noen ganger så blir man trist allikevel.
Har hatt ei ganske bra uke på jobb, med et løssluppet humør blandt kollegene. Det er flere av oss som går ut i ferie nå til helgen, så humøret har vel vært litt farget av det.
Men så har jeg fått vite at en av mine unge kolleger og kona venter barn. Er vel 1 mnd kortere på vei enn det jeg ville vært på dette tidspunktet. Og i kantina i dag så kom det selvfølgelig spørsmål, og jeg måtte sitte og høre på hvordan hun hadde det, hvilke plager etc. Og at det er en gutt. Da ble det tungt og verden kjentes veldig urettferdig igjen. Samme kollega fortalte meg rett før jeg gikk ut i permisjon med svangerskapspenger "i all fortrolighet" om sin store usikkerhet mtp om de kunne bli gravide, de hadde jo prøvd i 6 måneder. :dåne: Så jeg ble jo litt overrasket da jeg kom tilbake og skjønner at de på det tidspunktet måtte ha vært ihvertfall 6-8 uker på vei allerede. Drittfolk, drittunger og drittverden. :(
Nei, da. Jeg skal ikke være så selvmedlidende. Men det stikker litt, må innrømme det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Åh, det skjønner jeg SÅ godt. Du har lov å være sint, sur og irritere det over andre. Det er helt naturlig! Her er alt bra. Er hos T.H en gang i uka, cerclagen sitter fint og livmorhalsen er lang og lukket. Helt utrolig. I dag var jeg inne til en ekstrasjekk fordi det var "noe" som kom ut. Aner ikke hva det var jeg, men alt var fint så da får jeg prøve å slappe av... Håper du får en fin helg selv om ting er vanskelig.
SvarSlettStor klem fra Knærten:)
Uff, du har all rett til å føle som du gjør! *Klemmer masse på*
SvarSlettSignerer de to andre :klemme:
SvarSlett(var sikker på at jeg hadde kommentert denne før, men)