden og hjertet mitt ble knust. Helingen er begynt, men det er fortsatt biter som mangler og man kan fortsatt se skårene.
Mannen og jeg tenker på om vi (jeg) kan klare å overleve dette en gang til i verste fall. For det er jo virkelig noe å tenke igjennom. Hva om vi forsøker på nytt, og dette skjer igjen?? Klarer jeg å takle det da, eller vil jeg forsvinne helt ned i mitt svarte hull?
Men jeg drømte i natt at vi var på Riksen og at vi fikk hjelp og at det gikk bra til ihvertfall forbi uke 30. Så underbevisstheten min er kanskje ikke så tvilende og håpløs som det jeg tenker når jeg er bevisst? Jeg vet jo at jeg ønsker et barn mer enn noe annet her i verden, det er bare det at jeg er så redd for å få drømmen knust igjen.

Fysisk er jeg vel i ganske god form. Har ikke frysninger sånn som jeg hadde før utskrapingen. Men er litt skeptisk til at jeg synes det begynner å bli mer og mer ømt i livmora når jeg bruker bukpressa, og at blødningen som var mer eller mindre borte har begynt litt igjen. Må følges med på!! Puppene er her faktisk enda, de er tyngre og større enn de var før jeg ble gravid. Så hormonene er vel ikke helt tilbake til utg.punktet ennå, selv om jeg fikk tabletter for å forhindre brystspreng etter fødselen. Jeg har heldigvis ikke melkespreng, sånn som jeg hadde etter den første, ihvertfall.

I dag striregner det her oppe og tåka henger lavt rundt hytta. Så blir vel mye en inne-dag bortsett fra noen turer ut med hunden. Skulle vært enda mere ute, men orker ikke når det er så trist vær. Sitter inne og leser i stedet, kobler ut med virkelighetsflukt i Twilight-serien. Har lest dem før, men tok med akkurat de fordi jeg visste at de er oppslukende og virkelighetsfjerne nok til at jeg får koblet ut tankene. Alle pauser mottas med takk!

Prat med jordmor i dag.

Jeg har som tidligere nevnt en god kjemi med min JM. Hun er en voksen og erfaren kvinne som det er lett for meg å åpne meg for. Faktisk er jeg åpnere for henne enn jeg er for de fleste andre. Jeg har ikke lett for å gråte sammen med andre, eller å snakke høyt om følelsene mine. Men hos henne får jeg utløp, og det kjenner jeg er skikkelig bra nå. Egentlig hadde jeg time hos henne den 20. mai, og hadde tenkt å bruke denne. Men det siste døgnet har vært ganske jævlig, så jeg tekstet henne i dag morges og spurte om jeg kunne komme.

Det var selvfølgelig greit. Det første som skjedde da jeg kom inn til henne var at jeg fikk en stor klem og at vi begge brast ut i gråt. Hun har tenkt og tenkt og tenkt på hva hun selv kunne gjort anderledes, samt at hun har vært med meg på alle de tre svangerskapene, så har nok fått et litt spesielt forhold. Det var fint å få gå igjennom forløpet med henne, mye det samme som jeg har postet i bloggen min. I tillegg alle de tingene jeg har tenkt på i etterkant som kanskje jeg, kanskje andre skulle gjort anderledes. For egen del så har jeg tenkt mye på at dette med at vannavgang automatisk førte til at fosteret skulle ut. Skulle jeg ha nektet?? Det er vanskelig å si, men hadde mest sannsynlig bare ført til en utsettelse av problemet, spesielt siden jeg hadde åpning. Og i tillegg hadde jeg etterhvert stigende infeksjonsprøver, og da hadde det ikke nyttet å nekte. Og det er klart at det er viktig at helsa mi også blir tatt hensyn til.

Det jeg tenker at andre burde gjort anderledes; jeg tenker at Dr.Gyn, som jeg har hatt sånn tillitt til, burde ha tatt meg inn til kontroll tidligere/oftere. Han burde ha gitt meg større restriksjoner på aktivitet. Han burde ihvertfall tatt meg inn til kontroll da jeg fortalte at jeg følte nedpress. Føler nok jeg bærer litt nag til ham akkurat nå, ihvertfall enda mens det er så sårt. Det er viktig at jeg forsøker å prate med ham om det når jeg skal inn til kontroll. Forsøke å få ham til å forklare hva han tenkte etter kontrollene hvor målingene av LMH bare ble kortere,- tenkte han at målingene egentlig ikke hadde noen praktisk konsekvens, at de bare ble gjort for  å berolige meg? Føler han seg nærmest uansett sikker på at sengeleie ikke ville ha hjulpet på et tidligere stadium? Tenkte han at hvis LMH åpnet seg så var det uansett ingenting å gjøre?? Må forsøke å få han til å forklare dette for meg. Jeg merker det vil være vanskelig for meg å føle at jeg kan stole på ham i et nytt svangerskap, ihvertfall akkurat nå. Herregud, et evt nytt svangerskap kommer til å bli fryktelig tungt psykisk.

Snakket også om at jeg ble henvist til Riksen for vurdering der. JM hadde jobbet i praksis på den avdelingen, så hun kjenner til han som er avd.overlege. Jeg håper at han er en mann som har evnen til å lytte, og at han kan se muligheter for oss. Eller evt en annen lege på avdelingen da, håper bare at jeg kommer til noen som har litt peiling og som kan hjelpe oss.

Og så, ja, greide jeg å fortelle hvor lavt nede jeg faktisk er nå. Og bare det å si det høyt hjelper jo. Jeg er nok på mitt laveste nivå noen sinne, føler at det ikke er noe håp. Tror det er det som er det verste, og håper at det er det legene på Riksen kan hjelpe meg med. For om jeg får en nedslående beskjed der inne så vet jeg ikke hvordan jeg skal takle å gå videre. Det virker helt umulig og meningsløst akkurat nå. Jeg spiser bare fordi jeg må, sliter med å sove, selv om jeg gjerne vil. Så deilig det hadde vært å bare få sovet og sluppet unna tankene. I går kveld måtte jeg ta en innsovningstablett, og de timene jeg sov i natt var fantastisk hvile. Men med det samme jeg våkner er tristheten der igjen. Jeg vet ut i fra erfaring at det blir bedre med tiden. Og hvis jeg kan klare å komme i gang med noe prosjekt e.l. så blir det bedre. Få noe annet å tenke på.
Vi reiser heldigvis på hytta på fredag. Skulle egentlig reist i morgen, men vi må i begravelse til noen som egentlig står oss litt fjernt på fredag. Men vi er nære sønnen hans, så da må vi gå for å støtte han. Så kjører vi opp rett etter. Lurer på om vi bare skal bli der 17. mai også. Vi vil jo uansett ikke se på tog etc etc. Gleder meg ihvertfall til å komme opp på fjellet. Håper det ikke er så mye snø igjen, men uansett så blir det fint å komme seg ut på turer der oppe. Får ta med ordentlige klær og sko, og vi vurderer å ta med sykkelen også. Det er noen ok veier å sykle innover fjellet på der oppe, om det er bart da. Tror det er akkurat en sånn tur jeg trenger for å komme meg litt ovenpå igjen!!