Knertens fødselsdag 24.08.11

Skal forsøke å fortelle litt fra KS-dagen og dagene etterpå...  La meg bare med en gang si at de siste dagene har gått så fort at jeg ikke har rukket å få oppdatert her inne. Har begynt på innlegget mange ganger, bare for å bli avbrutt.  Sorry!

Som jeg skrev sist så dro vi innover på ettermidagen på tirsdagen for å kunne slappe av på pasienthotellet før vi skulle møte opp kl 7 onsdag morgen. Vi ble litt forsinket avgårde innover, så var ikke der inne før ved halv-sju-tia. Men det var jo ikke så mye vi skulle gjøre den kvelden uansett. Vi tok trikken inn til byen og gikk og spiste indisk. Jeg var litt kjekken før vi dro avgårde, men det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn jeg ventet. Bekkenet og beina gjorde sitt til at det var veldig vanskelig å gå de få hundre meterene fra trikkestoppet og restauranten og tilbake igjen. Vel, vi hadde en hyggelig kveld tross alt, fikk pratet masse over god mat. Etter maten var det å vagge seg tilbake til hotellrommet for å gjøre seg klar før operasjonen. Dusj, klyx og shavings (juhuu)! Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...

Onsdag 24. august møtte vi opp på føden kl 07.00. Jeg hadde sovet minimalt den natta, som vanlig egentlig det siste trimesteret. Følte meg ikke nervøs eller urolig, bare veldig klar for å møte Knerten.
Oppe på føden fikk vi ett rom og jeg fikk beskjed om å skifte. Så ble jeg liggende i ei seng og vente på at klokka skulle nærme seg 8 egentlig. Kvart på kom JM inn igjen og la kateter, og så var vi klare.

Klokka 8 kom en anne JM inn for å hente oss og ta oss ned til operasjonsavdelingen (vaktskifte). Hun gikk raskt igjennom forløpet der nede, og det ble raskt klart at de ønskene jeg hadde kommet med ikke kom til å skje. Hun var en JM av den "gode gamle sorten", og ting skulle foregå etter boka. :(
Så ble jeg trillet gjennom mange korridorer av JM og Mannen, og en eller annen gang på veien så ble Mannen anvist sitt eget omkledningsrom før JM trillet meg videre ned til forberedelsen.
Der ble jeg møtt av sykepleiere og anestesilegen. Jeg hadde sag ja til å være med på ett prosjekt hvor jeg fikk lagt en nål inn i pulsåren på håndleddet for å bl.a. måle blodtrykk og hjertets pumpeevne før og under operasjonen. Så anestesilegen fikk lagt inn den nålen, etter litt bedøvelse. Så var det klart for at anestesispl skulle legge venefloner, og det ble litt mer kluss. Har egentlig ikke så vanskelige årer, men tydeligvis så hadde de bestemt seg for å være akkurat det denne dagen. Jeg så at spl svettet mer og mer, men han fikk det til tilslutt..

Så ble jeg trillet inn på operasjonssalen. jeg fikk hoppe over på operasjonsbordet selv, og ble liggende på ei skeiv pute slik at jeg lå litt på venstre side. Var litt merkelig, og jeg hadde følelse av at jeg skulle falle ned fra det fhv smale opr.bordet. Så var det endel elektroder og ledninger som skulle festes, og så kom de legene som skulle operere meg inn og hilste på. Det var hun overlegen som jeg hadde ringt til på fredag (og som jeg følte ikke tok meg helt alvorlig) og en annen assistentlege. Ikke mye å gjøre med det. Vi snakket igjen om mine ønsker mtp å få ned forhenget og sen avnavling. Forhenget var udiskutabelt, men hun skulle holde gutten nede og få til så sen avnavling som mulig, hvilket jo var det jeg ønsket. Så ihvertfall ett ønske ble oppfylt da. Operatørene gikk ut for å vaske seg, og imens fikk jeg satt spinalbedøvelsen. Jeg fikk lokalbedøvelse først, og så kom den store nåla. Ikke vondt i det hele tatt, bortsett fra ett lite øyeblikk hvor han traff ei nerve som gikk nedover i den høyre foten. Bedøvelsen begynte å virke ganske raskt, og imens så begynte operasjonssykepleierne å vaske meg og å deke meg til.
Så kom legene inn igjen, og operasjonen startet. Heldigvis så sto operasjonslampene slik til at jeg greide å følge med ganske bra. Jeg så da de begynte å skjære, og det var en ganske rar opplevelse å se det samtidig som jeg ikke hadde vondt. Jeg kjente selvfølgelig at de holdt på der nede, kjente trykk etc, men hadde ikke smerter. Etterhvert så begynte de å rive seg igjennom lagene for å komme inn til livmoren. Det kjente jeg godt. Måtte klype Mannen i hånden da, for det syntes jeg faktisk gjorde vondt, selv om det kanskje var en annen slags smerte. Etter ei lita stund begynte de å presse på magen, og jeg skjønte det ikke var lenge igjen. Og snart dukket ett lite mørkt hode opp der nede.

Han skrek ganske raskt, men gurglet endel fostervann som måtte suges. Jeg greide ikke å følge med i lampa lenger, for øynene var fulle av tårer. (gråter fortsatt når jeg tenker på det). Må være ett av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv. Etter ei lita stund var han hos meg og jeg fikk nusset litt på han før de tok han bort igjen. :( Han var aldeles nydelig, litt gråblå men hylende og frisk. Mannen ble med JM for å foreta veiing og måling og tørking. De vitale mål ble vekt 4190g, lengde 54 cm, og HO 36 cm. Og Apgar 9-10-10.
Etter det som føltes som en evighet for meg, kom de tilbake med han slik at jeg fikk ha han på brystet mens jeg ble sydd. Finingen prøvde allerede da å sutte på puppen, og han fant seg veldig fint til ro. Pappaen var lykkelig og det ble en fin stund. Da operasjonen var ferdig og de skulle flytte meg til oppvåkningen så måtte han over i balja igjen. Men hele tiden mens vi var der inne lå han til brystet og suttet som en helt. Det er matvett på den lille karen, det er ihvertfall sikkert.

Tiden på barsel gikk veldig bra. Knerten fortsatte å holde puppene varme, og de første nettene ble ganske slitsomme da han nesten ikke tok pause, bare skiftet pupp. Suttebehovet var absolutt til stede, han var nok ganske ivrig på å få puppene til å virke. Legeundersøkelsen gikk helt fint, samme med hørselstesten. Han ble veid 3. dag til 3895g, så nedgang på 295g (ca 7% og godt innenfor grensen).
Allerede samme kveld som operasjonen fikk jeg gå på badet og stelle meg til kvelden. Det var utrolig godt, for jeg svettet masse med all den ammingen. Dagen etter fikk jeg dusjet, og da ble kateteret fjernet. Ufattelig deilig!! Mannen fikk sove over den første natta, og det var også utrolig godt. Både som psykisk støtte, men ikke minst fysisk ila natten. Når Knerten våknet og ville ha pupp så var det ikke bare bare for meg å komme meg opp av senga for å ta han opp, så det måtte han hjelpe til med. Og det samme motsatt vei. ;) Og det var han som fikk ta det første bleieskiftet og som egentlig fikk hovedansvaret. Og han var kjempeflink fra første stund!! <3

Dag 3 reiste vi hjem. Samme hvor greit det gikk på sykehuset så var det nydeig å komme hjem til sitt eget!! Rart hvor snart alt ble naturlig som endel av Knertens og vår nye hverdag. Men fortsatt så driver vi og finner ut av ting og hverandre. Det var en liten overgang det der med ny baby, det er så mange ukjente ting å finne ut av. Når man skal skifte bæsjebleie for eks. og hvordan man skal skape litt rutine for babyen... Ammingen går veldig fint, og Knerten fortsetter å spise bra så vidt jeg kan forstå. Foreløbig så våkner han ca hver 3.-4. time på natta, og litt oftere på dagen. Håper det blir nok!
 Mammahjertet er ihvertfall fylt av lykke over denne skjønne lille skapningen, som umulig kan være annet enn verden vakreste. Innimellom så er jeg bare så glad at jeg må gråte litt, samtidig som jeg er redd for at det skal skje han noe slik at vi skulle miste ham. Paranoiaen lenge leve!

Formen min har etter KS vært upåklagelig, men de siste dagene har det begynt å væske endel fra operasjonssåret. Mannen har stripset og plastret såret, men daj eg skulle skifte plaster i går så rant det bekker med blodtilblandet væske ned... Jeg er fortsatt i god form, ikke feber, ikke økt smerte. Og det har muligens kommet litt mindre de siste 12 timene. Har snakket med hun som opererte meg i dag, og selv om dette langt i fra er vanlig etter operasjonen så syntes hun det var greit å se an iom at formen er så bra. Men om jeg blir dårligere med feber eller smerte etc så må jeg nok belage meg på en tur innover igjen. I verste fall så kan det resultere i ny operasjon, men det håper jeg at jeg slipper. .kryss:

Nå tror jeg at jeg bare må poste dette når jeg omsider har kommet så langt. Knerten er i ferd med å våkne igjen, og jeg oppdaterer dårlig med ei hånd. Ble nok ett litt langt innlegg, all ære til de som leser alt sammen!!!

T-1, 39+1.

I dag er dagen før Dagen, og jeg føler vel en viss spenning med det som skal skje. Selv om jeg fortsatt ikke helt fatter riktig hva som skal skje. Føler det som en slags reisefeber i kroppen, får ikke roet ordentlig ned liksom. Til tross for at jeg bare har sovet siden kl 2 i natt, avbrutt med 3-4 doturer, så har jeg nå vært oppe siden kl 6.45 for jeg fikk ikke sove da jeg skulle forsøke det. Men akkurat nå så føler jeg meg innmari trøtt, så kanskje det blir en dupp utover dagen. Mannen er på jobb til kl 15. og etter han kommer hjem så skal vi bare ordne oss for å reise innover til Oslo. Vi har booket rom på Gaustad pasienthotell siste natten, for om vi skal møte opp kl 7 i morgen tidlig må vi reise herfra kl 5 og dermed stå opp enda tidligere. Så planen er å dra inn dit, slappe av, og å finne en god Indisk restaurant hvor vi kan ha litt kjærestetid.
.......før vi drar opp på hotellet igjen for frisering av de nedre gemakker og klyx-rensing bak. Skikkelig romantisk!! :knis:

I tilfelle jeg skal gå gravid en gang til så kan jeg jo minne meg selv på diverse morsomme plager som er kommet på slutten: Scenesmerter på siden av og under fotbladene som av og til gjør det veldig vanskelig å gå. Midt under begge føttene og på utsiden av den venstre foten så kommer det intense smerter ved spesielle bevegelser. Aldri hatt før.  Kneproblemer som blusser opp (mulig det er all den ekstra vekten som gjør det, men i dag morges sleit jeg med å gå opp trappa pga høyre kneet sviktet og var vondt). Halsbrann kommer og går, Nyco funker ganske godt som symptomlindrende. Av og til har jeg stjålet en Nexium fra Mannen, men har ikke villet tatt for mye av dette. 

I tillegg så er jeg fortsatt varm på beina, men vifta i fotenden funker sånn nogenlunde. Mye kynnere fortsatt, men det er vel ikke å forvente at det blir mindre nå på slutten. 

Ellers så er Knerten særs lite veloppdragen i dag. Har kjent han litt lite det siste døgnet, og fikk ikke den responsen jeg ville ha på knuff eller kald drikke, så jeg endte opp med å finne frem doppleren min igjen. Han har i allefall god hjertefrekvens på rundt 120, og det virket som om han hadde det bra. Det er vel kanskje en kombinasjon av lite plass og at han er inne i en hvileperiode. Akkurat nå som jeg skriver kjenner jeg ett par spark/gnidninger. Men langt i fra sånn som det har vært før. Skal følge med på det utover dagen, det kommer kanskje etterhvert.  Skal forsøke å sette på musikk, det pleier han å like. :)

Nå skal jeg gå og pakke det siste som skal i baggen.

I morgen får vi møte Knerten vår!!!

38+2 og Keisersnittforberedelse i går.

Her tikker tiden sakte mot KS som blir om nøyaktig en uke fra i dag. Ihvertfall så lenge det ikke blir masse akutt den dagen og jeg blir utsatt til neste dag...

I går var jeg på forsamtale før KS hos JM på RH.  (hi hi, bare måtte sette inn alle de forkortelsene...)
Det var forsåvidt greit, fikk informasjon om hvordan de gjorde det på Riksen. Nå har jeg vært inne hos Jordmoren og funnet denne videoen av det som må være et tilnærmet perfekt KS, og kunne godt ha tenkt meg å få det på dette viset. Men om ikke alt lar seg integrere, så hadde det ihvertfall vært greit om momenter av det hele kunne blitt gjennomført under mitt/vårt snitt...

Så jeg nevnte at jeg både godt kunne tenke meg å få senket skille-"veggen" etter hodet er forløst, at jeg ønsker så sen avnavling som mulig, ihvertfall ikke bare i hui og hast, og at jeg vil ha Knerten opp på brystet med en gang og at de ikke stikker av med ham før jeg får han opp til meg. Aller helst ville jeg hatt ham hos meg hele tiden sånn som i videoen. Men for å være 100% ærlig så tror jeg ikke JM forsto hva jeg mente i det hele tatt...
Det aller meste antar jeg at kommer an på operatøren, sånn at det må jeg evt ta opp på operasjonsdagen.

JM mente ihvertfall at barnet må ut på siderommet for å bades og merkes og veies etc og at det tar 5-10 minutter. Regner med at de sjeker Apgar etc også da, selv om jeg ikke kan se at det er noe i veien for å sjekke hverken det eller oksygenmetning mens Knerten ligger hos meg... Og er det noe galt med han så må de selvfølgelig gjøre det som må gjøres, det sier seg jo selv. Ja, ja, vi får se hvordan det blir.

Det som er fint på Riksen er at Mannen og Knerten får være sammen med meg på oppvåkningen etterpå. Eller det synes ihvertfall jeg, jeg tror dypt inne at Mannen hadde sett frem til å ha hovedansvar for Knerten alene mens jeg lå der, at han fikk tid til å bli kjent med han helt alene liksom, og at han fikk denne dyrebare tiden sammen med han. Men nå så blir det vi sammen som har denne tiden, og jeg tror nok at det skal bli fint det også. Må passe på sånn at Mannen ikke går glipp av alt det gode bare.
Og hvem vet, kanskje er jeg i dårlig form sånn at han uansett må ta hovedansvaret.

Planen blir da at vi drar inn til pasienthotellet på Gaustad neste tirsdag, hvor vi har booket rom. Vi har jo litt reisevei, og med oppmøtetid kl 7 så hadde det blitt mye stress å skulle dra om natten.. Må huske å ta med klysteret jeg fikk utdelt i går, det skulle tas på ettermiddag/kveld, når det passer. Men jeg kunne spise etterpå, faste fra midnatt og ikke drikke fra 2 timer før operasjonen. JM anbefalte i går at jeg ringer dagen før e.l. for å sjekke om jeg er satt opp som nr 1-2 eller 3. Nr 1 tas ca kl 8, nr 2 10.30, alt avhengig om det blir akutte snitt innimellom. Ja, og så må jeg ta blodprøver før jeg kommer inn dit, og egentlig så ville hun ha meg til å komme inn til Oslo for å ta dem. Men jeg har sjekket med sykehuset her, og det skulle gå bra om jeg tar dem på mandag formiddag f.eks. Da sendes de til Oslo samme dag, og er hverken for gamle eller kommer for sent.

På onsdag skal vi altså møte kl 7 i utg.punktet. Jeg møtte anestesi-legen i går, sånn at alt sånn er klart. Så da er det vel bare å gi meg en veneflon og urin-kateter så er jeg klar. Ja, jeg håper at vi får gjort barberingen selv, så slipper jeg en ekkel engangshøvvel som går over det aller helligste. ;) Mannen blir huket inn til hjelp.
Så blir det vel bare å vente da... Mannen med kamera klart, jeg med 10000000 nerver i spenn. Jeg gruer absolutt ikke for operasjonen eller sånn, tror nervene spennes med tanke på hva som kommer i andre enden, jeg er så usigelig spent. Samtidig som jeg overhodet ikke skjønner hva som skal skje, at VI skal bli foreldre liksom... ??? Sprøtt.