Oisann.
fant frem bloggen min for å linke til den i en annen sammenheng. Det er faktisk blitt noen flere norske som er kommet dit at de vurderer å dra utenlandsk for å få en TAC, og da er det ofte lettvindt å gi en link til bloggen så de kan lese om min prosess.
Men, det jeg egentlig vil fortelle nå som jeg er innom er at vi er i gang med søskenforsøk....
Tenk, Knerten er blitt 15 måneder, og om alt går som vi håper så blir han storebror rundt 2-årsdagen sin.
:D
Men jeg synes fortsatt at forsøket er fjernt, og synes det er helt uvirkelig. Har ihvertfall ikke noen store forhåpninger om at det skal klaffe på første forsøk. Men selv om det er fjernt så er det faktisk veldig snart... Har brukt Synarela nesespray (nedregulering) nå siden 16. november, og tatt Gonal-F sprøyter (eggstimulering) siden 3. desember. Bruker ganske store doser Gonal-F dette forsøket, 350 IE setter jeg hver dag.... 10. desember skal jeg på første UL-kontroll. Og det er jo faktisk allerede på mandag!!! :dåne:
Jeg er litt spent på om det blir noen egg, og om hvordan de utvikler seg. I tidligste kasus så blir det å reise for uttak allerede onsdag i neste uke (OI! det er jo akkurat en uke til!!), men jeg ser absolutt for meg at det blir senere. Regner med ihvertfall en gang til med UL-kontroll (onsdag) og kanskje reise nedover på fredag...
Men nå er det bare å krysse alt som er for at det går veien. Tenk så hyggelig det hadde vært å få ha en liten spire i magen i jula, og å få teste TAC'en igjen!
Viser innlegg med etiketten transabdominal cerclage. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten transabdominal cerclage. Vis alle innlegg
onsdag 5. desember 2012
onsdag 20. juli 2011
34+2. WOW!!!!
Noen som sa at tida går fort??? Det hadde jeg aldri trodd den skulle, men nå er uke 34 plutselig passert. Om han skulle komme nå så behøver han ikke engang steroider for å få lungene til å modnes!
Forrige uke gikk med til besøk av min søster med Mann og 2 sønner på 1,5 og 3 år. Superhyggelig og ørbittelittegrann slitsomt. ;) Må si jeg tror det er bra at babyen ikke kommer ut med energien og mobiliteten til en 3-åring, men at vi vokser med hverandre... Jeg gleder meg til å se Knertens personlighet utvikle seg over tid!
Formen har vært bare sånn passelig i det siste. Jeg har masse kynnere, de er verst når jeg går eller gjør noe aktivt, men kommer også innimelom når jeg sitter i ro. Og så blir jeg så innmari tungpusten hele tiden. Tror det har forbindelse med kynnerne, men det kommer også uten at jeg kjenner jeg har kynner. Å gå opp trappa her hjemme gjør meg veldig tung i pusten, og som regel må jeg sette meg ned og hvile etterpå. Dessuten sliter jeg litt med ryggen på nattestid. Klarer bare å sove på enten venstre eller høyre side nå, så blir sliten i ryggen ila natten. Greier meg som regel til 6-tiden da, før jeg må stå opp...
I går var jeg på kontroll igjen på Riksen. Pga pusten og at jeg har tørstet sånn så var jeg litt spent på om BT og urin ville være bra, men alt var tipp topp. BT 130/75 og urin negativ på både glukose og protein. Henriksen fortalte at man som regel ikke hadde tørste som symptom på svangerskapsdiabetes før den var veldig langtkommet og ga polyuri (at man tisser ofte og mye). Nå tisser jeg en del, men tror ikke det nærmer seg polyuri på langt nær.
Henriksen ville gjerne følge LMH og måle den videre. Aller mest fordi han synes det er spennende å se hvordan TAC'en fungerer sånn på slutten, vanligvis så ville han sluttet med disse målingene etter uke 34. Jeg tenker at det kan være greit å se om det er tegn til at noe er på gang også, om den blir kortere. På kontrollen i går var den fortsatt lang og lukket, men Knerten hadde hodet sitt boret godt ned mot den, rett ned på TAC'en. Så gjorde han ny vekstestimering i går, og Knerten kommer til å bli en stor plugg allerede ved fødsel. Magemålet ligger på 90-percentilen, og han ble anslått til å veie 2800g allerede. Ligger an til å veie i overkant av 4kg ved fødsel. :o Henriksen var overhodet ikke bekymret over det, men var enig i at jeg nok ikke behøver å ha så mye klær i de minste størrelsene... ;) Han fortalte at det var endel mekanismer rundt dette med stort barn som man ikke enda har forstått, men at de med høy BMI ofte fikk store barn selv om man ikke har diabetes. Og i den gruppen faller jeg. :P
Neste kontroll nå blir om 3 uker, og deretter ukentlig frem til keisersnitt. Det var ikke før lenge etterpå at det slo meg at de ukentlige kontrollene etterpå max ble 1-2 ganger, for det er jo bare 5 uker igjen til Knerten kommer!!! *dåne*
Når det gjelder tungpustheten så mente Henriksen at jeg ihvertfall må måle BT en gang før jeg kommer neste gang for å følge med på at det ikke er noen svangerskapsforgiftning i emning. Har time hos jordmor i neste uke, så det passer jo bra. Dessuten så mente han at jeg kanskje skulle få tatt en UL av hjertet, spesielt fordi jeg har en liten bilyd som dukker opp når jeg er gravid. Jeg fikk gjort en UL i det andre svangerskapet mitt, og det var en normal forklaring på det hele. Men da var jeg mye kortere på vei, og spesielt fordi jeg skal ha keisersnitt så ville han at det skulle kontrolleres på nytt. Hvis ikke så er det fort gjort at anestesilegen henger seg opp i det, og så forsinkes hele KS'et. Men en UL til skal jeg vel alltids fikse!! :)
Etter kontrollen var jeg en tur på IKEA og byttet noen greier og fikk tak i stellebord. Etter det var jeg på besøk hos ei forumvenninne og spiste lunsj, og det var superhyggelig. Fikk treffe den søte jenta hennes på 4 år også, veldig veldig koselig. Etter jeg kom hjem gikk det slag i slag, vi var ute og spiste med noen venner før vi var og så Harry Potter (i 3D). Wiiiiiiiiii!!!!!! Veldig bra assa, har nesten lyst til å se den en gang til... :D Og Knerten var veldig aktiv til de høye kinolydene, kanskje han syntes det var litt skummelt?!
Så i går var det fult program, hvilket vil si at det må legges inn en hviledag i dag. Kanskje jeg får montert sammen det siste strikkeprosjektet...
Forrige uke gikk med til besøk av min søster med Mann og 2 sønner på 1,5 og 3 år. Superhyggelig og ørbittelittegrann slitsomt. ;) Må si jeg tror det er bra at babyen ikke kommer ut med energien og mobiliteten til en 3-åring, men at vi vokser med hverandre... Jeg gleder meg til å se Knertens personlighet utvikle seg over tid!
Formen har vært bare sånn passelig i det siste. Jeg har masse kynnere, de er verst når jeg går eller gjør noe aktivt, men kommer også innimelom når jeg sitter i ro. Og så blir jeg så innmari tungpusten hele tiden. Tror det har forbindelse med kynnerne, men det kommer også uten at jeg kjenner jeg har kynner. Å gå opp trappa her hjemme gjør meg veldig tung i pusten, og som regel må jeg sette meg ned og hvile etterpå. Dessuten sliter jeg litt med ryggen på nattestid. Klarer bare å sove på enten venstre eller høyre side nå, så blir sliten i ryggen ila natten. Greier meg som regel til 6-tiden da, før jeg må stå opp...
I går var jeg på kontroll igjen på Riksen. Pga pusten og at jeg har tørstet sånn så var jeg litt spent på om BT og urin ville være bra, men alt var tipp topp. BT 130/75 og urin negativ på både glukose og protein. Henriksen fortalte at man som regel ikke hadde tørste som symptom på svangerskapsdiabetes før den var veldig langtkommet og ga polyuri (at man tisser ofte og mye). Nå tisser jeg en del, men tror ikke det nærmer seg polyuri på langt nær.
Henriksen ville gjerne følge LMH og måle den videre. Aller mest fordi han synes det er spennende å se hvordan TAC'en fungerer sånn på slutten, vanligvis så ville han sluttet med disse målingene etter uke 34. Jeg tenker at det kan være greit å se om det er tegn til at noe er på gang også, om den blir kortere. På kontrollen i går var den fortsatt lang og lukket, men Knerten hadde hodet sitt boret godt ned mot den, rett ned på TAC'en. Så gjorde han ny vekstestimering i går, og Knerten kommer til å bli en stor plugg allerede ved fødsel. Magemålet ligger på 90-percentilen, og han ble anslått til å veie 2800g allerede. Ligger an til å veie i overkant av 4kg ved fødsel. :o Henriksen var overhodet ikke bekymret over det, men var enig i at jeg nok ikke behøver å ha så mye klær i de minste størrelsene... ;) Han fortalte at det var endel mekanismer rundt dette med stort barn som man ikke enda har forstått, men at de med høy BMI ofte fikk store barn selv om man ikke har diabetes. Og i den gruppen faller jeg. :P
Neste kontroll nå blir om 3 uker, og deretter ukentlig frem til keisersnitt. Det var ikke før lenge etterpå at det slo meg at de ukentlige kontrollene etterpå max ble 1-2 ganger, for det er jo bare 5 uker igjen til Knerten kommer!!! *dåne*
Når det gjelder tungpustheten så mente Henriksen at jeg ihvertfall må måle BT en gang før jeg kommer neste gang for å følge med på at det ikke er noen svangerskapsforgiftning i emning. Har time hos jordmor i neste uke, så det passer jo bra. Dessuten så mente han at jeg kanskje skulle få tatt en UL av hjertet, spesielt fordi jeg har en liten bilyd som dukker opp når jeg er gravid. Jeg fikk gjort en UL i det andre svangerskapet mitt, og det var en normal forklaring på det hele. Men da var jeg mye kortere på vei, og spesielt fordi jeg skal ha keisersnitt så ville han at det skulle kontrolleres på nytt. Hvis ikke så er det fort gjort at anestesilegen henger seg opp i det, og så forsinkes hele KS'et. Men en UL til skal jeg vel alltids fikse!! :)
Etter kontrollen var jeg en tur på IKEA og byttet noen greier og fikk tak i stellebord. Etter det var jeg på besøk hos ei forumvenninne og spiste lunsj, og det var superhyggelig. Fikk treffe den søte jenta hennes på 4 år også, veldig veldig koselig. Etter jeg kom hjem gikk det slag i slag, vi var ute og spiste med noen venner før vi var og så Harry Potter (i 3D). Wiiiiiiiiii!!!!!! Veldig bra assa, har nesten lyst til å se den en gang til... :D Og Knerten var veldig aktiv til de høye kinolydene, kanskje han syntes det var litt skummelt?!
Så i går var det fult program, hvilket vil si at det må legges inn en hviledag i dag. Kanskje jeg får montert sammen det siste strikkeprosjektet...
mandag 31. januar 2011
Skal, skal ikke?
Æsj. Har fått invitasjon til kurs i Tromsø i mars, ett kurs som er viktig for min videre progresjon på jobb. Men det er når jeg er kommet til uke 18, og jeg føler meg veldig usikker på om jeg tør å reise helt opp til Tromsø da.... Prøvde å spørre Mannen om hva han synes, men han er like usikker han også. Jeg vingler. På den ene side så har jeg jo TAC'en, og har tro på at den funker. Men på den andre siden så er det i en "kritisk" periode i svangerskapet, ihvertfall psykisk, og om noe skjedde mens jeg var borte så ville jeg nok aldri kunne tilgi meg selv. Begynte å forfatte en mail til Proffen med spørsmål om hva han syntes, men har ikke sendt den enda. Ble en periode veldig overbevist om at det som var best for meg og spiren var at jeg ble hjemme....
Men så er spørsmålet, blir jeg bedre av å være hjemme, eller spiller det ingen rolle? Skal jeg holde meg hjemme og i ro etter uke 14? (f.eks.) Jeg hadde jo i utgangspunktet tenkt å jobbe så lenge alt så bra ut og Proffen sier det går greit, og jeg vet at det er andre med TAC som har jobbet til lenge etter uke 30. Dr. D sier at en TAC-graviditet er som en vanlig graviditet helt frem til fødsel. Men tør jeg å stole på at det går bra for meg, bare fordi det har gått bra for andre i (tilnærmet) samme situasjon? Vi er jo alle forskjellige, og ikke en pasient er helt lik! Huff, kjenner at dette kan bli ett veldig slitsomt svangerskap psykisk, og at det ikke nødvendigvis blir bra "bare" jeg kommer forbi uke 24. (det er faktisk hele 14 uker igjen til den grensen :p).
Det er ting i Trøndelag som jeg godt kunne tenkt meg å delta på i mai/juni, men selvfølgelig blir jeg hjemme om det er det beste. Spørsmålet er, hvordan vet jeg hva som er best, og skal jeg ta det med ro bare for sikkerhets skyld?? Håper at Proffen kan hjelpe meg mer med dette på neste kontroll, da begynner jeg å nærme meg de kritiske ukene litt mer. Men det er ikke sikkert at det finnes noen fasit på dette i det hele tatt, og kanskje må jeg bare innfinne meg med å ta det med ro, "for sikkerhets skyld".
P.S. 10+0 i dag.
Men så er spørsmålet, blir jeg bedre av å være hjemme, eller spiller det ingen rolle? Skal jeg holde meg hjemme og i ro etter uke 14? (f.eks.) Jeg hadde jo i utgangspunktet tenkt å jobbe så lenge alt så bra ut og Proffen sier det går greit, og jeg vet at det er andre med TAC som har jobbet til lenge etter uke 30. Dr. D sier at en TAC-graviditet er som en vanlig graviditet helt frem til fødsel. Men tør jeg å stole på at det går bra for meg, bare fordi det har gått bra for andre i (tilnærmet) samme situasjon? Vi er jo alle forskjellige, og ikke en pasient er helt lik! Huff, kjenner at dette kan bli ett veldig slitsomt svangerskap psykisk, og at det ikke nødvendigvis blir bra "bare" jeg kommer forbi uke 24. (det er faktisk hele 14 uker igjen til den grensen :p).
Det er ting i Trøndelag som jeg godt kunne tenkt meg å delta på i mai/juni, men selvfølgelig blir jeg hjemme om det er det beste. Spørsmålet er, hvordan vet jeg hva som er best, og skal jeg ta det med ro bare for sikkerhets skyld?? Håper at Proffen kan hjelpe meg mer med dette på neste kontroll, da begynner jeg å nærme meg de kritiske ukene litt mer. Men det er ikke sikkert at det finnes noen fasit på dette i det hele tatt, og kanskje må jeg bare innfinne meg med å ta det med ro, "for sikkerhets skyld".
P.S. 10+0 i dag.
fredag 20. august 2010
dr. D: TAC
Sorry jenter, vanskelig å få fred til å skrive på ferie med Opphavet ;) Nå er jeg kommet hjem, men Mannen må jo også få litt oppmerksomhet ;))
Operasjonsdagen var altså fredag den 13. august. Jeg skulle møte opp klokken 07.00, noe som gjorde at vi måtte kjøre 05.00 fra slektningenes hus uttafor Philly. Jeg var fastende fra kl 00.00. Kjøreturen gikk fint, vi tok bare en liten feilkjøring på veien, men det skjønte vi kjapt var feil, og det var enkelt å snu.
Så meldte jeg meg på admission office igjen, hvor jeg fikk noen nye papirer å skrive under på og fikk beskjed om å gå og ta noen blodprøver før jeg meldte meg på "Same Day Surgery". Vi var der såpass tidlig at jeg måtte ringe på for å få noen til å ta prøver av meg, det var bestilt Full Blood Count (FBC) hvilket er tellinger av alle blodlegemer både røde og hvite. I tillegg en urin-HCG. Jeg hadde selvfølgelig akkurat vært på do, men fikk skviset ut noen dråper.
Da vi kom opp på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å sende ned et familiemedlem e.l. for å betale, men iom at jeg skulle betale selv så lurte jeg på om det var greit. Det var det, men det virket som om hun dama nede i admissions syntes det var pinlig at jeg måtte komme tilbake igjen, akkurat som om jeg allerede var operert og hadde redusert mobilitet. Men hun visste jo sikkert ikke hvorfor jeg var der engang. Ihvertfall så ble den første regningen på $ 2755, noe som dekket det første døgnet på sykehus, operasjonssal etc.
Tilbake på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å gå inn i en garderobe, ta av alle klærne og legge dem i en pose, og å ta på en fantastisk sykehuskjortel med åpning og knyting bak. I tillegg fikk jeg sklisikkre sokker som jeg måtte ta på. Men alt kom godt med, for etter jeg var ferdig så ble jeg fulgt inn på et preoperativt venterom hvor det var isekaldt pga air-conditionen sto på fullt. Etter de hadde tatt BT, puls og sånn, og de hadde fått lagt inn veneflon og hengt opp en pose med veske, og gått igjennom ca 20 sider med skjema som måtte besvares, så fikk Mamma og Pappa komme inn og sitte ved sengen min. Det var ganske varmt ute, så de kom i capribukse og t-skjorte, og holdt på å fryse ihjel mens vi ventet der inne. Heldigvis forbarmet en av sykepleierne seg over oss alle 3 etterhvert, og ga oss oppvarmede tepper. Ingen som trodde noe på at vi kom fra Norge, så mye som vi frøys. Rundt meg så lå det andre pasienter som også skulle opereres samme dag, det virket som om det var mye forskjellig. Både gamle og unge, og vi var adskilte med gardiner. En middelaldrende mann kom ut av forhenget sitt i full John Cleese med Rumpen bar, hadde ikke husket å knyte igjen kjortelen sin. Kona satt der og holdt på å le seg ihjel av han, sånn som vi andre. Jeg, derimot, hadde knytet alle de 3 plassene som gikk an...
Dr. D kom og pratet litt med oss mens vi ventet. Sikkert mye fordi han hadde tatt på seg isbjørn-slipset sitt til ære for meg den dagen ;) Kona hadde vært i Norge og kjøpt med isbjørn-slips til han, jeg tipper det var på 80-tallet, det var ihvertfall mørkt mosegrønt. Toppet med en mintgrønn skjorte under så var han ett syn. :) Heldigvis ikke klesstilen som gjorde at jeg valgte å bruke ham, he, he.
Fikk også tilsyn av en anestesi-lege der oppe. Hun var skikkelig "down to business". Hva jeg hadde spist til frokost lurte hun på, ingenting sa jeg, og så begynte det; Eggs? Coffee? Tea? Doughnuts? Pancakes?Sweets? alle måtte besvares med NO. Og så måtte det lyttes litt til hjerte og lunger.
Etter nesten 2 timer venting ble jeg trillet ned til operasjonsavdelingen. Der ble jeg igjen liggende og vente. Måtte ta på meg en fantastisk sølv-hette for å holde varmen. Jeg spurte Dr. D da han kom igjen om de virkelig går inn for å humiliate pasientene sine på den måten, men han hevdet at den var thermal og at det var til mitt eget beste. ;)
FBC og HCG var forresten helt fine, dvs HCG negativ.
Mens jeg ventet på å få komme inn på operasjonssalen hadde jeg en fantastisk halvgammel, halvfeit Puortorican sykepleier som bare måtte være bøg. Han var altså en sånn klisje på seg selv at det var reint flaut, men han var veldig hyggelig, og jeg syntes det bare var morsomt. Jeg fikk oppblåsbare leggings på beina, sånne som blåser seg opp innimelloim for å forhindre blodpropp. Faktisk ganske behagelige å ha på, som en legg-massasje.
En assistentlege kom for å skrive journal på meg og spurte meg alle de samme sprørsmålene som mange andre hadde spurt om den dagen. I tillegg kom medisinstudenten fra osndagen og hilste på, sammen en annen medisinstudent. Så de holdt meg litt med selskap mens jeg ventet, operasjonen foran meg ble forsinket. Planen var at jeg skulle komme inn 9.30, men klokka var nærmere 10.45 da ting begynte å bli klart. Alle legene var rimelig utålmodige de også. Før de trillet meg inn så fikk jeg en "likegladsprøyte" Midazolam. Begynte å kjenne effekt av den ganske raskt, men kunne hjelpe til med å forflytte meg over på operasjonsbordet. Så begynner ting å bli litt uklart, jeg husker at jeg fikk på meg BT-mansjett og ble koblet opp til EKG. Og jeg husker at alle lo over at jeg hadde knytet kjortelen så godt. Og så begynte Dr. D å barbere øverst på venusberget før han gikk ut for å "scrub up", men etter det er alt svart helt til jeg våknet igjen og Dr. D sa at operasjonen gikk bra. Så ble jeg flyttet over på post-op hvor jeg gladelig sov videre i nesten 1 time før jeg begynte å våkne ordentlig.
Etter jeg hadde blitt observert i ett par timer og fått drukket litt vann og gingerale uten å spy, ble jeg flyttet over til Maternity hvor jeg fikk ett eget rom med bad, TV og alt man kunne behøve. Ikke for at jeg behøvde spesielt mye, var rimelig trøtt hele den dagen. Mamma og Pappa kom ikke så lenge etter at jeg kom bort på rommet, og Dr. D kom også. Han gjentok at alt hadde gått fint. Operasjonen hadde tatt omtrent en og en halv time, endel lenger enn planlagt fordi det tok så lang tid å sy igjen eggstokken min der de hadde fjernet cysten. De ville ikke bare drenere den, fordi det da er stor sannsynlighet for at den kommer tilbake. Så derfor fjernet de den helt i stedet for.
Jeg var skikkelig sår i halsen etter å ha vært intubert så lenge, og var litt sår i operasjonsområdet også. Hadde på et stramt elastisk korsett nederst på magen for å legge trykk på området, og de oppblåsbare leggingsene var fortsatt på. I tillegg hadde jeg kateter i blæra, det var jo også en opplevelse.. Etterhvert fikk jeg det de kalte PCA, jeg antar det står for Patient Controlled Anesthesia. Ihvertfall fikk jeg en knapp jeg kunne trykke på for å få smertestillende intravenøst når jeg trengte det. Jeg kunne trykke hvert 8. minutt om jeg trengte det. Hadde faktisk ikke behov for så veldig mye ekstra, hadde visst fått noe langtidsvirkende rett etter operasjonen. Da Dr. D kom innom før han skulle gå hjem for dagen, sånn ved sekstia på ettermiddagen, hadde jeg bare trykt en gang. Men ila natten så ble det noen flere trykk. Jeg var trøtt og ville egentlig bare sove, men det gikk vel ikke mer enn maks en time mellom hver gang det kom noen inn for å sjekke enten det ene eller det andre. Jeg fikk tilbud om sovemedisin, men takket nei. Hadde jo egentlig ikke noe problem med å sove, om bare de ville la meg sove i fred... Natta gikk nå greit på ett slags vis.
På morgenen dagen etter fikk jeg frokost. Vaffler, bacon, Cornflakes og melk. :p I tillegg litt juice.
Etter frokost fikk jeg slippe kateteret, og PCA-en ble slått av, og jammen var det ikke på tide å stå opp også. Jeg gruet meg litt til det, tenkte det kom til å gjøre VELDIG vondt. Men jeg fikk hjelp av sykepleier Donna og hjelpepleier Barbara til å sette meg opp på sengekanten og å ta de første skrittene. Det gjorde vondt, men ikke umenneskelig. Jeg fikk gå på badet og fikk vasket meg og tok på meg egne klær. Det var utrolig deilig. Faktisk så følte jeg meg i ganske god form, og kunne snart gå runde på runde inne på avdelingen. Mamma og Pappa kom i 12-tia, og så var det bare å vente på om Dr. D kom, og vi forventet at jeg kunne bli utskrevet. Han kom i tre-tia, og syntes også jeg var frisk nok til det. Da hadde jeg gått ihvertfall 20 runder på avdelingen, og i tillegg hadde jeg fått ut litt luft og urin. Da han var ferdig med alt papirarbeidet satte han seg tilbake og lurte på hva vi hadde tenkt å gjøre dagen etter, og foreslo flere ting å gjøre i Philadelphia, og ga oss veibeskrivelse til ett Mall ikke langt unna. Jeg tror ikke han mente vi skulle dra rett dit etterpå, men vi kjørte dit rett fra sykehuset og jeg fikk handlet på salg på MACYS. :) Kredittkortet hadde begynt å føle seg litt ensomt der i lommeboken... I tillegg spiste jeg en nydelig peanøtt-soft-is med oreo-kjeks i. Høres kanskje kvalmt ut, men var helt fantastisk!!! :D
På mandagen var jeg på kontroll igjen hos Dr. D. Han gjorde UL og viste hvor TAC-en lå og målte på både den og LMH. Total lengde på LMH er nå 2,7 cm, mens funksjonell lengde (som egentlig er det som teller da) er 2,2 cm. Diameter på TAC-en er 1,73 cm (skal være 1,6-2 cm optimalt). Han fjernet agraffene/stiftene på såret, og var veldig fornøyd med hvordan det så ut. Så tok han oss alle inn på kontoret sitt, og forklarte igjen for oss at TAC-en ikke ville ha noen innvirkning på kunstig befruktning eller svangerskapet utover behov for keisersnitt ved fødsel. Jeg fikk en god og lang klem før vi dro, og beskjed om å ta kontakt om det var noen ting jeg trengte eller lurte på.
Er imponert over den gode behandlingen og omtanken vik fikk på sykehuset der borte. Dr. D og alle de andre legene, sykepleierne og hjelpepleierne var super hyggelige, tok seg god tid til alle spørsmål og bekymringer. Dr. D brukte alltid lang tid på oss, forklarte oss ting, i tillegg til at han ga seg tid til å prate om helt andre ting også. hvordan ting er i Norge, ga oss forslag til ting vi kunne gjøre og se de dagene vi ikke var på sykehuset.
Og alt i alt ble det ikke så dyrt heller. Tilsammen ble det $ 3955 for hele behandlingen og P17-sprøytene. Det blir med dagens kurs litt over 24000 kroner, og slettes ikke så ille. Selvfølgelig kommer reise og opphold i tillegg til dette. Men jeg er så langt fornøyd. Såret ser fint ut foreløbig. Jeg er litt blå og fortsatt ganske øm i magen. Det gjør vondt å le eller hoste, men stort sett går det bra. Jeg tar ikke smertestillende, har egentlig ikke tatt så mye av det i det hele tatt. Men på flyturen hjem så tok jeg for å kunne få sove bedre.
Nå er jeg spent på hvordan det blir videre, og når jeg kan teste TAC'en. Må vente til etter neste mens før vi forsøker naturlig igjen ihvertfall. Så får vi se hvordan det blir med evt IVF fremover... :)
Operasjonsdagen var altså fredag den 13. august. Jeg skulle møte opp klokken 07.00, noe som gjorde at vi måtte kjøre 05.00 fra slektningenes hus uttafor Philly. Jeg var fastende fra kl 00.00. Kjøreturen gikk fint, vi tok bare en liten feilkjøring på veien, men det skjønte vi kjapt var feil, og det var enkelt å snu.
Så meldte jeg meg på admission office igjen, hvor jeg fikk noen nye papirer å skrive under på og fikk beskjed om å gå og ta noen blodprøver før jeg meldte meg på "Same Day Surgery". Vi var der såpass tidlig at jeg måtte ringe på for å få noen til å ta prøver av meg, det var bestilt Full Blood Count (FBC) hvilket er tellinger av alle blodlegemer både røde og hvite. I tillegg en urin-HCG. Jeg hadde selvfølgelig akkurat vært på do, men fikk skviset ut noen dråper.
Da vi kom opp på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å sende ned et familiemedlem e.l. for å betale, men iom at jeg skulle betale selv så lurte jeg på om det var greit. Det var det, men det virket som om hun dama nede i admissions syntes det var pinlig at jeg måtte komme tilbake igjen, akkurat som om jeg allerede var operert og hadde redusert mobilitet. Men hun visste jo sikkert ikke hvorfor jeg var der engang. Ihvertfall så ble den første regningen på $ 2755, noe som dekket det første døgnet på sykehus, operasjonssal etc.
Tilbake på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å gå inn i en garderobe, ta av alle klærne og legge dem i en pose, og å ta på en fantastisk sykehuskjortel med åpning og knyting bak. I tillegg fikk jeg sklisikkre sokker som jeg måtte ta på. Men alt kom godt med, for etter jeg var ferdig så ble jeg fulgt inn på et preoperativt venterom hvor det var isekaldt pga air-conditionen sto på fullt. Etter de hadde tatt BT, puls og sånn, og de hadde fått lagt inn veneflon og hengt opp en pose med veske, og gått igjennom ca 20 sider med skjema som måtte besvares, så fikk Mamma og Pappa komme inn og sitte ved sengen min. Det var ganske varmt ute, så de kom i capribukse og t-skjorte, og holdt på å fryse ihjel mens vi ventet der inne. Heldigvis forbarmet en av sykepleierne seg over oss alle 3 etterhvert, og ga oss oppvarmede tepper. Ingen som trodde noe på at vi kom fra Norge, så mye som vi frøys. Rundt meg så lå det andre pasienter som også skulle opereres samme dag, det virket som om det var mye forskjellig. Både gamle og unge, og vi var adskilte med gardiner. En middelaldrende mann kom ut av forhenget sitt i full John Cleese med Rumpen bar, hadde ikke husket å knyte igjen kjortelen sin. Kona satt der og holdt på å le seg ihjel av han, sånn som vi andre. Jeg, derimot, hadde knytet alle de 3 plassene som gikk an...
Dr. D kom og pratet litt med oss mens vi ventet. Sikkert mye fordi han hadde tatt på seg isbjørn-slipset sitt til ære for meg den dagen ;) Kona hadde vært i Norge og kjøpt med isbjørn-slips til han, jeg tipper det var på 80-tallet, det var ihvertfall mørkt mosegrønt. Toppet med en mintgrønn skjorte under så var han ett syn. :) Heldigvis ikke klesstilen som gjorde at jeg valgte å bruke ham, he, he.
Fikk også tilsyn av en anestesi-lege der oppe. Hun var skikkelig "down to business". Hva jeg hadde spist til frokost lurte hun på, ingenting sa jeg, og så begynte det; Eggs? Coffee? Tea? Doughnuts? Pancakes?Sweets? alle måtte besvares med NO. Og så måtte det lyttes litt til hjerte og lunger.
Etter nesten 2 timer venting ble jeg trillet ned til operasjonsavdelingen. Der ble jeg igjen liggende og vente. Måtte ta på meg en fantastisk sølv-hette for å holde varmen. Jeg spurte Dr. D da han kom igjen om de virkelig går inn for å humiliate pasientene sine på den måten, men han hevdet at den var thermal og at det var til mitt eget beste. ;)
FBC og HCG var forresten helt fine, dvs HCG negativ.
Mens jeg ventet på å få komme inn på operasjonssalen hadde jeg en fantastisk halvgammel, halvfeit Puortorican sykepleier som bare måtte være bøg. Han var altså en sånn klisje på seg selv at det var reint flaut, men han var veldig hyggelig, og jeg syntes det bare var morsomt. Jeg fikk oppblåsbare leggings på beina, sånne som blåser seg opp innimelloim for å forhindre blodpropp. Faktisk ganske behagelige å ha på, som en legg-massasje.
En assistentlege kom for å skrive journal på meg og spurte meg alle de samme sprørsmålene som mange andre hadde spurt om den dagen. I tillegg kom medisinstudenten fra osndagen og hilste på, sammen en annen medisinstudent. Så de holdt meg litt med selskap mens jeg ventet, operasjonen foran meg ble forsinket. Planen var at jeg skulle komme inn 9.30, men klokka var nærmere 10.45 da ting begynte å bli klart. Alle legene var rimelig utålmodige de også. Før de trillet meg inn så fikk jeg en "likegladsprøyte" Midazolam. Begynte å kjenne effekt av den ganske raskt, men kunne hjelpe til med å forflytte meg over på operasjonsbordet. Så begynner ting å bli litt uklart, jeg husker at jeg fikk på meg BT-mansjett og ble koblet opp til EKG. Og jeg husker at alle lo over at jeg hadde knytet kjortelen så godt. Og så begynte Dr. D å barbere øverst på venusberget før han gikk ut for å "scrub up", men etter det er alt svart helt til jeg våknet igjen og Dr. D sa at operasjonen gikk bra. Så ble jeg flyttet over på post-op hvor jeg gladelig sov videre i nesten 1 time før jeg begynte å våkne ordentlig.
Etter jeg hadde blitt observert i ett par timer og fått drukket litt vann og gingerale uten å spy, ble jeg flyttet over til Maternity hvor jeg fikk ett eget rom med bad, TV og alt man kunne behøve. Ikke for at jeg behøvde spesielt mye, var rimelig trøtt hele den dagen. Mamma og Pappa kom ikke så lenge etter at jeg kom bort på rommet, og Dr. D kom også. Han gjentok at alt hadde gått fint. Operasjonen hadde tatt omtrent en og en halv time, endel lenger enn planlagt fordi det tok så lang tid å sy igjen eggstokken min der de hadde fjernet cysten. De ville ikke bare drenere den, fordi det da er stor sannsynlighet for at den kommer tilbake. Så derfor fjernet de den helt i stedet for.
Jeg var skikkelig sår i halsen etter å ha vært intubert så lenge, og var litt sår i operasjonsområdet også. Hadde på et stramt elastisk korsett nederst på magen for å legge trykk på området, og de oppblåsbare leggingsene var fortsatt på. I tillegg hadde jeg kateter i blæra, det var jo også en opplevelse.. Etterhvert fikk jeg det de kalte PCA, jeg antar det står for Patient Controlled Anesthesia. Ihvertfall fikk jeg en knapp jeg kunne trykke på for å få smertestillende intravenøst når jeg trengte det. Jeg kunne trykke hvert 8. minutt om jeg trengte det. Hadde faktisk ikke behov for så veldig mye ekstra, hadde visst fått noe langtidsvirkende rett etter operasjonen. Da Dr. D kom innom før han skulle gå hjem for dagen, sånn ved sekstia på ettermiddagen, hadde jeg bare trykt en gang. Men ila natten så ble det noen flere trykk. Jeg var trøtt og ville egentlig bare sove, men det gikk vel ikke mer enn maks en time mellom hver gang det kom noen inn for å sjekke enten det ene eller det andre. Jeg fikk tilbud om sovemedisin, men takket nei. Hadde jo egentlig ikke noe problem med å sove, om bare de ville la meg sove i fred... Natta gikk nå greit på ett slags vis.
På morgenen dagen etter fikk jeg frokost. Vaffler, bacon, Cornflakes og melk. :p I tillegg litt juice.
Etter frokost fikk jeg slippe kateteret, og PCA-en ble slått av, og jammen var det ikke på tide å stå opp også. Jeg gruet meg litt til det, tenkte det kom til å gjøre VELDIG vondt. Men jeg fikk hjelp av sykepleier Donna og hjelpepleier Barbara til å sette meg opp på sengekanten og å ta de første skrittene. Det gjorde vondt, men ikke umenneskelig. Jeg fikk gå på badet og fikk vasket meg og tok på meg egne klær. Det var utrolig deilig. Faktisk så følte jeg meg i ganske god form, og kunne snart gå runde på runde inne på avdelingen. Mamma og Pappa kom i 12-tia, og så var det bare å vente på om Dr. D kom, og vi forventet at jeg kunne bli utskrevet. Han kom i tre-tia, og syntes også jeg var frisk nok til det. Da hadde jeg gått ihvertfall 20 runder på avdelingen, og i tillegg hadde jeg fått ut litt luft og urin. Da han var ferdig med alt papirarbeidet satte han seg tilbake og lurte på hva vi hadde tenkt å gjøre dagen etter, og foreslo flere ting å gjøre i Philadelphia, og ga oss veibeskrivelse til ett Mall ikke langt unna. Jeg tror ikke han mente vi skulle dra rett dit etterpå, men vi kjørte dit rett fra sykehuset og jeg fikk handlet på salg på MACYS. :) Kredittkortet hadde begynt å føle seg litt ensomt der i lommeboken... I tillegg spiste jeg en nydelig peanøtt-soft-is med oreo-kjeks i. Høres kanskje kvalmt ut, men var helt fantastisk!!! :D
På mandagen var jeg på kontroll igjen hos Dr. D. Han gjorde UL og viste hvor TAC-en lå og målte på både den og LMH. Total lengde på LMH er nå 2,7 cm, mens funksjonell lengde (som egentlig er det som teller da) er 2,2 cm. Diameter på TAC-en er 1,73 cm (skal være 1,6-2 cm optimalt). Han fjernet agraffene/stiftene på såret, og var veldig fornøyd med hvordan det så ut. Så tok han oss alle inn på kontoret sitt, og forklarte igjen for oss at TAC-en ikke ville ha noen innvirkning på kunstig befruktning eller svangerskapet utover behov for keisersnitt ved fødsel. Jeg fikk en god og lang klem før vi dro, og beskjed om å ta kontakt om det var noen ting jeg trengte eller lurte på.
Er imponert over den gode behandlingen og omtanken vik fikk på sykehuset der borte. Dr. D og alle de andre legene, sykepleierne og hjelpepleierne var super hyggelige, tok seg god tid til alle spørsmål og bekymringer. Dr. D brukte alltid lang tid på oss, forklarte oss ting, i tillegg til at han ga seg tid til å prate om helt andre ting også. hvordan ting er i Norge, ga oss forslag til ting vi kunne gjøre og se de dagene vi ikke var på sykehuset.
Og alt i alt ble det ikke så dyrt heller. Tilsammen ble det $ 3955 for hele behandlingen og P17-sprøytene. Det blir med dagens kurs litt over 24000 kroner, og slettes ikke så ille. Selvfølgelig kommer reise og opphold i tillegg til dette. Men jeg er så langt fornøyd. Såret ser fint ut foreløbig. Jeg er litt blå og fortsatt ganske øm i magen. Det gjør vondt å le eller hoste, men stort sett går det bra. Jeg tar ikke smertestillende, har egentlig ikke tatt så mye av det i det hele tatt. Men på flyturen hjem så tok jeg for å kunne få sove bedre.
Nå er jeg spent på hvordan det blir videre, og når jeg kan teste TAC'en. Må vente til etter neste mens før vi forsøker naturlig igjen ihvertfall. Så får vi se hvordan det blir med evt IVF fremover... :)
onsdag 18. august 2010
Dr. D: pre-op vurdering.
Får skrive litt om erfaringene med Dr. D og operasjonen. Mulig det blir litt langt, men here goes.
Første møte med Dr. D var altså Onsdag 11. august. Mamma og Pappa var med, i tillegg Kona til Fetteren til Pappa (KtFtP). Hun kjørte oss dit, for hun var litt kjent i området, hadde bodd en plass ikke langt unna for noen år siden. Vi skulle komme sånn ca 11.15-11.30 på Kennedy University Hospital i Turnersville. Først så gikk vi til Admission Office, hvor jeg ble registrert og skrev under på veldig mange kontrakter og papirer hvor jeg antageligvi skrev fra meg alle rettigheter om det skjedde noe med meg, og ihvertfall skrev under på at jeg var "self-pay". Mens jeg var der nede så ble klokka 11.20-25, så jeg begynte å bli litt stresset for å komme for sent første gangen vi skulle treffe Dr.D.
En av de frivillige arbeiderne på sykehuset (det var mange slike som hjalp til med forskjellige oppgaver) viste oss rundt til heisen vi skulle ta, og så bar det opp til Fetal-Maternal department.
Der fikk vi beskjed om å vente, og ikke lenge etterpå kom Dr. Davis og hilste på oss alle sammen. En hyggelig mann, litt ubestemmelig alder kanskje i 60-årene. ??
Han ville at jeg skulle på UL først, for å se hvordan det sto til der nede ;)
Så da fikk jeg komme inn til en sonographer, noe som er en helt egen utdannelse her i statene. Damen som undersøkte meg hadde jobbet sammen med Dr. D i 13 år. Dr. D og en medisinstudent kom inn da hun begynte å undersøke meg, de greide å måle LMH til 2 cm, det samme som ble målt på Riksen sist.
I tillegg så hadde jeg fortsatt ei cyste på den høyre eggstokken som jeg har hatt siden jeg avr gravid sist. De målte den til ca 4,5 cm i diameter, og Dr. D lurte på om jeg "would mind terribly" om han fjernet den når han allikevel var der inne. ;) Og da han la til "no extra charge" så var det jo veldig greit. :D
Ellers syntes han det så greit ut, livmoren så helt normal ut, men bakovervendt. Det visste jeg jo fra før.
Så fikk jeg noen flere skjema å fylle ut, mye vedr. tidligere sykdommer og arvelighet etc, og fikk vente litt igjen. En sykepleier kom og hentet meg for å ta blodtrykk, puls og temp, BT var ett all-time-high på 156/80, men det gikk bra. Vekta var høy, men heldigvis i pounds, så jeg aner ikke hva det betyr i Kg. Men jeg antar at jeg har gått opp en hel del både i uken før og etter vi dro på ferie. På noen måter bra at jeg har litt ekstra tid på meg ifht nytt IVF-forsøk.
Så fikk vi alle komme inn på Dr. Ds kontor. Vi ble mange der inne, for jeg tok med meg hele følget, til og med KtFtP. Så vi ble 6 stykker sittende der inne. Til å begynne med så syntes jeg han var litt rar, for da satt han bare helt stille og leste og så ikke opp fra papirene for å si noen ting en gang. Og så syntes jeg han ble sittende sånn lenge. Men da han så opp så var han veldig grei, forklarte nøye hva som skulle skje og teorien bak. Mamma og Pappa ble veldig beroliget, og jeg også. Vi følte oss godt ivaretatt.
I tillegg fikk jeg allerede da resept på smertestillende og han bestilte P17-sprøyter til meg som jeg skal bruke i neste svangerskap. Bestilte dem så de ble sendt hjem til han, og så skulle han ta den med på operasjonsdagen. Jeg skal bruke 1cc hver uke fra 16. uke, må bare finne ut om den skal settes subcutant, intramukulært eller intravenøst... Og hva cc egentlig er for en måleenhet...
Så avtalte vi når jeg skulle komme etc. før vi dro avgårde mot Philadelphia igjen. Tror jeg må skrive om operasjonsdagen i ett nytt innlegg en annen gang..
Første møte med Dr. D var altså Onsdag 11. august. Mamma og Pappa var med, i tillegg Kona til Fetteren til Pappa (KtFtP). Hun kjørte oss dit, for hun var litt kjent i området, hadde bodd en plass ikke langt unna for noen år siden. Vi skulle komme sånn ca 11.15-11.30 på Kennedy University Hospital i Turnersville. Først så gikk vi til Admission Office, hvor jeg ble registrert og skrev under på veldig mange kontrakter og papirer hvor jeg antageligvi skrev fra meg alle rettigheter om det skjedde noe med meg, og ihvertfall skrev under på at jeg var "self-pay". Mens jeg var der nede så ble klokka 11.20-25, så jeg begynte å bli litt stresset for å komme for sent første gangen vi skulle treffe Dr.D.
En av de frivillige arbeiderne på sykehuset (det var mange slike som hjalp til med forskjellige oppgaver) viste oss rundt til heisen vi skulle ta, og så bar det opp til Fetal-Maternal department.
Der fikk vi beskjed om å vente, og ikke lenge etterpå kom Dr. Davis og hilste på oss alle sammen. En hyggelig mann, litt ubestemmelig alder kanskje i 60-årene. ??
Han ville at jeg skulle på UL først, for å se hvordan det sto til der nede ;)
Så da fikk jeg komme inn til en sonographer, noe som er en helt egen utdannelse her i statene. Damen som undersøkte meg hadde jobbet sammen med Dr. D i 13 år. Dr. D og en medisinstudent kom inn da hun begynte å undersøke meg, de greide å måle LMH til 2 cm, det samme som ble målt på Riksen sist.
I tillegg så hadde jeg fortsatt ei cyste på den høyre eggstokken som jeg har hatt siden jeg avr gravid sist. De målte den til ca 4,5 cm i diameter, og Dr. D lurte på om jeg "would mind terribly" om han fjernet den når han allikevel var der inne. ;) Og da han la til "no extra charge" så var det jo veldig greit. :D
Ellers syntes han det så greit ut, livmoren så helt normal ut, men bakovervendt. Det visste jeg jo fra før.
Så fikk jeg noen flere skjema å fylle ut, mye vedr. tidligere sykdommer og arvelighet etc, og fikk vente litt igjen. En sykepleier kom og hentet meg for å ta blodtrykk, puls og temp, BT var ett all-time-high på 156/80, men det gikk bra. Vekta var høy, men heldigvis i pounds, så jeg aner ikke hva det betyr i Kg. Men jeg antar at jeg har gått opp en hel del både i uken før og etter vi dro på ferie. På noen måter bra at jeg har litt ekstra tid på meg ifht nytt IVF-forsøk.
Så fikk vi alle komme inn på Dr. Ds kontor. Vi ble mange der inne, for jeg tok med meg hele følget, til og med KtFtP. Så vi ble 6 stykker sittende der inne. Til å begynne med så syntes jeg han var litt rar, for da satt han bare helt stille og leste og så ikke opp fra papirene for å si noen ting en gang. Og så syntes jeg han ble sittende sånn lenge. Men da han så opp så var han veldig grei, forklarte nøye hva som skulle skje og teorien bak. Mamma og Pappa ble veldig beroliget, og jeg også. Vi følte oss godt ivaretatt.
I tillegg fikk jeg allerede da resept på smertestillende og han bestilte P17-sprøyter til meg som jeg skal bruke i neste svangerskap. Bestilte dem så de ble sendt hjem til han, og så skulle han ta den med på operasjonsdagen. Jeg skal bruke 1cc hver uke fra 16. uke, må bare finne ut om den skal settes subcutant, intramukulært eller intravenøst... Og hva cc egentlig er for en måleenhet...
Så avtalte vi når jeg skulle komme etc. før vi dro avgårde mot Philadelphia igjen. Tror jeg må skrive om operasjonsdagen i ett nytt innlegg en annen gang..
lørdag 14. august 2010
Officially TAC'ed
:)
Sitter paa komputeren paa avdelingen her og skal bare si veldig kort at alt gikk bra. TAC'en er paa plass, Dr. D var veldig forn;yd med operasjonen, jeg er oppe av senga og har blitt koblet fra smertedryppet. Er ogsaa ute av den veldig fantastiske sykehuskjortelen med aapning bak (tenk John Cleese, he he).
Regner med at jeg faar reise ut i dag, men jeg tror de vil at jeg skal komme meg paa do foerst. Skal forsoeke aa trykke saann at jeg faar det til ;)
Faar komme med full rapport senere, det er koe paa komputeren.
Sitter paa komputeren paa avdelingen her og skal bare si veldig kort at alt gikk bra. TAC'en er paa plass, Dr. D var veldig forn;yd med operasjonen, jeg er oppe av senga og har blitt koblet fra smertedryppet. Er ogsaa ute av den veldig fantastiske sykehuskjortelen med aapning bak (tenk John Cleese, he he).
Regner med at jeg faar reise ut i dag, men jeg tror de vil at jeg skal komme meg paa do foerst. Skal forsoeke aa trykke saann at jeg faar det til ;)
Faar komme med full rapport senere, det er koe paa komputeren.
torsdag 12. august 2010
Kjapp oppdatering.
Har hatt fantastiske dager i NYC, men dere kjenner kanskje til det,- tiden flyr og blogging blir fjernt. ;)
Skal forsoeke aa gi en reiseskildring senere.
Naa bor vi hos familien utenfor philly, de er veldig hyggelige. Pappas fetter har jeg truffet mange ganger foer, mens kona er "ny". De har vaert gift i 4 aar, og jeg har ikke truffet henne tidligere.
I gaar traff jeg Dr. D for foerste gang, han virket veldig OK. Gjorde UL foerst og cervixen maalte 2 cm som tidligere. Ellers saa fant han en cyste paa hoeyre eggstokk, denne har jeg hatt siden jeg var gravid sist. Dr. D ville tappe/fjerne den under operasjonen, spesielt iom at den ikke var blitt saerlig mye mindre i ukene siden minstegutt ble foedt. Etter undersoekelsen saa tok han oss inn paa kontoret sitt og foklarte alt som skal skje etc. og Mamma og Pappa fikk bli med inn og fikk informasjon og ble beroliget de ogsaa.
Vi er veldig optimistiske alle sammen, og jeg er ikke det minste nervoes mtp operasjonen. Bare gleder meg tl aa faa det gjort. Vi skal moete paa sykehuset i morgen tidlig kl 07.00, saa da maa vi dra herfra kl 05.00. (huff). Men det g[r vel bra det ogsaa. Og sikkert best for meg, for jeg skal jo sove saa godt under operasjonen :). Operasjonen kommer til aa vare ca 30-40 minutter, saa det blir sikkert bra.
Saa ca kl 15 norsk tid i morgen er jeg sannsynligvis ute av OR. Dere faar krysse fingrene for meg om dere kan! :)
P.S. Forsoeket i september er definitivt avlyst, maa oppover paa samtale. :( Men jeg har egentlig avfunnet meg med det naa. Det gaar bra.
Skal forsoeke aa gi en reiseskildring senere.
Naa bor vi hos familien utenfor philly, de er veldig hyggelige. Pappas fetter har jeg truffet mange ganger foer, mens kona er "ny". De har vaert gift i 4 aar, og jeg har ikke truffet henne tidligere.
I gaar traff jeg Dr. D for foerste gang, han virket veldig OK. Gjorde UL foerst og cervixen maalte 2 cm som tidligere. Ellers saa fant han en cyste paa hoeyre eggstokk, denne har jeg hatt siden jeg var gravid sist. Dr. D ville tappe/fjerne den under operasjonen, spesielt iom at den ikke var blitt saerlig mye mindre i ukene siden minstegutt ble foedt. Etter undersoekelsen saa tok han oss inn paa kontoret sitt og foklarte alt som skal skje etc. og Mamma og Pappa fikk bli med inn og fikk informasjon og ble beroliget de ogsaa.
Vi er veldig optimistiske alle sammen, og jeg er ikke det minste nervoes mtp operasjonen. Bare gleder meg tl aa faa det gjort. Vi skal moete paa sykehuset i morgen tidlig kl 07.00, saa da maa vi dra herfra kl 05.00. (huff). Men det g[r vel bra det ogsaa. Og sikkert best for meg, for jeg skal jo sove saa godt under operasjonen :). Operasjonen kommer til aa vare ca 30-40 minutter, saa det blir sikkert bra.
Saa ca kl 15 norsk tid i morgen er jeg sannsynligvis ute av OR. Dere faar krysse fingrene for meg om dere kan! :)
P.S. Forsoeket i september er definitivt avlyst, maa oppover paa samtale. :( Men jeg har egentlig avfunnet meg med det naa. Det gaar bra.
mandag 2. august 2010
TAC
Ja hva er det egentlig, har jeg forklart det?
Altså det står jo for TransAbdominal Cerclage, hvor cerclage egentlig bare betyr "bånd rundt cervix", men er jo ikke sikkert folk forstår det helt allikevel.
Altså det står jo for TransAbdominal Cerclage, hvor cerclage egentlig bare betyr "bånd rundt cervix", men er jo ikke sikkert folk forstår det helt allikevel.
Ved den siste graviditeten hadde jeg jo også en cerclage, men den var en ytre, eller transvaginal. Den er det viktig å forsøke å legge så høyt opp som mulig, og det viste seg jo at jeg var en liten tanke vannskapt (he he) så derfor var det vanskelig. Det er viktig å få den høyt opp, så nærme indre mormunn som mulig, for å unngå det de kaller nebbing på norsk. Det skjer hvis den indre mormunn begynner å åpne seg litt innenfra, og så blir det sånn at fosteret med fosterhinner og fostervann fungerer som en kile innenfra og presser resten av LMH åpen, til tross for cerclagen. Det er jo egentlig det som skjer under modning i forbindelse med fødsel også.
En transabdominal cerclage må legges via en operasjon inn i bukhulen. Den kan gjøres via kikkhull-kirurgi eller åpent hvor man legger et snitt lignende som ved keisersnitt. Man legger båndet så høyt opp ved den indre mormunn (IMM) som mulig, faktisk er illustrasjonen litt misvisende her; båndet kommer omtrent akkurat på høyde med IMM. Dette vil da forhindre nebbing og gjøre at LMH er i stand til å holde graviditeten inne, antatt at båndet legges riktig. Det er viktig at operatøren greier å stramme båndet akkurat nok til å holde på graviditeten, men løst nok til at menstruasjonsblødninger etc kommer ut, det er god nok blodsirkulasjon til området, og ofte også god nok plass til å sette inn ett kateter om man behøver IVF, utskraping e.l. Kikkhull-kirurgi har en langt dårligere suksess-rate enn åpen har, angivelig nettopp fordi det er vanskelig å bedømme hvor stramt båndet sitter, og man er helt avhengig av at operatøren er erfaren. På Rikshospitalet ville de gjøre kikkhullskirurgi med en operatør som hadde gjort 3 (!) stk tidligere.
Når TAC'en først er satt, så skal den sitte der livet ut, m.m. det tilkommer problemer med den. Den blir raskt dekket av vev slik at den blir en integrert del av LMH. Barnet må forløses via Keisersnitt. Om man får en MA f.eks i 2. trimester så må man også fjerne barnet operativt. En transvaginal cerclage kan enkelt fjernes slik at vaginal fødsel er mulig, men denne er igjen utsatt for infeksjoner som kan spre seg oppover til livmorhulen. En TAC øker ikke risikoen for infeksjoner.
Videre så kan man legge TAC før eller under en graviditet. Noen kirurger foretrekker faktisk å legge den under graviditeten, for da er organene større og mer blodfylte, og det er kanskje lettere å stramme cerclagen riktig. Før en graviditet må man tenke at organene skal svulme opp sånn at "strikken" ikke strammes for hardt i utg.punktet, men stramt nok. De fleste som gjøre dey i graviditeten legger det i svangerskapsuke 11-14, faktisk så foretrakk de fleste kirurgene jeg kontaktet i Europa å legge TAC'en etter jeg var blitt gravid.
Når jeg nå skal til Dr. Davis i USA for å få lagt denne TAC'en er det basert på flere ting; 1. han er erfaren og har lagt godt over 300 TAC'er. 2. Han har en pre-pregnancy suksessrate på 99%, 3. Jeg har hørt fra flere som er operert av han om hvilken god lege han er, det er viktig når man skal velge lege der ute at han kommer med gode referanser. 4. Han er nokså billig, både sammenlignet med Europeiske og andre Amerikanske leger,- 5000$ regner jeg med å bruke. 5. han vil gi meg progesteron-sprøyter, noe jeg har avklart er OK også for de på RH at jeg bruker fra uke 16 (kommer tilbake til dette senere en gang). Og så var det sikkert flere ting som jeg ikke husker i farta.
Så nå håper jeg at det er litt klarere det hele, og om noen fortvilede sjeler med cervix insufficiens forviller seg inn hit så må de gjerne ta kontakt, jeg hjelper med all den informasjonen jeg kan!!
tirsdag 6. juli 2010
På Riksen i dag.
Tore Henriksen var en ganske hyggelig mann han. :)
Husker ikke alt vi snakket om, men han var ihvertfall helt enig i at det jeg skulle ha var en indre/abdominal cerclage. Erfaringen i Norge er minimal, sånn som vi visste. Han og kirurg Rokkones hadde gjort 3 stk de siste ca 10 år. Av disse hadde det vært 1 MA, mens de andre 2 hadde vært vellykkede. Men det går jo ikke an å lage statistikk på 3 stk!!!! Han virket positiv til at jeg dro til USA, og syntes 5000$ var vel verdt pengene. Han visste ikke helt om det lot seg gjøre å få det dekket av folketrygden/helfo eller hva det er, men var absolutt villig til å skrive en erklæring om dårlig erfaring her i Norge.
Han sjekket LMH min i dag, og den var 2 cm lang. Definitivt alt for kort ifht normalen. Uten at det spiller så fryktelig stor rolle mtp anleggelse av TAC.
Vi ble enige om oppfølging der oppe hos ham, og hver 2. uke i utg.punktet ved neste svangerskap. Når jeg blir gravid ;) skal jeg bare sende han ett brev, så skal han kalle meg inn til kontroll. Mail funket dårlig, i følge ham selv, han kan fort komme til å slette den fra en overfylt mail-boks. Han var positivt innstilt til å forsøke progesteron. Han sa at de i Norge har vært avventende til dette, da forskningsresultatene har vært noe varierende. Men i min situasjons å synes han at det kan være forsøket verdt.
Antibiotika var han mere skeptisk til. De vanlige bakteriekoloniene har jo en funksjon, og hvis vi slår ut dem er det egentlig større sannsynlighet for at det skal oppstå en uvanlig og resistent bakterie som forårsaker uhumskheter. Derfor ville han heller ta dyrkning, og om den bare viste "normal bakterieflora" så ville han avvente AB. Jeg synes det er en bra løsning. Jeg tror nemlig ikke infeksjon har noe med saken å gjøre i det hele tatt, og at de bakteriene som er funnet hos meg er et resultat av at LMH har åpnet seg og at fosterhinnene er blitt eksponert.
Han ønsket å få epikrise fra Dr. D, og han ønsket spesielt at det skulle stå litt om rettningslinjer mtp hva de skulle gjøre om det ble slik at f.eks vannet gikk, jeg fikk rier, infeksjon eller andre ting som gjorde at man måtte avslutte svangerskapet før fosteret hadde sjangser til å overleve. Skulle man da ta ut fosteret OG TAC'en, og hvilket snitt skal de gjøre for å ta ut fosteret, vanlig KS, eller vertikalt snitt? Dette vil jo da primært gjelde mellom uke 12 og uke 24. Før den tid skal man kunne gjennomføre en utskrapning, så vidt jeg vet. Men det skal selvfølgelig ikke bli noen problemstilling.
På torsdag hadde jeg egentlig time til etterkontroll på SØF. Jeg ringte og avbestilte den i dag. Føler at jeg ikke har behov, vet ikke hva jeg skulle sagt til Dr.Gyn. Kanskje jeg sender han en mail i stedet. Ingen vits i at det skal være sure toner oss i mellom, selv om jeg kanskje er litt bitter. Det kan jo hende at jeg kommer inn akutt til SØF en gang.
Ja, forresten. Neste gang skal jeg føde på Riksen. Eller dvs, det blir jo planlagt KS, da. Men alt skal ihvertfall skje der inne, mm det er noe akutt som jeg ikke kan reise 1,5 time for å få sjekket. ;)
Husker ikke alt vi snakket om, men han var ihvertfall helt enig i at det jeg skulle ha var en indre/abdominal cerclage. Erfaringen i Norge er minimal, sånn som vi visste. Han og kirurg Rokkones hadde gjort 3 stk de siste ca 10 år. Av disse hadde det vært 1 MA, mens de andre 2 hadde vært vellykkede. Men det går jo ikke an å lage statistikk på 3 stk!!!! Han virket positiv til at jeg dro til USA, og syntes 5000$ var vel verdt pengene. Han visste ikke helt om det lot seg gjøre å få det dekket av folketrygden/helfo eller hva det er, men var absolutt villig til å skrive en erklæring om dårlig erfaring her i Norge.
Han sjekket LMH min i dag, og den var 2 cm lang. Definitivt alt for kort ifht normalen. Uten at det spiller så fryktelig stor rolle mtp anleggelse av TAC.
Vi ble enige om oppfølging der oppe hos ham, og hver 2. uke i utg.punktet ved neste svangerskap. Når jeg blir gravid ;) skal jeg bare sende han ett brev, så skal han kalle meg inn til kontroll. Mail funket dårlig, i følge ham selv, han kan fort komme til å slette den fra en overfylt mail-boks. Han var positivt innstilt til å forsøke progesteron. Han sa at de i Norge har vært avventende til dette, da forskningsresultatene har vært noe varierende. Men i min situasjons å synes han at det kan være forsøket verdt.
Antibiotika var han mere skeptisk til. De vanlige bakteriekoloniene har jo en funksjon, og hvis vi slår ut dem er det egentlig større sannsynlighet for at det skal oppstå en uvanlig og resistent bakterie som forårsaker uhumskheter. Derfor ville han heller ta dyrkning, og om den bare viste "normal bakterieflora" så ville han avvente AB. Jeg synes det er en bra løsning. Jeg tror nemlig ikke infeksjon har noe med saken å gjøre i det hele tatt, og at de bakteriene som er funnet hos meg er et resultat av at LMH har åpnet seg og at fosterhinnene er blitt eksponert.
Han ønsket å få epikrise fra Dr. D, og han ønsket spesielt at det skulle stå litt om rettningslinjer mtp hva de skulle gjøre om det ble slik at f.eks vannet gikk, jeg fikk rier, infeksjon eller andre ting som gjorde at man måtte avslutte svangerskapet før fosteret hadde sjangser til å overleve. Skulle man da ta ut fosteret OG TAC'en, og hvilket snitt skal de gjøre for å ta ut fosteret, vanlig KS, eller vertikalt snitt? Dette vil jo da primært gjelde mellom uke 12 og uke 24. Før den tid skal man kunne gjennomføre en utskrapning, så vidt jeg vet. Men det skal selvfølgelig ikke bli noen problemstilling.
På torsdag hadde jeg egentlig time til etterkontroll på SØF. Jeg ringte og avbestilte den i dag. Føler at jeg ikke har behov, vet ikke hva jeg skulle sagt til Dr.Gyn. Kanskje jeg sender han en mail i stedet. Ingen vits i at det skal være sure toner oss i mellom, selv om jeg kanskje er litt bitter. Det kan jo hende at jeg kommer inn akutt til SØF en gang.
Ja, forresten. Neste gang skal jeg føde på Riksen. Eller dvs, det blir jo planlagt KS, da. Men alt skal ihvertfall skje der inne, mm det er noe akutt som jeg ikke kan reise 1,5 time for å få sjekket. ;)
søndag 27. juni 2010
TAC scheduled
13. august 2010 blir operasjonsdagen.
Synes det hele er innmari spennende, og gruer meg ikke det minste.
Dessverre kan ikke Mannen bli med over da, men både Mamma og Pappa blir med. Heldigvis har jeg ett veldig godt forhold til foreldrene mine, så jeg tror nok at det kommer til å gå veldig bra. Vi kommer antageligvis til å reise på lørdag, ha noen dager i New York før vi drar nedover til New Jersey på den onsdagen (11/8). Den dagen skal jeg treffe Dr. D for første gang, gå igjennom noen undersøkelser, treffe anestesien etc. Når jeg tenker meg om så kan det hende vi drar ned dit på tirsdag kveld, vi får se. Sykehuset er Kennedy University Hospital i Williamstown NJ.
Har fått noen hotellforslag fra Dr. D, så vi får finne ut hvor vi vil bo. Men det viktigste er vel å få booket flybillettene så snart som mulig.
Gleder meg, og føler på mange måter at dette blir en slags ferie. Har aldri vært i USA før, jeg.
Er det noen som har gode forslag til ting som MÅ sees, BØR kjøpes e.l. i NYC eller Philadelphia eller NJ???
Ellers så går det greit å være tilbake i jobb, jeg er vel blitt forskånet fra det største presset iom at alle vaktene i utg var dekket opp før jeg meldte min tilbakekomst... LOL. Helt greit det, lønna blir den samme uansett. Og om jeg må jobbe ekstra så får jeg ekstra betalt også, så det er greit.
Ellers tror jeg sommeren kommer til å gå fort. Starter ferie 2. august, og det er jo bare litt over 1 mnd til. Og før den tid kommer Søsteren med mann og barn på besøk, sånn ca i uke 28 tror jeg det blir. Håper vi får fint vær da, så de kan gå på stranda og sånn på dagtid mens vi er på jobb. Og sånn at de får oppleve litt sommer i år de også, tror ikke de er så veldig fornøyd med været i Trøndelag så langt i år. ;)
Synes det hele er innmari spennende, og gruer meg ikke det minste.
Dessverre kan ikke Mannen bli med over da, men både Mamma og Pappa blir med. Heldigvis har jeg ett veldig godt forhold til foreldrene mine, så jeg tror nok at det kommer til å gå veldig bra. Vi kommer antageligvis til å reise på lørdag, ha noen dager i New York før vi drar nedover til New Jersey på den onsdagen (11/8). Den dagen skal jeg treffe Dr. D for første gang, gå igjennom noen undersøkelser, treffe anestesien etc. Når jeg tenker meg om så kan det hende vi drar ned dit på tirsdag kveld, vi får se. Sykehuset er Kennedy University Hospital i Williamstown NJ.
Har fått noen hotellforslag fra Dr. D, så vi får finne ut hvor vi vil bo. Men det viktigste er vel å få booket flybillettene så snart som mulig.
Gleder meg, og føler på mange måter at dette blir en slags ferie. Har aldri vært i USA før, jeg.
Er det noen som har gode forslag til ting som MÅ sees, BØR kjøpes e.l. i NYC eller Philadelphia eller NJ???
Ellers så går det greit å være tilbake i jobb, jeg er vel blitt forskånet fra det største presset iom at alle vaktene i utg var dekket opp før jeg meldte min tilbakekomst... LOL. Helt greit det, lønna blir den samme uansett. Og om jeg må jobbe ekstra så får jeg ekstra betalt også, så det er greit.
Ellers tror jeg sommeren kommer til å gå fort. Starter ferie 2. august, og det er jo bare litt over 1 mnd til. Og før den tid kommer Søsteren med mann og barn på besøk, sånn ca i uke 28 tror jeg det blir. Håper vi får fint vær da, så de kan gå på stranda og sånn på dagtid mens vi er på jobb. Og sånn at de får oppleve litt sommer i år de også, tror ikke de er så veldig fornøyd med været i Trøndelag så langt i år. ;)
tirsdag 22. juni 2010
Time på Rikshospitalet.
I dag skulle vi altså innover og få ordentlig oversikt over mulighetene og tilbudet i Norge. Mannen hadde tatt fri jobb for å bli med, for jeg syntes det var viktig at han fikk høre hva de sa selv, og at det ikke bare ble jeg som fortalte han det etterpå.
Vi dro hjemmefra ca 7.40, og kjøreturen innover tok ganske nøyaktig 1,5 time. Så vi hadde noen minutter til gode før jeg hadde time 9.30. Det var på fødepoliklinikken, og det var litt spesielt å sitte der med alle jordmødrene tuslende rundt seg og med alle de gravide. Men det gikk nå engang bra. Ei av JM ville ha helsekortet mitt før jeg skulle inn, men jeg fikk nå sagt ganske rolig at "jeg er ikke gravid".
Bare noen minutter etter skjema ble vi ropt inn, av en dame. Det hadde vi jo ikke ventet.
Det var for så vidt en hyggelig overlege (Ellingsen), men det første hun sier er at hun beklager, og at hun skjønner at vi skulle vært hos Dr. Henriksen, og at det hele var en stor misforståelse fordi denne uken hadde han fått innvilget ferie, litt sånn i etterkant. Og han hadde presisert at jeg skulle settes opp til han, utenfor ferien, men det hadde altså blitt krøll.
Jeg var vel egentlig bare litt paff. Hadde forberedt meg mye til å få møte ham (men hadde en liten anelse om at det kom til å bli slik, etter at Knærten fortalte om ferien hans...), hadde forberedt hva jeg skulle spørre om, hva jeg skulle be om etc, og nå visste jeg liksom ikke hvor jeg skulle begynne, om jeg måtte begynne å forklare Dr. Ellingsen alt på nytt eller hva.
Det viste seg jo også at hun ikke har så mye erfaring med TAC hun heller, det er svært få pasienter i Norge som har fått dette. Hun tvilte på at noen hadde gjort flere enn en håndfull, TOTALT. Hun kunne fortelle at de utføres laparoskopisk i Norge, uten hjelp av 3D-robot e.l. Hvilken suksessrate eller komplikasjonsrate de hadde, kunne hun ikke si noe om. Men at det var svært få andre i Norge som hadde fått dette, og dermed også hadde gått gravid med en TAC. Hun lurte litt på hva jeg følte jeg hadde å tape på å forsøke en operasjon i Norge, og vi fikk fortalt at vi nok ikke trodde at vi orket å forsøke flere ganger enn denne siste, om det går galt på samme måte en gang til. Og da vil vi ikke satse på at noen i Norge kanskje får til å legge en god TAC... Hun forsto dette.
Laparoskopisk TAC uten robot har forøvrig en langt dårligere statistikk enn åpen TAC, spesielt når den gjøres av uerfarne. Og det må faktisk alle operatørene i Norge kalles.
Hun nevnte også bruk av antibiotika som forebyggende i ett nytt svangerskap, helt fra 1. semester. (f.eks dalacin mente hun). Hun mente også at det ikke var noe i veien for å forsøke progesteron i en eller annen form. Hun mente at min situasjon var såpass spesiell at hun tenkte at "alt må prøves" om jeg blir gravid igjen. Og hun mente at det absolutt var på sin plass at jeg fikk oppfølging hos dem i neste svangerskap, det skulle ikke bli noe problem. Heller ikke om vi valgte å reise til utlandet for å få lagt TACen.
Mannen var vel den av oss som holdt muligheten mest åpen for behandling i Norge frem til vi var på denne timen. Men han ble vel så paff han også, både av at vi traff en annen enn det vi forventet, at hun hadde så lite erfaring med det hele (selv om hun nok har omtrent samme erfaring som dr. Henriksen), at hun mente at operatørene i Norge er såpass uerfarne, og i det hele tatt. Han fikk blåst ut litt om hvor lite fagsterke han synes det Norske helsevesenet er generelt, og folka på SØF spesielt. Han synes nok at dette med å vente og se som vi har fått høre så mange ganger, og at vi har måttet kjempe og stå på for å både få ekstra oppfølging og å få den forrige cerclagen er helt utrolig frustrerende. Og jeg er jo enig i det.
Så mens vi satt der ble vel avgjørelsen om å dra til USA tatt. Det eneste er at vi får se om Mannen får til å være med, men hvis ikke så blir foreldrene mine med, det har jeg allerede sjekket. Det er klart at det beste hadde vært om vi fikk til å dra vi to sammen, men det som er viktigst er at vi kommer i gang og får gjort det om ikke så lenge. Synes jeg.
Jeg fikk grått litt i dag også, men sånn blir det lett når vi snakker om det vi har mistet.
Dr. Ellingsen mente at jeg skulle komme tilbake og snakke med dr. Henriksen. At det sikkert var greit å fortelle han litt om hva vi tenker fremover, og at vi fikk bygget en litt mer personlig kontakt. Det vil antageligvis være han som følger meg opp om vi blir gravide igjen. Vi ønsker at han kanskje skriver ett skriv om at kompetansen på området i Norge er dårlig, at de kanskje ikke har noen erfaring med å gjøre det i en så spesiell "case" som jeg er, med congenital/medfødt cervix insufficiens, og at dette skrivet kan brukes til å søke om å få ettergitt ihvertfall noe av det vi legger ut for å reise til USA for å få det gjort. Tror at de fleste av de TACene som er gjort i Norge er på de som har operert bort deler av LMH pga kreft. Og det gjelder jo ikke meg. Men vi forventer å måtte betale det hele selv, og $5000 hos Dr. Davis er slett ikke så ille.
Etter vi var kommet hjem igjen så ringte Ellingsen meg på telefonen, og da hadde hun ringt Dr. Henriksen hjemme for å diskutere litt med han. Han hadde vel begynt å organisere litt for at jeg skulle opereres her, men forsto at jeg ville opereres av noen som har erfaring. Han trodde nok ikke det ville bli så lett å få dekket utgiftene, men det er som sagt ikke det viktigste for oss. Men det skader ikke å forsøke.
Nå skal jeg skrive ny mail til Dr. D!! :D
Nå skal jeg skrive ny mail til Dr. D!! :D
mandag 7. juni 2010
Mail fra Dr. Lotgering (Nederland)
Nå har jeg fått e-post fra han fyren i Nederland også, men må sende videre forespørsler vedr kostnader der.
Det er litt frustrerende at alle har så forskjellige oppfatninger om når det er best å legge TAC'en, før eller etter man er blitt gravid. Og i vårt tilfelle så er det jo ingen garantier for at man faktisk blir gravid, selv om (eller nettopp fordi) vi har hatt flaks de gangene vi har hatt IVF tidligere. Selvfølgelig så er det jo ingenting som sier at vi ikke kommer til å bli gravide igjen, men det er noe med det å liksom skulle "forvente" å være så heldig en gang til. Det greier jeg bare ikke.
Ellers er jeg i Trondheim for tia, koser meg hos Mamma og Pappa.
På fredag var jeg og besøkte en studievenninne i Kristiansund, og det var også veldig koselig. I går feiret vi 2-årsdag til den eldste nevøen min, så da falt jeg ut av lavkarbo-opplegget mitt også. Men i dag er det tilbake på samme kjøret. Har gått ned 3,5 kg siden 18. mai, men det er da jeg veide meg i dag morges. Så håper at noe vann kommer av igjen nå som jeg er i gang igjen ;D
I dag har jeg vært i byen, truffet en venninne til lunsj. Veldig koselig. Det er godt å komme litt bort, altså.
Her er altså den siste e-posten, min var som til de andre.
Dear esmeralda,
My apologies for answering your mail a little late, I was on vacation.
In answer to your questions:
Your history seems compatible with classical cervical insufficiency, which means that prophylactic cerclage is indicated. Given the findings at cerclage in your third pregnancy TAC may be the best solution.
Bicornuate uterus is associated with an increased risk of preterm birth, this may be related to a short cervix (as in DES daughters and/ or a "capacity"problem. In your case the deliveries were very early indeed, which suggests that a short or weak cervix may not be the only problem. Ideally, a cerclage should be > 25 mm from the external ostium in order to be optimally effective both mechanically and as barrier against ascending infections (the cervical canal being lined with white blood cells). However, even with a very short cervix TAC is usually succesful. Our reported overall success rate is 93%.
Gravity is not likely to play a major role and the effectiveness of bedrest has not been proven. I generally do not recommend bedrest if the cerclage is well in place and complaints are absent. A cerclage acts as an early warning system. The cervix without cerclage may open at the internal ostium (funneling) without being noticed, with a well positioned cerclage the internal ostium may not dilate much before being noticed as discomfort. In case uterine contractions are noticed, I recommend a tocolytic (nifedipine OROS) to restore uterine quiescence, independent of gestational age - generally without admission.
As with all surgical procedures, experience with transabdominal cerclage improves both the effectiveness and complication rate. Most gynecologists are not confident in operating close to the major arteries and veins in pregnancy. It is difficult to state a minimal number, as it depends also on general skills and general experience to deal with potential complications.
For several reasons, I prefer to perform TAC in pregnancy. First, in case of infertility after TAC prior to gestation the procedure was unnecessary and the infertility may be blamed on the procedure. Second, the cervix swells in pregnancy and complications of TAC prior to pregnancy may occur because the cerclage is too tight or too loose (migrating through tissue if too tight, ineffective if too loose). When performed in pregnancy through laparotomy, the gynecologist can most accurately determine the right tension on the knot. There are gynecologists, however, who prefer to perform TAC prior to pregnancy by laparoscopy. They have not reported large series, but argue that operative blood loss is less in the nonpregnant state and that minimally invasive surgery improves recovery.
Short inter-pregnancy interval is associated with a slightly increased risk of prematurity. The reasons for it are unknown. I would recommend at least a 3 months interval.
I generally perform TAC at about 14 weeks, but given your very early deliveries I would recommend to perform it in your case soon after 12.0 wk.
Costs, infortunately, are in issue. The system in the Netherlands is rather confusing, the hospital charges an all-in fee. Please contact m.waas-schraven@.......... for further information.
Progesterone is the natural uterine relaxant. There has been one large RCT that suggests a beneficial effect of 17-OH-P in case of a history of unexplained preterm labor. In the USA where the study was performed, the FDA has not approved its use. I do not know of any country where it has been registered for this indication. Further studies are underway. In the meantime I do not object to its use, but seldom prescribe it - only on the explicit request of the patient. I prefer to keep the uterus relaxed, if needed, with the calcium channel blocker nifedipine. That also is off-label use, but our national society nonetheless considers it a first choice tocolytic.
I hope this information is helpful to you. Please find enclosed 2 articles on cerclage that may also be of interest.
Sincerely yours,
Fred K. Lotgering
Det er litt frustrerende at alle har så forskjellige oppfatninger om når det er best å legge TAC'en, før eller etter man er blitt gravid. Og i vårt tilfelle så er det jo ingen garantier for at man faktisk blir gravid, selv om (eller nettopp fordi) vi har hatt flaks de gangene vi har hatt IVF tidligere. Selvfølgelig så er det jo ingenting som sier at vi ikke kommer til å bli gravide igjen, men det er noe med det å liksom skulle "forvente" å være så heldig en gang til. Det greier jeg bare ikke.
Ellers er jeg i Trondheim for tia, koser meg hos Mamma og Pappa.
På fredag var jeg og besøkte en studievenninne i Kristiansund, og det var også veldig koselig. I går feiret vi 2-årsdag til den eldste nevøen min, så da falt jeg ut av lavkarbo-opplegget mitt også. Men i dag er det tilbake på samme kjøret. Har gått ned 3,5 kg siden 18. mai, men det er da jeg veide meg i dag morges. Så håper at noe vann kommer av igjen nå som jeg er i gang igjen ;D
I dag har jeg vært i byen, truffet en venninne til lunsj. Veldig koselig. Det er godt å komme litt bort, altså.
Her er altså den siste e-posten, min var som til de andre.
Dear esmeralda,
My apologies for answering your mail a little late, I was on vacation.
In answer to your questions:
Your history seems compatible with classical cervical insufficiency, which means that prophylactic cerclage is indicated. Given the findings at cerclage in your third pregnancy TAC may be the best solution.
Bicornuate uterus is associated with an increased risk of preterm birth, this may be related to a short cervix (as in DES daughters and/ or a "capacity"problem. In your case the deliveries were very early indeed, which suggests that a short or weak cervix may not be the only problem. Ideally, a cerclage should be > 25 mm from the external ostium in order to be optimally effective both mechanically and as barrier against ascending infections (the cervical canal being lined with white blood cells). However, even with a very short cervix TAC is usually succesful. Our reported overall success rate is 93%.
Gravity is not likely to play a major role and the effectiveness of bedrest has not been proven. I generally do not recommend bedrest if the cerclage is well in place and complaints are absent. A cerclage acts as an early warning system. The cervix without cerclage may open at the internal ostium (funneling) without being noticed, with a well positioned cerclage the internal ostium may not dilate much before being noticed as discomfort. In case uterine contractions are noticed, I recommend a tocolytic (nifedipine OROS) to restore uterine quiescence, independent of gestational age - generally without admission.
As with all surgical procedures, experience with transabdominal cerclage improves both the effectiveness and complication rate. Most gynecologists are not confident in operating close to the major arteries and veins in pregnancy. It is difficult to state a minimal number, as it depends also on general skills and general experience to deal with potential complications.
For several reasons, I prefer to perform TAC in pregnancy. First, in case of infertility after TAC prior to gestation the procedure was unnecessary and the infertility may be blamed on the procedure. Second, the cervix swells in pregnancy and complications of TAC prior to pregnancy may occur because the cerclage is too tight or too loose (migrating through tissue if too tight, ineffective if too loose). When performed in pregnancy through laparotomy, the gynecologist can most accurately determine the right tension on the knot. There are gynecologists, however, who prefer to perform TAC prior to pregnancy by laparoscopy. They have not reported large series, but argue that operative blood loss is less in the nonpregnant state and that minimally invasive surgery improves recovery.
Short inter-pregnancy interval is associated with a slightly increased risk of prematurity. The reasons for it are unknown. I would recommend at least a 3 months interval.
I generally perform TAC at about 14 weeks, but given your very early deliveries I would recommend to perform it in your case soon after 12.0 wk.
Costs, infortunately, are in issue. The system in the Netherlands is rather confusing, the hospital charges an all-in fee. Please contact m.waas-schraven@.......... for further information.
Progesterone is the natural uterine relaxant. There has been one large RCT that suggests a beneficial effect of 17-OH-P in case of a history of unexplained preterm labor. In the USA where the study was performed, the FDA has not approved its use. I do not know of any country where it has been registered for this indication. Further studies are underway. In the meantime I do not object to its use, but seldom prescribe it - only on the explicit request of the patient. I prefer to keep the uterus relaxed, if needed, with the calcium channel blocker nifedipine. That also is off-label use, but our national society nonetheless considers it a first choice tocolytic.
I hope this information is helpful to you. Please find enclosed 2 articles on cerclage that may also be of interest.
Sincerely yours,
Fred K. Lotgering
fredag 4. juni 2010
Mail fra Dr. Davis (USA- New Jersey)
Endelig ;) fått mail fra Dr. D, og den var jo ganske oppløftende. Jeg vet han har en god statistikk, og det hele virker jo ganske optimistisk slik han skriver det. Ikke så ille dyrt heller, men jeg må sjekke litt rundt hva som skjer ved eventuelle komplikasjoner etc. Synes også det er postivivt at han tenker jeg kan få 17p-sprøytene. Det er vel sikkert fordi jeg føler at dette er siste sjangs, og at nå må "alt" gjøres. Og iom at det ikke er særlige bivirkninger av de sprøytene, så tenker jeg litt ; "hvorfor ikke??".
Min e-post på slutten (samme e-post til alle legene).
___________________________________________________________________________________
Hello esmeralda,
I will try to address your questions and concerns and, if you have additional questions, please feel to send another email.
An arcuate uterus is a very mild form of a bicornuate uterus but is generally much more like a normal uterus in function. It should not interfere with either getting pregnant or staying pregnant.
Your weight should not be too much of an issue. Obviously, a BMI of 35 is much better than 43. I looks like you must have lost at least 20 kilos! I have done the TAC for many women weighing in excess of 100 Kg. 70 or 80 would be better for your overall health and the pregnancy in general, but it doesn't affect the TAC surgery much.
Most infections, of the type you describe, result from the cervix having already opened. In other words, the infection was caused by the incompetent cervix. If your cervix were strong and closed, the vaginal infection should not have caused a problem.
There is no evidence that bedrest makes any difference. I am not sure I quite agree with his explanation, but I do agree that being at strict bedrest would not have made much of a difference.
Given that you have a congenitally short cervix, and that they could only ge the TVC up about 1 cm, ther is likely very little chance that a TVC will work.
Your chances of success with a TAC should be very good. The uterine anomaly will not affect the chances for success. One of the more common factors that we find in women requiring the TAC is abnormalities of either the uterus or the cervix. Even with these conditions, success rates are 95-97%!!
Experience is diccicult to judge. There are some who might be very good after 10 cases and other who will never be good at it no matter how many they do. They best way to judge is to look at success rates. How many is enough? Hard to say. I currently do about two per week. I am on track to do close to 100 this year alone.
Given your short cervix and how early your cervix changes, I think that pre-prenancy would be a good choice. Having it done pre-pregnancy will not interfere with IVF at all. They should be able to do any and all procedures with the TAC in situ.
The TAC can be done as soon as your normal mense resume. Or, if your cycles are irregular, about six weeks after the loss. You can go through IVF as soon as the cycle after the one in which the TAC is placed.
Yes, I have many patients from around the world. I have arrangements with one of my hopitals to do the procedure "at cost" for such patients. Currently, the cost is about $5,000 US. This includes the hosptial stay, operating room costs, anesthesia and my fees. It does not include travel.
P17 would be a reasonable adjunctive therapy. I can arrange for you to pick up enough to get you through the entire pregnancy, while your here, for about $250 US. I think, however, that it is widely available in Europe as well.
If you have more questions, or if I missed something, pleazse get back to me. Please be aware that I do not check my email every day. So, if I don't get back to ou right away, be patient.
There is every reason to be hopeful!
Dr. D
-----Original Message-----
From: esmeralda
To: askdrdavis@......
Sent: Mon, May 31, 2010 8:13 am
Subject: Transabdominal cerclage, 3 midsemester losses
Min e-post på slutten (samme e-post til alle legene).
___________________________________________________________________________________
Hello esmeralda,
I will try to address your questions and concerns and, if you have additional questions, please feel to send another email.
An arcuate uterus is a very mild form of a bicornuate uterus but is generally much more like a normal uterus in function. It should not interfere with either getting pregnant or staying pregnant.
Your weight should not be too much of an issue. Obviously, a BMI of 35 is much better than 43. I looks like you must have lost at least 20 kilos! I have done the TAC for many women weighing in excess of 100 Kg. 70 or 80 would be better for your overall health and the pregnancy in general, but it doesn't affect the TAC surgery much.
Most infections, of the type you describe, result from the cervix having already opened. In other words, the infection was caused by the incompetent cervix. If your cervix were strong and closed, the vaginal infection should not have caused a problem.
There is no evidence that bedrest makes any difference. I am not sure I quite agree with his explanation, but I do agree that being at strict bedrest would not have made much of a difference.
Given that you have a congenitally short cervix, and that they could only ge the TVC up about 1 cm, ther is likely very little chance that a TVC will work.
Your chances of success with a TAC should be very good. The uterine anomaly will not affect the chances for success. One of the more common factors that we find in women requiring the TAC is abnormalities of either the uterus or the cervix. Even with these conditions, success rates are 95-97%!!
Experience is diccicult to judge. There are some who might be very good after 10 cases and other who will never be good at it no matter how many they do. They best way to judge is to look at success rates. How many is enough? Hard to say. I currently do about two per week. I am on track to do close to 100 this year alone.
Given your short cervix and how early your cervix changes, I think that pre-prenancy would be a good choice. Having it done pre-pregnancy will not interfere with IVF at all. They should be able to do any and all procedures with the TAC in situ.
The TAC can be done as soon as your normal mense resume. Or, if your cycles are irregular, about six weeks after the loss. You can go through IVF as soon as the cycle after the one in which the TAC is placed.
Yes, I have many patients from around the world. I have arrangements with one of my hopitals to do the procedure "at cost" for such patients. Currently, the cost is about $5,000 US. This includes the hosptial stay, operating room costs, anesthesia and my fees. It does not include travel.
P17 would be a reasonable adjunctive therapy. I can arrange for you to pick up enough to get you through the entire pregnancy, while your here, for about $250 US. I think, however, that it is widely available in Europe as well.
If you have more questions, or if I missed something, pleazse get back to me. Please be aware that I do not check my email every day. So, if I don't get back to ou right away, be patient.
There is every reason to be hopeful!
Dr. D
-----Original Message-----
From: esmeralda
To: askdrdavis@......
Sent: Mon, May 31, 2010 8:13 am
Subject: Transabdominal cerclage, 3 midsemester losses
torsdag 3. juni 2010
Mail fra Dr. Gibb, (London)
Da har jeg fått en ny e-post fra Det Store Utland. Denne gang fra en Dr. Gibb i London. Det er jo ikke så innmari langt unna ihvertfall. Føler ikke svaret er like entydig positivt som fra Dr. Haney, selv om han gir oss en ca 80% sjangs. I tillegg er han bekymret for vekten, og jeg forsøker virkelig å komme meg lengre ned igjen. Det som virkelig er positivt er jo at han svarer ganske direkte på spørsmålene mine (samme mail som til Dr. Haney). det er jo langt billigere enn i Chicago hos Dr. Haney, men her må jeg regne med å bli lengre.
Mange avveininger som må taes.
Har fått time på Riksen 22. juni. har bestemt meg for å ta med de e-post-svarene jeg har fått frem til da, i tillegg til noe annen info jeg har funnet på nettet.
_____________________________________________________
Dear esmeralda,
Thank you for your email. I am sorry to hear you have had such difficulties carrying a pregnancy. I believe TAC must be the answer for you. By the way we call it cervical weakness not cervical incompetence. It does not sound as bad!
I am not surprised there is no one doing it in Norway. Ten years ago I flew to Sweden, Gothenburg, to do one. To call someone a little experienced I would expect them to have done 10 cases. Very few doctors have done this. I have done about 200.
I have some concerns about bicornuate uterus which is associated sometimes with an abnormal cervix rendering it weak. I much prefer to do it during pregnancy as in 95% of my cases. I believe it is easier to do in pregnancy although by definition there is a risk of precipitating miscarriage. I think it is easier to get to the right place as the organs enlarge in pregnancy. I think it may also compromise natural fertility. I do the procedure at 11-12 weeks just after the scan to check that the baby is normal. It involves general anaesthesia and a three night stay in hospital. I think you would need to stay a further ten days in London. I have a concern about your body weight. The operation is technically more difficult if your tummy wall is thick. It would be good, essential, if you could lose more weight. In your case I would not be particularly concerned to give progesterone treatment. There is no limit to the time after the last loss that the TAC can be placed. As far as the interval to IVF that is something you would have to ask the IVF doctors.
I do believe gravity can play a role with the weak cervix. I would be advising you about some limited rest soon after the procedure. I do not agree with what you have been told about this.
I think you have a good (80%) chance of a successful pregnancy after a TAC is done. It should be placed at about 12 weeks. It is not impossible for me to travel to Norway to do this but it is difficult. I would have to find the time in my schedule. I would have to have approval from the Norwegian authorities to operate. It would be useful to operate with a Norwegian colleague who can then continue the care. It is always difficult to operate in an unfamiliar environment where I am not acquainted with the instruments and staff. It is obviously easier for me if you come to London. Overall you would have to stay at least two weeks. Ideally I would like to meet you in advance for assessment. You would have to make a separate trip which, at a push, could be a day trip. The cost of the procedure and the hospital stay along with all the doctor’s fees would be approximately £9000. Obviously you would require accommodation for the following ten days. There are local hotels with reasonable rates.
I hope this information is helpful and I await hearing from you.
Kind regards
Donald Gibb
Mange avveininger som må taes.
Har fått time på Riksen 22. juni. har bestemt meg for å ta med de e-post-svarene jeg har fått frem til da, i tillegg til noe annen info jeg har funnet på nettet.
_____________________________________________________
Dear esmeralda,
Thank you for your email. I am sorry to hear you have had such difficulties carrying a pregnancy. I believe TAC must be the answer for you. By the way we call it cervical weakness not cervical incompetence. It does not sound as bad!
I am not surprised there is no one doing it in Norway. Ten years ago I flew to Sweden, Gothenburg, to do one. To call someone a little experienced I would expect them to have done 10 cases. Very few doctors have done this. I have done about 200.
I have some concerns about bicornuate uterus which is associated sometimes with an abnormal cervix rendering it weak. I much prefer to do it during pregnancy as in 95% of my cases. I believe it is easier to do in pregnancy although by definition there is a risk of precipitating miscarriage. I think it is easier to get to the right place as the organs enlarge in pregnancy. I think it may also compromise natural fertility. I do the procedure at 11-12 weeks just after the scan to check that the baby is normal. It involves general anaesthesia and a three night stay in hospital. I think you would need to stay a further ten days in London. I have a concern about your body weight. The operation is technically more difficult if your tummy wall is thick. It would be good, essential, if you could lose more weight. In your case I would not be particularly concerned to give progesterone treatment. There is no limit to the time after the last loss that the TAC can be placed. As far as the interval to IVF that is something you would have to ask the IVF doctors.
I do believe gravity can play a role with the weak cervix. I would be advising you about some limited rest soon after the procedure. I do not agree with what you have been told about this.
I think you have a good (80%) chance of a successful pregnancy after a TAC is done. It should be placed at about 12 weeks. It is not impossible for me to travel to Norway to do this but it is difficult. I would have to find the time in my schedule. I would have to have approval from the Norwegian authorities to operate. It would be useful to operate with a Norwegian colleague who can then continue the care. It is always difficult to operate in an unfamiliar environment where I am not acquainted with the instruments and staff. It is obviously easier for me if you come to London. Overall you would have to stay at least two weeks. Ideally I would like to meet you in advance for assessment. You would have to make a separate trip which, at a push, could be a day trip. The cost of the procedure and the hospital stay along with all the doctor’s fees would be approximately £9000. Obviously you would require accommodation for the following ten days. There are local hotels with reasonable rates.
I hope this information is helpful and I await hearing from you.
Kind regards
Donald Gibb
mandag 31. mai 2010
Mail fra dr. Haney i USA
Har sendt e-post til noen av ekspertene jeg har funnet adressen til på abbyloopers. Og den ene av dem har svart allerede etter noen timer. Slikt liker vi!!! Men det er ikke lite det koster å dra over til han, selv om han virker veldig erfaren. Jeg vet at Dr. Davis i New Jersey koster mindre, så jeg håper jeg snart får svar fra han også. Men det føles velig godt å få svar såpass raskt!! Min e-post først.
Må bare nevne den setningen jeg likte best i svaret: Luckily, virtually all women with a transabdominal cerclage (TAC) in place will deliver babies at term, albeit by C-section, regardless of whether they have failed with a vaginal cerclage.
From: esmeralda
Sent: Monday, May 31, 2010 7:16 AM
To: Haney, Arthur [BSD] - OBG
Subject: FW: Transabdominal cerclage, 3 midsemester losses
Sent: Monday, May 31, 2010 7:16 AM
To: Haney, Arthur [BSD] - OBG
Subject: FW: Transabdominal cerclage, 3 midsemester losses
Dear Dr. Haney,
My name is esmeralda, I'm 34 years old and live i Norway. I found your address through the group Abbyloopers on Yahoo.
I'm writing to hopefully get some more information on the Transabdominal cerclage, so that I can decide how to proceed trying to fulfill our wish of having children. At the moment I feel that I'm probably one of the most knowledgeable about Incompetent Cervix in Norway, as most gynecologists I meet really don't seem to know much.
torsdag 27. mai 2010
Gynekolog på volvat.
vel, hun hadde absolutt ikke mer peiling enn mine tidligere gynekologer. Men hun ringte ihvertfall til Tore Henriksen på Riksen og fikk lagt frem saken for han. Selv om hun selvfølgelig ikke hadde fått med seg alt riktig da hun ringte, så fikk hun ihvertfall han litt interessert. men han kunne ikke love at han hadde tid til å se meg før sommerferien, men han skulle se hva han kunne gjøre. jeg hadde med meg alle minde dokumenter fra sykehuset, og en oppsummering om alt som er fra min sykehistorie. Helt fra begynnelsen av utredning av infertilitet.
Henriksen kunne si dette; TAC er det som er en mulighet for meg videre (men sa ingenting om prognose på dette hos meg). Jeg har fått påvist muligens Uterus Arcuatus (en slags innbuktning av toppen av livmoren) ved hysteroskopi, og dette i tillegg til sviktende/kort LMH mente han 1. var medfødt og 2. sannsynlig kunne være årsak til abortene, at det ble for liten plass der inne og for stort trykk på LMH.
Dessuten sa han at det var en annen som utførte operasjonene, og at "de" hadde gjort 3 stykker... aner ikke hva det betyr, om det er det siste halve året er det kanskje ok, om det er noensinne er det alt, alt for lite. De har gjort operasjonene med laparoskopi (dvs kikk-hull) og før svangerskapet. De statsistikkene jeg har sett favoriserer åpen operasjon og i uke 10-11 i svangerskapet. Og de som er gjort før svangerskapet har også i noen tilfeller opplevd sekundær infertilitet. Akkurat som om vi ikke har problemer nok med fertiliteten i utg.punktet... men det spiller kanskje ingen rolle så lenge man planlegger IVF uansett, men vi har jo alltid et ørlite håp så lenge vi fikk det til selv den ene gangen.
Men jeg må vel bare smøre meg med mere tålmodighet, og vente på at jeg får stilt de kritiske spørsmålene selv.
Hun gynekologen skulle ihvertfall sende en ny henvisning, direkte til han, som han skulle ha i hende i morgen. Og jeg ba henne presisere at det var viktig for meg å komme inn til han så snart som mulig.
Hun undersøkte meg og fant en liten morkake-rest, men den var ca 12mm bare og vil komme ut av seg selv. Og det er jo greit å vite at jeg kanskje kan regne med å blø mere, ellers så kommer det sannsynligvis ut med neste mens. Og de anbefaler ikke p-piller, men heller kondomer som prevansjon. Skikkelig romantisk, etter 131/2 år sammen så skal vi plutselig begynne med kondom igjen. *oppgitt*
Jeg skal ihvertfall få skrevet alle disse mailene til de utenlandske legene snart. må bl.a. spørre hva de mener er et minimum av erfaring for operatøren, om de mener at med vår fertilitetsproblematikk så bør TAC'en legges før eller i graviditeten, hvor mye det ca kommer til å koste, hvordan de vil vurdere prognosen for at vi kan lykkes med TAC og mange mange andre ting.
Henriksen kunne si dette; TAC er det som er en mulighet for meg videre (men sa ingenting om prognose på dette hos meg). Jeg har fått påvist muligens Uterus Arcuatus (en slags innbuktning av toppen av livmoren) ved hysteroskopi, og dette i tillegg til sviktende/kort LMH mente han 1. var medfødt og 2. sannsynlig kunne være årsak til abortene, at det ble for liten plass der inne og for stort trykk på LMH.
Dessuten sa han at det var en annen som utførte operasjonene, og at "de" hadde gjort 3 stykker... aner ikke hva det betyr, om det er det siste halve året er det kanskje ok, om det er noensinne er det alt, alt for lite. De har gjort operasjonene med laparoskopi (dvs kikk-hull) og før svangerskapet. De statsistikkene jeg har sett favoriserer åpen operasjon og i uke 10-11 i svangerskapet. Og de som er gjort før svangerskapet har også i noen tilfeller opplevd sekundær infertilitet. Akkurat som om vi ikke har problemer nok med fertiliteten i utg.punktet... men det spiller kanskje ingen rolle så lenge man planlegger IVF uansett, men vi har jo alltid et ørlite håp så lenge vi fikk det til selv den ene gangen.
Men jeg må vel bare smøre meg med mere tålmodighet, og vente på at jeg får stilt de kritiske spørsmålene selv.
Hun gynekologen skulle ihvertfall sende en ny henvisning, direkte til han, som han skulle ha i hende i morgen. Og jeg ba henne presisere at det var viktig for meg å komme inn til han så snart som mulig.
Hun undersøkte meg og fant en liten morkake-rest, men den var ca 12mm bare og vil komme ut av seg selv. Og det er jo greit å vite at jeg kanskje kan regne med å blø mere, ellers så kommer det sannsynligvis ut med neste mens. Og de anbefaler ikke p-piller, men heller kondomer som prevansjon. Skikkelig romantisk, etter 131/2 år sammen så skal vi plutselig begynne med kondom igjen. *oppgitt*
Jeg skal ihvertfall få skrevet alle disse mailene til de utenlandske legene snart. må bl.a. spørre hva de mener er et minimum av erfaring for operatøren, om de mener at med vår fertilitetsproblematikk så bør TAC'en legges før eller i graviditeten, hvor mye det ca kommer til å koste, hvordan de vil vurdere prognosen for at vi kan lykkes med TAC og mange mange andre ting.
Skal til Volvat i dag.
I dag skal jeg inn til hun legen på Volvat. Blir litt spennende, men merker at jeg ikke har så veldig høye forventninger. Men skal jo bli spennende å høre hva hun mener om tingenes tilstand.
For noen dager siden kom jeg over ei gruppe som er på Yahoo som heter Abbyloopers. Denne gruppen har mange mange kvinner som har fått lagt en transabdominal/indre cerclage (TAC) og som har erfaringer å dele. De har også oversikt over hvilke leger i verden som gjør operasjonen, hvem som er flinke etc. Ingen i Norge finnes på den listen, hvilket ikke akkurat er overraskende... ;) Men det er vel ikke så mange andre enn meg som bor i Norge som er medlem der heller. Har funnet ei annen norsk der inne så langt, men hun bor i Australia. Jeg skal ihvertfall skrive mail til en del av disse legene snart, for spørre dem ut litt. Kommer sikkert til å legge ut korrespondansen etterhvert.
Mamma er fortsatt på besøk, og det er veldig trivelig. Jeg blir aktivisert, og kommer meg ut og opp. ;)
I går var vi og kjøpte nye soveromsgardiner og rullegardin. Ble veldig fint, og gøy med noe nytt. I dag skal hun bli med meg inn til Volvat, og det blir jo koselig å ha litt selskap på turen.
Mannen skal levere bikkja på kennel i ettermiddag :(
han skal nemlig reise bort en uke fra søndag, og jeg skal først ha besøk av venninner i helga, så reise til Trondheim på torsdag neste uke. Men det blir noen litt tomme dager uten Voffsen, Mannen, Mamma, eller trondheimsvenninnene mine fra søndag e-middag og til jeg reiser på torsdag. Kommer vel heldigvis til å ha endel å gjøre, og på tirsdag skal jeg få besøk av et par kolleger.
Får komme tilbake med rapport etter dagens besøk på Volvat.
For noen dager siden kom jeg over ei gruppe som er på Yahoo som heter Abbyloopers. Denne gruppen har mange mange kvinner som har fått lagt en transabdominal/indre cerclage (TAC) og som har erfaringer å dele. De har også oversikt over hvilke leger i verden som gjør operasjonen, hvem som er flinke etc. Ingen i Norge finnes på den listen, hvilket ikke akkurat er overraskende... ;) Men det er vel ikke så mange andre enn meg som bor i Norge som er medlem der heller. Har funnet ei annen norsk der inne så langt, men hun bor i Australia. Jeg skal ihvertfall skrive mail til en del av disse legene snart, for spørre dem ut litt. Kommer sikkert til å legge ut korrespondansen etterhvert.
Mamma er fortsatt på besøk, og det er veldig trivelig. Jeg blir aktivisert, og kommer meg ut og opp. ;)
I går var vi og kjøpte nye soveromsgardiner og rullegardin. Ble veldig fint, og gøy med noe nytt. I dag skal hun bli med meg inn til Volvat, og det blir jo koselig å ha litt selskap på turen.
Mannen skal levere bikkja på kennel i ettermiddag :(
han skal nemlig reise bort en uke fra søndag, og jeg skal først ha besøk av venninner i helga, så reise til Trondheim på torsdag neste uke. Men det blir noen litt tomme dager uten Voffsen, Mannen, Mamma, eller trondheimsvenninnene mine fra søndag e-middag og til jeg reiser på torsdag. Kommer vel heldigvis til å ha endel å gjøre, og på tirsdag skal jeg få besøk av et par kolleger.
Får komme tilbake med rapport etter dagens besøk på Volvat.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
