Tunge dager og utskraping

Etter en nokså "fin" ettermiddag tirsdag og formiddag onsdag kom tungsinnet kastet over meg igjen. Mannen måtte jobbe overtid og kom ikke hjem før nærmere halv ni, og jeg kjente det var vanskelig å kjempe de tunge tankene unna alene. I tillegg begynte jeg å føle meg litt "uggen" i kroppen, som om jeg hadde feber. Satt under flere pledd for ikke å fryse, og måtte ha på godt med klær da jeg gikk tur med Hunden. Men det var nok tristheten som var verst, og jeg brøt ut i spontan gråt flere ganger mens jeg var ute på tur. Heldigvis var det ingen andre rundt som så meg, bare Hunden som syntes jeg var rar. Måtte en tur på apoteket og i butikken også. Det var en helt spesiell opplevelse å gå i en matvarebutikk, jeg tror Zombie er en ganske god beskrivelse. Gikk bare og kikket på matvarene uten å ha den fjerneste anelse om hva jeg skulle putte i vogna. Slengte oppi ett eller annet, men da jeg kom ut i fra butikken kom jeg på at grunnen til at jeg skulle inn dit var jo for å få tak i flere bind. *stønn*
Så da dro jeg til en annen butikk og handlet det. Gadd ikke å gå inn igjen, følte at personalet allerede trodde jeg var dopa.

Natt til torsdag fikk jeg skikkelig frostanfall, og måtte stå opp for å ta paracet. Da fikk jeg selvfølgelig ei svettetokt. I tillegg hadde jeg utover dagen følt mer og mer ømhet i livmorområdet, selv om det ikke var ordentlig plagsomt. Så jeg ringte inn på sykehuset torsdag formiddag, enda det egentlig ikke var så ille fra morgenen av. Tenkte det var godt å komme inn til en sjekk, siden vi hadde tenkt oss på hytta også i helga og det ville ikke vært så praktisk å bli syk der oppe.
En av overlegene undersøkte meg og fant at det både var store blodkoagler og endel små morkakerester
i livmora, og disse måtte fjernes. Han syntes det var veldig rart at det ikke var gjort allerede på søndag, men legen da hadde trodd at det kom til å komme ut av seg selv. Jeg forsikret om at det absolutt ikke var det jeg var mest bitter for. Så ble jeg innlagt for å få gjort utskraping samme dag.

Fikk snakket litt med ham om dette med cervix insufficiens også. Han har vært gynekolog siden begynnelsen av 70-tallet og mente å ikke ha vært ute for en sånn mefødt sviktende livmorhals, sånn som det må være i mitt tilfelle. Kvinner som er operert for kreft kan også ha en livmorhals lik min, men det er uansett ikke ofte man ser. Og en løsning vil kanskje være å sette en indre cerclage, men han mente at det nok ikke ville være mange gynekologer i skandinavia som hadde erfaring med dette, selv om det i utgangspunktet ikke er en vanskelig operasjon. Det er ytterst sjelden at man legger det i dag. Jeg får bare håpe og håpe at timen på Rikshospitalet resulterer i en løsning.

Alle jeg traff på sykehuset syntes så synd på meg for at jeg måtte gjennom utskraping også, men for å være helt ærlig: det var utrolig godt å få noe annet å tenke på. Ble som et hvileskjær for meg, å måtte tenke på det praktiske som skulle skje før operasjonen, under og etterpå. Det var bare da jeg kom, og ei av sykepleierne som "hadde meg" da jeg lå inne sist helg kom for å prate om hvordan det går, at jeg grein. Ellers hadde jeg konkrete ting å konsentrere meg om, og det var deilig. Fikk intravenøs antibiotika før operasjonen, men da han som opererte kom og snakket med meg etterpå så mente han det ikke var nødvendig å fortsette. Jeg hadde ikke høye infeksjonsprøver (CRP 23 og hvite 8,9), så da kunne antibiotika evt bare maskere problemer om det fortsatt var rester der inne som de ikke hadde fått ut. Så da avventer jeg heller antibiotikaen, selv om han som undersøkte meg først allerede hadde gitt meg resepter.

Jeg fikk komme hjem igjen i går kveld, og det var godt å slippe å sove der inne. Et par glass rødvin ble inntatt før vi kom oss i seng, og jeg må vel innrømme at jeg tok en innsovningstablett også. Så da har jeg fått sove ganske godt ihvertfall.  Føler meg bedre i kroppen også i dag, så det er nok godt mulig at det var de restene som ga meg litt ekstra trøbbel.

Så nå skal vi pakke litt for å komme oss opp på hytta. Gleder oss.

17+5, fortsatt gravid

...men hvor lenge? Nei, det tør ingen spå.
Jeg ligger ihvertfall fortsatt her, tror at hinnene fortsatt er inntakte, det som kommer ut er tydelig utflod og ikke fostervann. De vil ikke undersøke for ofte, fordi de da kan komme til å lage hull på hinna eller skape infeksjon.
Min Dr.Gyn gikk visitt i dag, og det var jo greit. Han virker veldig "forvirret" over at det har gått sånn, og så fort. Jeg har fått ligget og tenkt masse i natt, og er nok i etterpåklokskapens lys litt bitter over at 1) man ikke på forhånd visste at livmortappen min var nærmest ikke-eksisterende, slik at man kunne sette intern cerclage, 2) at man ikke ville ta meg inn til enda hyppigere kontroller denne perioden som vi vet har vært kritisk tidligere, 3) at jeg selv ikke bare krevde å komme til kontroll tidligere i uken.
Det som er verdt å merke seg til en evt neste gang er jo at når jeg kjenner nedpress og tramping på LMH sånn som jeg har denne uken, så er den sannsynligvis tynn!
Men det er ingen vits i å grunne mer over det som har skjedd tidligere, og jeg forsøker å tenke på det som skjer her og nå. Jeg begynner å bli flink til å tisse på bekken i senga (*urk*) og gruer meg litt til bommelom. I dag har jeg fått ny, elektrisk seng med tempurmadreass, så nå både ligger jeg mer behagelig og kan skifte stilling selv uten å ringe på spl. Mannen har vært ute og kjøpt mobilt nett til meg, så jeg er ikke totalt avskåret fra verden. Og jeg er 1 dag nærmere et levende barn enn jeg var i går.
Får bare fortsette å håpe og be om at Håpet i magen får bli der inne i mange, mange uker til.