Oppdatering, ADI-pol, kontroll Riksen og magiske milepæler.

Det har ikke gått så bra med bloggingen i det siste.
Til mitt forsvar så får jeg si at jeg har ikke vært så flink til å dele på internett i det hele tatt, jeg har fått en slags sperre... Om det er at jeg er sliten, både fysisk og mentalt, eller om det er noe annet vet jeg ikke. Men sånn er det i allefall blitt.

De siste ukene har faktisk gått ganske fort. Det har vært mye å gjøre på jobb, og ettermiddagene har enten vært fylt av ting å gjøre eller blitt sovet bort. Ja, for jeg er fortsatt ganske trøtt og sliten, så det skal ikke mye til før jeg plutselig sovner på sofaen. Uten at jeg kan huske at det var ett bevisst valg. ;)

Jeg har altså kommet meg over den magiske uke 12, så jeg kan kanskje håpe på at det går mot lysere og mere energirike tider.

Siden sist har jeg først vært på ADI-pol, eller overvektspoliklinikken på fødeavdelingen på Riksen.
Det var etter eget ønske at jeg fikk komme dit, men jeg angret litt før jeg dro innover. Var redd for å få mye kjeft og kritikk, at det slettes ikke ville være hyggelig. Og så måtte jeg veies, noe jeg bevisst hadde unngått så langt. Men at alt som var pakket inn i gapet så langt har vært sunt er langt unna sannheten.
Men både jordmor og ernæringsfysiolog var egentlig ganske greie. Ihvertfall denne første gangen. Vekta har gått opp, og både utgangspunktet mitt før svangerskapet, og den nåværende vekten er høyere enn den var forrige runde. Så det er jo ikke så veldig gøy, og heller ikke optimalt for babyen der inne..
Ernæringsfysiologen pratet mest med meg om:
1) å drikke vann, mest vann.
2) Spise ofte nok, minst hver 3. time
3) velge sunne og lettere alternativer
4) Kutte junken til ett minimum.
Og de første dagene gikk alt sammen veldig bra egentlig. Spesielt når jeg er på jobb og inne i en rutine går det bra. Da fyller jeg isvann på flaska, og spiser 2 fruktmåltider ila dagen i tillegg til frokost og lunsj. Men etter jobb er det ikke så lett, men til å begynne med gikk det bra også. Middag og så ett kveldsmåltid med frukt eller grovt brød e.l. Men de siste dagene har det vært litt mere utfordrende. Noe fordi Mannen har hatt bursdag, vi har vært ute og spist og hatt selskap, og noe fordi vi har vært ute og reist forrige helg. Og nå reiser vi bort en uke fra søndag igjen, så da blir det nye utfordringer.
Jeg skal tilbake på kontroll 7. mars, så da håper jeg at det ikke er for ille... Men med egentlig målsetting om 0kg opp, så er jeg redd det blir problemer...

Jeg har også vært på første kontroll hos Proffen på Riksen. På det tidspunktet hadde jeg jobbet meg opp til en ganske uttalt nervøsitet for om det var liv der inne, det ble jo over TO uker siden sist UL-kontroll. ;) I tillegg hadde jeg prøvd å høre etter hjertelyden med Angelsounden min uten å finne den, ihvertfall ikke sikkert...
Ihvertfall så ble det ganske raskt sånn at Proffen skulle ta UL for å se, og han foreslo å forsøke en ytre UL for han trodde det gikk bra så sent (ca 11 uker). Og der så vi riktignok at det var noe inni livmora, men det lå helt livløst/ubevegelig og vi kunne ikke se hjerteaksjon. Jeg hadde derimot kraftig hjerteaksjon, oppe i halsen. Heldigvis sa Proffen at vi måtte gjøre vaginal UL allikevel, og der var det fult av liv. Bønna lå og veivet med armer og ben som så ut som små klinkekuler, og hjertet fyrte avgårde. H*n ble målt til 11+3 den dagen, hvilket var 4 dager før min termin, noe som jeg selvfølgelig tar imot med takk. Håper det holder seg til ordinært UL, slik at KS helt sikkert blir i august. ;)

Jeg føler meg sikker på TACen denne runden, samtidig som jeg er redd for å bli for sikker og uredd.  Men angsten kommer krypende innimellom uansett, spesielt når det er gått ei stund siden forrige livstegn/ UL-bevis. Gleder meg til jeg begynner å kjenne spark og bokseslag og hikking. <3 p="">
Neste kontroll hos Proffen blir også 7. mars, fint at de får til å samkjøre litt. :)

Nå er vi straks klare for ei uke på Tenerife, det skal bli helt greit kjenner jeg! :D

Samtale med JM igjen

Har vært tilbake hos min JM igjen i dag. Til tross for at jeg måtte vasse igjenom ei hel barselgruppe både på vei inn og ut fra kontoret hennes så var det en fin prat.
Vi er vel enige om at jeg er kommet ett skritt eller to videre i sorgprosessen sammenlignet med hvordan jeg var forrige gang. Ingen fremtredende tanker om å kjøre inn i fjellsider eller møtende trailere den siste uken. Hun ringte innover til Riksen for meg for å sjekke om de hadde mottatt henvisningen min, men det hadde de selvfølgelig ikke. Jeg forsøker å ringe innover til sykehuset nå, men de tar ikke telefonen på det kontoret jeg skal ha tak i. Så får vel bare prøve igjen og igjen. De må da for h*lvette få sendt den henvisningen!!!  (update: fikk omsider snakket med en sekretær som mente at den var sendt på tirsdag eller onsdag denne uken fordi epikrisen ikke var godkjent før. Så da må jeg vel vente til tirsdag/onsdag neste uke før jeg sjekker igjen).

JM mente at det nok også var på tide at jeg fikk pratet ordentlig med Dr.Gyn, og at det ikke var greit å vente helt til etterkontrollen. Så jeg har sendt han en mail med spørsmål om han har tid til å treffe meg, helst ila neste uke. Jeg føler virkelig at det somkan hjelpe meg nå er å få en slags fremdrift. At jeg får kommet inn og snakket med denne spesialisten på RH (T.H) og at han kan si om de kan hjelpe meg videre eller ikke. Skal forsøke å høre om Dr.Gyn ikke bare kan ringe han og høre om ikke de kan hjelpe meg, og gjerne at han ringer mens jeg sitter der og hører på. Egentlig skulle jeg vel helst ha ringt og pratet med han selv, men foreløbig er jeg der at jeg kommer til å grine om jeg gjør det, og det vet jeg ikke om akkurat hjelper i den situasjonen.

Mannen lurer på om ikke jeg ville hatt hjelp av en lykkepille e.l., men jeg tror egentlig at dette bare er en normal reaksjon/prosess som jeg bare må igjennom. Jeg tror han har vondt av å se meg som dette, at jeg begynner å grine på vinmonopolet fordi jeg så en ganske ny baby der inne. Jeg får evt høre med Dr.Gyn om hva han synes, ikke fordi at han er noen ekspert på psyken akkurat. Men jeg har lest på felleskatalogen at det ikke er helt optimalt med disse lykkepillene om man er gravid, og da vil jeg jo helst klare meg uten. Sånn i tilfelle. Men om 1 og en halv uke får jeg besøk av en venninnegjeng, og er litt redd for at jeg da bare sitter og griner. :(
What to do, what to do???
Venter litt og ser ihvertfall.

17+3, psykisk slitsomme dager.

Har tenkt lenge at jeg skulle ha skrevet noe her inne, men det har vært litt tungt den siste tiden.
I helga hadde vi besøk av foreldrene mine, og det var veldig hyggelig. Men samtidig så merker jeg at jeg kanskje var litt mer aktiv enn det jeg pleier å være.
Søndags kveld, etter de hadde reist hjem igjen, begynte jeg å kjenne mer nedpress, i tillegg til at jeg følte at babyen sto og trampet på livmorhalsen min. :( Syntes ikke det var noe kjekt, men slo meg til ro med at UL for under en uke siden hadde vist at LMH var stabil, og at det ikke var sannsynlig at ting hadde forandret seg så fort.
Mandag formiddag følte jeg at det var normalt igjen. Men hver kveld denne uken har jeg liksom følt både økt aktivitet og tyngdefornemmelse på livmorhalsen. Jeg skrev e-post til Dr.Gyn igjen for å spørre om det hele var normalt, og fikk heldigvis svar bare etter noen timer. Han er snill sånn, Dr.Gyn.
Svaret ble sånn, skrevet inn i mailen som jeg først sendte;

Fra: esmeralda
Sendt: 3. mai 2010 15:20/ 3. mai 2010 21:35
Til: Dr.Gyn
Emne: nye "bekymringer"

Hei Dr.Gyn! 

Hei esmeralda! 

Håper du ikke plages så mye av disse mailene mine, det er fint å kunne spørre om det en lurer på. Nei, det går bra!

Nå i den siste uka har jeg kjent en del aktivitet i magen, og tror nok  det er bevegelser jeg kjenner. Er kanskje litt tidlig, men her er de store individuelle variasjoner – uvilkårlig kjenner jo alle gravide (og sannsynligvis spesielt du) ekstra etter – oftest er det mest tarmperistaltikk de fleste kjenner i starten – men dette flyter jo over i hverandre.   Det som bekymrer meg er at jeg relativt ofte kjenner det som om fosteret "stepper" oppe på livmorhalsen (det er jo riktig og normalt – fosteret ligger jo og ”stepper” mer eller mindre) , i tillegg til at jeg føler at jeg kjenner mer nedpress enn tidligere. Etter hvert som uterus vokser vil jo alle kjenne et slags nedpress spesielt når den tvinger seg opp og ut av av det lille bekken mellom u12 og 18. Ikke noe blod eller smerter. Det er bra!

Men dette er vel helt normalt, eller??? Det høres normalt ut! 

Og en ting til, når du sier at jeg kan følges på fødepol videre,- de kan vel måle lengden på cervix der også?? Ja, de har bedre UL-app enn vi på gyn, både med abd og vag-probe. Det er liksom det jeg bekymrer meg for, ikke så mye annet. Tror at fosteret har det bra, og kan sjekke hjertelyden selv en gang i mellom om jeg blir bekymret for det. Og satser på mer og mer bevegelse etterhvert. ;)    Ja, det blir det helt sikkert – a vil du også bedre kjenne enkeltspark og ikke bare ”romling” eller ”stepping”.

Ha en fin dag! Det samme til deg og LYKKE TIL VIDERE!

esmeralda. Dr. Gyn

_________________________________________________

Jeg ble vel litt beroliget, men følte aller mest at Dr.Gyn sa alt dette for å berolige meg. Og følte kanskje ikke at han tok meg helt alvorlig. Men det er vanskelig å få forklart helt riktig, og jeg vet jo at han egentlig har helt rett...  Skal godt å gjøres å få meg til å slappe helt av... :knegg:


Allikevel så har jeg ikke likt å ha denne tyngdefornemmelsen på LMH, og synes at Håpet godt kunne slutte med å bekymre moren sin med denne hoppingen på LMH. Og så i går ettermiddag/kveld så oppdaget jeg da jeg var på do at det var en stor våt flekk i trusa, så helt gjennomsiktig ut og var helt vanndig. Så da ble jeg selvfølgelig ekstra stresset. Men hadde sist gang friskt i minnet, og skiftet truse og tok på ett bind for å følge med på om det kom mere væske. Og inntok sofaen.
Resten av kvelden og natta var det helt tørt, og jeg slo meg til ro med at det bare var utflod igjen. Men jeg planla uansett å sende sms til jordmor for å høre om jeg kunne komme til henne i dag, bare for å prate litt.


Og det var jo greit, for i dag så kom det en ny vending med væske, og etterpå så føltes det som om det rant litt også. Så da var det ekstra greit å få komme til jordmor, som undersøkte bindet, sa at det ikke luktet eller så ut som fostervann, undersøkte meg og fant babyen i tverrleie, hørte hjertelyden og sjekket urinen som var helt negativ. Livmora sto nå ca 1 cm over navlen. Den dama har altså en egen evne til å berolige meg, og det er utrolig godt å ha henne som støttespiller. Jeg vet innerst inne at jeg er litt hysterisk, og da er det fint med noen som jeg føler tar meg på alvor, men som allikevel greier å sortere og gå igjennom plagene mine og samtidig overbevise meg om at alt er helt bra. Og om jeg ikke hadde blitt beroliget, hadde hun glatt sendt meg videre til føde-pol for en undersøkelse i dag. Men det ble jeg altså.


Nå er det bare 6 dager igjen til ordinær UL, og forhåpentligvis gjør dagens samtale og undersøkelse sitt til at jeg greier å stagge nervene frem mot den. Jeg kan få komme tilbake til JM på mandagen om jeg ønsker det også, men vi får se.

første jordmorkontroll, 15+3

I dag har jeg vært på kontroll hos min kjære jordmor. Hun kjenner meg fra de forrige svangerskapene, selv om jeg ikke rakk å komme på time til henne sist gang. Den gangen måtte jeg i stedet ringe henne fra sykehuset og fortelle at jeg mistet, og det syntes hun selvfølgelig var veldig trist. Så jeg tror hun ble ekstra glad da jeg ringte for å avtale at jeg skulle komme til henne denne gangen. Hun sa i dag at hun hadde blitt helt på gråten etter den telefonsamtalen.

Da jeg kom dit til avtalt tid i dag så var det ingen på helsestasjonen og jeg fikk ikke tak i henne på mobilen. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg hadde tatt feil av klokkeslettet, men trodde ikke egentlig det. Forsøkte å ringe henne, men fikk ikke kontakt. Så da sendte jeg bare en melding om at jeg var her til avtalt tid, og at jeg gikk i butikken så lenge. Hun ringte meg ganske snart etter, hadde vært i ett møte, og hadde tatt feil av tiden jeg skulle komme. Så det ordnet seg heldigvis ganske kjapt, jeg HATER å vente!

Da jeg kom tilbake fra butikken var hun der, og vi gikk inn på kontoret hennes. Vi pratet mye først, om det å være gravid igjen, og hvordan det gikk rent psykisk. Jeg innrømmet at jeg jo er engstelig, og at jeg synes det har vært godt å få komme på kontroller på sykehuset hver 2. uke slik det har vært så langt. Og at jeg gruer meg til det etterhvert skal bli lengre i mellom. Vi avtalte at om det ble 4 uker i mellom på gyn.pol, så kunne jeg komme til henne 2 uker i mellom der, så det ikke ble så lenge mellom hver kontroll. Det er fint.

Vi snakket også om at jeg i tillegg til engstelsen rundt det å miste på nytt, antageligvis også måtte gå igjennom en ny sorgprosess over tapet av de to gutta mine, og at det nok kom til å farge gleden over dette svangerskapet en god stund fremover. Og at det var en naturlig del av det hele. Jeg har egentlig følt meg litt deprimert og tiltaksløs den siste tiden, og tenker nok mye på gutta. Så det er kanskje en naturlig forklaring på det hele.

Ellers har jeg gått opp endel i vekt, og det var bare fint å få en pep-talk fra JM ang dette. Hun er overhodet ikke fordømmende, men fokuserte på det å ikke ha så høyt blodsukker så ofte, da det kan gå utover babyen og at den kan bli stor. Og det er jo slike argumenter som forhåpentligvis kan nå inn hos meg, så kanskje jeg kan ta meg sammen og ikke kooooose meg så mye fremover. Skal kose meg med frukt heller!

Hun undersøkte meg og kjente på magen min. Mente at hun godt kunne se forskjell på bare en tjukkemage og en gravidemage, og at jeg definitivt hadde en gravidemage. Er nok et trenet blikk det der...:D tviler på at andre ser at det ikke er en tjukkemage, for å si det sånn. He he.

Hun kjente på livmora som nå er ca 1 fingerbredd under navlen. Og hun mente at Håpet ligger i tverrleie, selv om det er veldig vanskelig å si så tidlig. Dessuten har det jo ikke noe spesiell betydning. Vi hørte på fosterlyden også, varierte mellom 140 og 160 mens Håpet turnet rundt der inne. Kunne tydelig høre bevegelsene, og pga det så skrev hun et lite + på bevegelsen på helsekortet.

Alt i alt så var det en veldig hyggelig kontroll, jeg er så innmari fornøyd med jordmora mi!!

Legger inn de "vitale" data fra kontrollem:

Dato: 22.04.10
Lege/jordmor: JM
Uke: 15+3
Vekt +/-: +4
BT: 118/60
Hb: 11,4
Urin: 0
Ødem:0
Leie/Bev: + (hørte bare bevegelsene, da, og JM trodde h*n lå i tverrleie)
Fl./min: 150 (men var veldig aktiv, og varierte fra 140 til 160)
Med: tran/multivitamin og folat av og til
Div: Snakket mye om hvordan jeg takler graviditeten psykisk, hva jeg bekymrer meg for etc. Hun målte SF-mål til 17,5 cm, hvilket er noe over snittet (tilsvarer uke 20), men ingenting å bekymre seg for foreløbig.