Uke 14, hjemme fra ferie, ny kontroll på RIksen.

Vi har vært ei uke på Tenerife, kosa oss veldig. Til tross for at det var endel overskyet vær så var det allikevel varmt og godt, vi slapp å ta på mange lag med klær og kunne vase rundt i t-skjorte og sandaler. Knerten virket å kose seg veldig, både med å være i Sydenlandet og å få lov til å henge med Mormor og Morfar. Det blir jo ikke så alt for ofte det skjer.
En kveld flyttet vi barnesengen inn på rommet til Mormor og Morfar, så fikk Mannen og jeg en kjæreste-kveld der nede. Det ble veldig hyggelig, og akkurat det vi trengte. Det var faktisk første gangen det var bare oss to etter at Knerten kom til, de gangene vi har hatt barnevakt tidligere så har det vært fordi vi har skullet i selskap sammen med andre.
Tror vi skal prøve å få til en date igjen med bare oss to om ikke så alt for lenge.

Nå har jeg sluppet nyheten om graviditetet til de fleste tror jeg. Har passert uke 14 nå. Formen er sånn passelig, er mye sliten. Kommer meg igjennom arbeidsdagen greit, og holder meg i gang til Knerten har lagt seg, men etter det så er det som om luften går ut av ballongen. Så blir det sofasliting resten av kvelden, og husarbeidet lider av det. Jeg får vel til å ta litt klesvask, men det er også alt.
I tillegg så har jeg de siste ukene ikke orket varm mat. Stekt/kokt fisk eller kjøtt frister særdeles lite, og middagen er blitt "junk". Jeg får i meg greit med brødmat til frokost og lunsj, og som regel spiser jeg frukt på dagtid. Men på ettermiddag/kveld så er det ikke så mye fornuftig matinntak.

Så med ferie og ville mattilstander, så hadde jeg ikke så veldig lyst til å dra på kontroll til Ernæringsfysiologen. Men på torsdag så var det på tide med ny kontroll på Riksen. Og rett nok, jeg hadde gått opp ca 1 kg, og målsettingen var at vekta skulle holde seg stabil. Men jeg fikk en ny piff til å komme meg i riktig lage igjen, håper bare at jeg klarer det. Sliter fortsatt med ettermiddag/kveld-"ubehag". Det verste er vel at jeg er sulten, men at så mye byr meg i mot.

Hos Proffen så ble det gjort måling av Cervix/livmorhals og den var på 2,8cm nå. Har forsøkt å lese litt tilbake i bloggen, og tror ikke den var så kort forrige gang. Men TACen satt som den skulle, så vi må vel tro at det går bra denne gangen også.  Dessuten kan den faktisk "vokse litt" og bli lengre etterhvert. Bønna lå inne i magen som en liten skjellett-alien, og alt så bra ut med h*n også. Før timen hadde jeg tatt glukosebelastning. 0-testen var på 5,2 og 2-timers-testen var på 7,0. Det vil si at det ikke er tegn til svangerskapsdiabetes på denne prøven, men jeg syntes liksom den var litt i høyeste laget. Proffen var overhodet ikke bekymret, og beroliget meg veldig. Som han sa så var det viktigst å avkrefte at det var tegn til tidlig svangerskapsdiabetes, for det var den typen som ga de verste komplikasjonene. Så da skal jeg kontrollere med glukosebelastnig igjen i uke 26 (jippi). Sukkerlaken er ikke noe spes deilig å ta inn, og jeg brakk meg flere ganger mens jeg drakk det. Men det er vel ikke det verste man skal igjennom her i livet, så en gang til skal jeg klare.

Nå i helga er Knerten, Voffen og jeg alene, Mannen er på fotball-tur. Skal se om vi får til å rette litt på huset ila morradagen, Knerten er ikke akkurat den som hjelper mest til med å rydde. Han er flinkere til å ta ting ut av skuffene for å si det sånn. Men han skal vel sove ihvertfall en times tid, så vi får håpe at jeg orker å få gjort noe da. *krysser fingrene* Håper jeg rekker å få hvilt litt innimellom også.

Nå går det raskt mot påske, og uka før påska skal jeg til Tromsø på kurs. Går slag i slag nå. Tirsdag etter påske skal vi på ordinær UL, og kontroll hos Proffen samtidig. Blir spennende å høre om de ser kjønnet. Og så er det tilbake til ernæringsfysiolog 11. april.
Det går slag i slag nå fremover, håper tia går fort!

XXX

22+2, påsken er over og ny kontroll

Har hatt ei super påske på fjellet sammen med familien. Koset masse med nevøer, og hatt hyggelig samvær med søster og søskenbarn med familier. Min fetter og hans kone skal i gang med samtaler mtp IVF og surrogati, for hun er født helt uten livmor og kan ikke bære frem ett barn selv. Så nå skal de undersøke litt mtp IVF, og så er det en venninne som vil være surrogat for henne. De bor i England, så der er det lov. Det blir veldig spennende, og jeg håper det lykkes for dem. En ting som min fetters kone sa som jeg ikke helt forstår, er at de bare ønsket å gjøre ett forsøk, altså overføre ett befruktet egg en gang. Om det da ikke gikk så hadde de forsøkt, og da ville de gi seg. Jeg forstår godt ønsket om å ville skjerme surrogaten, men synes liksom det er litt "bortkastet" om de får mange fine befruktede egg ved IVF som de ikke får brukt... Men det er sikkert mange aspekter av dette som jeg ikke helt skjønner. Håper ihvertfall veldig på deres vegne når de etterhvert kommer i gang.
Ellers så er min venninne nå for tiden i Dk for å gjennomføre IVF med donor. Det blir også veldig spennende å se hvordan dette går. Litt teit at det falt på påskeuken, for hun måtte dra nedover så tidlig fordig hun ikke fikk tatt UL her hjemme. Så det blir over 1 uke tilsammen der nede fordi eggstokkene hennes ikke jobbet fort nok. Men nå er det bestemt uttak på torsdag og innsetting lørdag, så nå blir det veldig spennende fremover!!

I min verden så går alt forstatt på skinner. Var på kontroll igjen i går på Riksen, og livmorhalsen så riktig bra ut fortsatt. Målt til 3,3-3,8 cm og fortsatt lukket. Og fortsatt også lukket over TAC'en.  Jeg hadde forøvrig kjent helt riktig på turen innover, Rakkerern lå og trampet på LMH min!! Og så gjorde han vekstestimering på lillegutt, og han ble anslått til 556g, Hodeomkrets 20,0 cm og maveomkrets 18,3 cm,  Femurlengde på 3,66 cm. Alt lå på 50-percentilen unntatt maveomkrets som var oppe i 75-percentilen. Men alt i alt så det veldig bra ut, og det aller viktigste med disse målingene var å ha ett utgangspunkt mtp videre kontroller. Også i går var urinen bra, og BT var 130/70, altså vledig bra. Jeg synes jeg har antrdning til ødemer i anklene, og håper at dette ikke går på veldig fremover. Skal se om jeg finner meg noen støttestrømper, men vil helst ha noen som er helt glatte. Får se om jeg finner noen, ellers så får jeg bare kjøpe vanlige.
Ellers så har jeg litt plager med halsbrann fortsatt. Men det som plager meg aller mest akkurat nå er ryggen/bekkenet. Den slo seg skikkelig vrang etter bilturen hjem fra påskefjellet på mandag, og ble bare verre og verre utover dagen i går. Det har vært en pine å bøye seg eller å bevege på beina innimellom. Det ble litt bedre til i dag morges, så jeg har vært på jobb i dag og klart meg greit. Om det fortsetter sånn så tror jeg at jeg skal bestille meg en time hos kiropraktor, men jeg har funnet noen øvelser som jeg kan gjøre også. Men øvelsene er vel egentlig forebyggende, og akkurat nå så tror jeg neppe jeg er i stand til å gjennomføre dem.

Og nå er jeg HELT sikker på at jeg kjenner spark på utsiden. Det gjelder bare å kjenne på riktig sted til riktig tid. Håper Mannen også snart kan få kjenne det, tror han begynner å glede seg litt. Vi diskuterte litt navn mens vi kjørte opp på fjellet, og har vel noen alternativer som er aktuelle og som vi begge liker. Men vi må tenke litt mer på det, og se om vi finner flere alternativ.

:D

16+1, kontroll på RH

I dag er jeg kommet så langt som jeg var da vi mistet de første guttene.  På den måten var det veldig greit å ha kontroll i dag, sånn at jeg fikk en ekstra sjekk. Men det som virkelig var spennende i dag var jo om LMH hadde forandret seg på de siste 3 ukene, og spesielt etter jeg har kjent nedpress. Følelsen har jo vært ganske bra de siste dagene, og jeg synes ikke jeg har kjent så mye når jeg har tatt det med ro her hjemme. Hadde time kl 9 i dag morges, men har en viss kjørevei og måtte sette avgårde kl 7 for å være sikker på å rekke frem midt i rushen. Og det var jammen bra jeg tok såpass god tid, var oppe på poliklinikken bare 10 minutter før timen. Og da Henriksen så meg ute i gangen så vinket han meg bare inn på kontoret, han var allerede klar.
Så jeg rakk ikke å få JM til å sjekke urinen jeg hadde med, eller å måle BT, men det gikk bra, han tok seg av det også. Urinen var helt blank, og BT var litt høyt 145/75. Har ikke hatt så høyt BT før noen gang, men når man tenker på hvor spent jeg var i dag så er det kanskje ikke så rart. Så var det bare å få av seg klærne og hoppe opp på benken. Vi så ganske fort at det var ett godt stykke LMH igjen der inne, og når han målte den så var den faktisk 3,4-3,5cm, mot 3,3 cm forrige gang. Så den er ihvertfall ikke kortere, om noenting så er den lengre enn sist!!! :-o  TAC'en lå bra, og det var til og med noe lukket LMH ovenfor denne, men det er ikke med i målingen. Så da er det ihvertfall ikke det jeg har kjent. Antageligvis så er det helt normale forandringer jeg kjenner, evt livmorhalsens kamp mot TAC'en som spiller meg ett puss. Det er ihvertfall helt tydelig at TAC1en ser ut til å vinne den kampen.
Må si jeg er utrolig letta etter dagens kontroll. At jeg fikk en så stabil måling tyder jo på at dette skal holde denne gangen. Hadde egentlig tenkt å be om å få komme tilbake om 1 uke, men da jeg var der i dag så syntes jeg ikke det var nødvendig. Men jeg kunne ringe han når som helst, sa han, så skulle han ordne en avtale for meg på dagen om det var sånn.
så i dag er jeg veldig fornøyd altså. YAY!!

ehhh, holdt nesten på å glemme babyen oppi dette. Jeg tror jeg kan få meg en stor overraskelse hvis jeg kommer til august og oppdager at det kommer ett barn utav det hele, ikke bare en lang og lukket livmorhals.....
Han sveipet over babyen også ja, utenpåmagenUL. Og inni der så ligger det en liten sprellemann. Henriksen måtte le, for h*n sprellet så mye at det nesten var vanskelig å få noe godt bilde. Men han fikk sett at hjerte, mage, ryggrad og hode så bra ut, samt at skjellettet forøvrig så ut til å ha riktig antall bein. Gikk ikke gjennom så nøye, for på ordinær UL så har man ett mye bedre UL-apparat. Men alt så veldig bra ut av det han kunne se i dag. Og han sa flere ganger at han er optimist, og trodde dette kom til å gå bra. Så da får vi vel tro på det da. Ihvertfall i noen timer.
 Målte forresten knøttet til 15+4-15+5, så er litt misfornøyd med det. Men han mente det var naturlig avvik/variasjon som sannsynligvis kommer av målingen. Håper bare at JM på UL lar seg overtale til å sette meg på IVF-terminen og ikke UL-terminen om det blir samme resultatet da...

Jeg fikk velge selv mer eller mindre om jeg ville begynne å jobbe igjen 100% eller 0%. Så da velger jeg å starte med 50%. Synes det er greit å roe det litt ned, samtidig som jeg savner det sosiale på jobben når jeg er hjemme. Har sagt i fra til jobben allerede, så får vi se i morgen hvordan vi ender opp med å løse det.

15+2, første dag på sofaen.

Dagen i dag føles ganske kjip. For det første så våknet jeg opp til store snøfnugg utenfor vinduet, og det har ikke gitt seg så langt. Dessuten så har det virkelig tatt seg opp med rare følelser nede i livmorhalsen. Så jeg dro til jobben i dag med en litt dårlig følelse i magen, og den har bare fortsatt. Og jo lengre jeg var på jobb, jo mere synes jeg at jeg kjente. Og etterhvert regelrett nedpress. Syntes det ble verre når jeg gikk, og litt bedre hvis jeg fant en bra stilling å sitte i.  Så jeg syntes det var best å ringe inn til Riksen, og fikk snakke med Henriksen. Han ba meg om å gå hjem og ta det med ro, ikke jobbe mere. Antageligvis ikke mer i det hele tatt resten av svangerskapet. Og så fikk jeg kjenne litt på det. Om jeg fortsetter å kjenne mye så får jeg ringe på nytt og komme inn til sjekk tidligere, hvis det går bedre så får jeg vente til tirsdag.

Husker tilbake til forrige svangerskap, så var det vel rundt denne tiden jeg begynte å kjenne noe da også.
hmmm, ser tilbake i bloggen nå, og ser at jeg faktisk var inne på sjekk 15+2 fordi jeg trodde at jeg hadde vannavgang... Anyhow. Nå er sofaen inntatt, og jeg skal ihvertfall ikke tilbake til jobb før etter kontroll på tirsdagen. Og da bare om jeg føler meg ekstremt sikker. Kjenner dette kan bli slitsomt!

13+1 og andre kontroll på RH.

Hmmm, trodde jeg hadde postet et innlegg i går, men fant det under kladd nå… Da får det heller komme sent men godt… ;)

I dag var jeg altså 13+1 og hadde time til min andre kontroll på RH. Tok meg litt over en time bare å kjøre inn til parkeringa, men det var bra det gikk såpass fort, for jeg var litt ute i siste liten. Og urinprøve hadde jeg helt glemt, så da jeg kom opp så fikk jeg tisse på en kopp der oppe så de fikk sjekket. Helt negativ urin heldigvis, var litt scheptisk fordi jeg syntes jeg hadde tissa så ofte mens jeg var på tur, og at det var litt vondt akkurat på begynnelsen. Men jeg tror egentlig at det bare er livmora som ømmet litt på ei sprengt blære, for det har alltid kommet rikelig. JM målte også BT, og det var på 130/65, og de var veldig fornøyd med det. Ingen som ba meg om å veie meg, vet ikke om jeg bare skal være glad til eller om det hadde vært godt for meg å få litt kjeft…

Så fikk jeg komme inn til Henriksen etter litt venting. Han hadde student med seg i dag, men studenten var veldig diskret og flink til å se vekk når jeg kledde av meg, la meg til på bordet, etc. Han virket ganske oppegående til student å være, men mistenker at han kanskje ikke er kommet så langt ennå. Man må vel bare være forberedt på å møte studenter på ett universitetssykehus, og for min del så er det ikke så stort problem. Er det noen som virkelig må lære seg at vi alle er forskjellige og ser forskjellig ut så er det legestudenter.

Henriksen var hyggelig som vanlig. Ble ikke så mye snakk før jeg måtte av med klærne og hoppe opp på benken. Han startet med å ta en bakterie-undersøkelse, men han tok bare helt ytterst i skjeden. Måtte advare om crinone-klin, men det oppdaget han ganske fort selv. Jeg er forresten ferdig med Crinonen nå, siste dose satt i går!!!! YAY! Etter baktus så var det vaginal UL for å se på LMH. Han syntes TAC-en lå veldig fint, og virket tett. LMH under TAC-en målte han til 3,3 cm, og det er vi fornøyd med. Har sjekket i bloggen min fra målinger jeg hadde ved 13 uker sist gang, og LMH ble da målt til 3,6. Men det dreier seg jo om helt andre mål, dvs hele LMH og litt godvilje til. Jeg mener jo at jeg allerede ved 13 uker hadde antydning til nebbing, dvs kiledannelse, fra indre mormunn, og at dette ikke ble tatt hensyn til men gladelig ble tatt med som en del av LMH. Så nå er jeg virkelig fornøyd med 3,3 cm som virkelig er funksjonell lengde, og det var til og med deler av LMH over denne som var god og lukket men som vi ikke brøy oss med å måle. :D

Etter vaginal US så gikk han videre til abdominal da han skulle se på fosteret. Og tror dere ikke at bamsemumsen var forsvunnet og at det nå i stedet lå en alien der inne. Med kjeveben, ryggrad, hjerte som slo og alt som det skal være. Han målte ikke full lengde (CRL) i dag, for fikk ikke noe godt bilde som viste hele fosteret, men målte hodet (BPD) til å være 12+5 dager (fikk ikke med meg cm). Han mente det var bra, og at man ikke behøvde å måle mer nøyaktig på nåværende tidspunkt.

Og igjen så glemte jeg å be om å få med med bilder. Men det er litt rart, for selv om jeg jo ser at det er begynnelsen på ett lite barn som ligger inni magehulen min, så greier jeg ikke å tenke at det er mitt. Og at jeg skal få møte h*n i levende live og se det vokse opp. Det er meg liksom helt uvedkommende, og det eneste jeg greier å fokusere og tenke på er denne LMH som må holde seg stabil. Uten at jeg egentlig relaterer dette til at det betyr at det kommer baby utav det om alt går bra. Så alt som skjer fremover er med forbehold og med følelsen av at jeg bare skal være gravid i noen uker til. Håpet er jo der selvfølgelig, men det er langt derifra og til at jeg knytter meg særlig til den som er i magen.

Dr. D: pre-op vurdering.

Får skrive litt om erfaringene med Dr. D og operasjonen. Mulig det blir litt langt, men here goes.

Første møte med Dr. D var altså Onsdag 11. august. Mamma og Pappa var med, i tillegg Kona til Fetteren til Pappa (KtFtP). Hun kjørte oss dit, for hun var litt kjent i området, hadde bodd en plass ikke langt unna for noen år siden. Vi skulle komme sånn ca 11.15-11.30 på Kennedy University Hospital i Turnersville. Først så gikk vi til Admission Office, hvor jeg ble registrert og skrev under på veldig mange kontrakter og papirer hvor jeg antageligvi skrev fra meg alle rettigheter om det skjedde noe med meg, og ihvertfall skrev under på at jeg var "self-pay".  Mens jeg var der nede så ble klokka 11.20-25, så jeg begynte å bli litt stresset for å komme for sent første gangen vi skulle treffe Dr.D.
En av de frivillige arbeiderne på sykehuset (det var mange slike som hjalp til med forskjellige oppgaver) viste oss rundt til heisen vi skulle ta, og så bar det opp til Fetal-Maternal department.
Der fikk vi beskjed om å vente, og ikke lenge etterpå kom Dr. Davis og hilste på oss alle sammen. En hyggelig mann, litt ubestemmelig alder kanskje i 60-årene. ??
Han ville at jeg skulle på UL først, for å se hvordan det sto til der nede ;)
Så da fikk jeg komme inn til en sonographer, noe som er en helt egen utdannelse her i statene. Damen som undersøkte meg hadde jobbet sammen med Dr. D i 13 år. Dr. D og en medisinstudent kom inn da hun begynte å undersøke meg, de greide å måle LMH til 2 cm,  det samme som ble målt på Riksen sist.
I tillegg så hadde jeg fortsatt ei cyste på den høyre eggstokken som jeg har hatt siden jeg avr gravid sist. De målte den til ca 4,5 cm i diameter, og Dr. D lurte på om jeg "would mind terribly" om han fjernet den når han allikevel var der inne. ;) Og da han la til "no extra charge" så var det jo veldig greit. :D
Ellers syntes han det så greit ut, livmoren så helt normal ut, men bakovervendt. Det visste jeg jo fra før.

Så fikk jeg noen flere skjema å fylle ut, mye vedr. tidligere sykdommer og arvelighet etc, og fikk vente litt igjen. En sykepleier kom og hentet meg for å ta blodtrykk, puls og temp, BT var ett all-time-high på 156/80, men det gikk bra. Vekta var høy, men heldigvis i pounds, så jeg aner ikke hva det betyr i Kg. Men jeg antar at jeg har gått opp en hel del både i uken før og etter vi dro på ferie. På noen måter bra at jeg har litt ekstra tid på meg ifht nytt IVF-forsøk.

Så fikk vi alle komme inn på Dr. Ds kontor. Vi ble mange der inne, for jeg tok med meg hele følget, til og med KtFtP. Så vi ble 6 stykker sittende der inne. Til å begynne med så syntes jeg han var litt rar, for da satt han bare helt stille og leste og så ikke opp fra papirene for å si noen ting en gang. Og så syntes jeg han ble sittende sånn lenge. Men da han så opp så var han veldig grei, forklarte nøye hva som skulle skje  og teorien bak.  Mamma og Pappa ble veldig beroliget, og jeg også. Vi følte oss godt ivaretatt.
I tillegg fikk jeg allerede da resept på smertestillende og han bestilte P17-sprøyter til meg som jeg skal bruke i neste svangerskap. Bestilte dem så de ble sendt hjem til han, og så skulle han ta den med på operasjonsdagen. Jeg skal bruke 1cc hver uke fra 16. uke, må bare finne ut om den skal settes subcutant, intramukulært eller intravenøst... Og hva cc egentlig er for en måleenhet...

Så avtalte vi når jeg skulle komme etc. før vi dro avgårde mot Philadelphia igjen. Tror jeg må skrive om operasjonsdagen i ett nytt innlegg en annen gang..

17+5, fortsatt gravid

...men hvor lenge? Nei, det tør ingen spå.
Jeg ligger ihvertfall fortsatt her, tror at hinnene fortsatt er inntakte, det som kommer ut er tydelig utflod og ikke fostervann. De vil ikke undersøke for ofte, fordi de da kan komme til å lage hull på hinna eller skape infeksjon.
Min Dr.Gyn gikk visitt i dag, og det var jo greit. Han virker veldig "forvirret" over at det har gått sånn, og så fort. Jeg har fått ligget og tenkt masse i natt, og er nok i etterpåklokskapens lys litt bitter over at 1) man ikke på forhånd visste at livmortappen min var nærmest ikke-eksisterende, slik at man kunne sette intern cerclage, 2) at man ikke ville ta meg inn til enda hyppigere kontroller denne perioden som vi vet har vært kritisk tidligere, 3) at jeg selv ikke bare krevde å komme til kontroll tidligere i uken.
Det som er verdt å merke seg til en evt neste gang er jo at når jeg kjenner nedpress og tramping på LMH sånn som jeg har denne uken, så er den sannsynligvis tynn!
Men det er ingen vits i å grunne mer over det som har skjedd tidligere, og jeg forsøker å tenke på det som skjer her og nå. Jeg begynner å bli flink til å tisse på bekken i senga (*urk*) og gruer meg litt til bommelom. I dag har jeg fått ny, elektrisk seng med tempurmadreass, så nå både ligger jeg mer behagelig og kan skifte stilling selv uten å ringe på spl. Mannen har vært ute og kjøpt mobilt nett til meg, så jeg er ikke totalt avskåret fra verden. Og jeg er 1 dag nærmere et levende barn enn jeg var i går.
Får bare fortsette å håpe og be om at Håpet i magen får bli der inne i mange, mange uker til.

En akutt tur på føden i dag, 15+2

Måtte en akutt tur på føden i dag morges, jeg. Våknet i 2-tia i natt og slapp en fis i halvsøvne. Etterpå så kjentes det ut som om det var en boble inne i skjeden som sprakk, jeg våknet med et rykk, og kjente det rant litt væske etterpå. Anslår det til ca 20 ml..

Jeg gikk opp på do og tørket meg, men så ikke blod eller annet enn helt vanndig "utflod". Var allikevel overbevist om at nå mister jeg igjen, dette er bare begynnelsen. Gikk og la meg, da jeg tenkte at det viktigste var at jeg fikk hvilt ordentlig, og at de ikke kunne gjøre noe på sykehuset allikevel. Fikk selvfølgelig ikke sove, lå bare og kjente og kjente, strammet det i livmoren nå? eller nå? eller nå?? Kan bli gal av mindre!!

Jeg ville ikke vekke mannen, for hadde bestemt meg for å vente til det ble morgen med å reise inn på sykehuset. Så da klokka endelig hadde sneglet seg frem til sju og Mannen skulle opp etter å ha snoozet utallige ganger så måtte jeg be han om å vente og heller kjøre meg til sykehuset enn å dra på jobb. En skikkelig dårlig dag for han å ikke komme på jobb på, men det ordnet seg allikevel. Jeg kostet på meg en dusj, for det var strengt nødvendig!! Sto og skalv og hakket tenner i dusjen, jeg var så redd. Så litt før 8 var vi på vei innover. Jeg ringte for å varsle at vi var på vei mens jeg satt i bilen, og det var jo greit selvfølgelig. Men måtte til vakthavende gynekolog, for min Dr. Gyn har fri denne uka. Da vi kom frem til sykehuset måtte vi parkere ett stykke unna, men Mannen gikk og hentet en rullestol så jeg kunne ha på veien inn. Kom opp på fødeavdelinga, og der var det flere av jordmødrene som så litt engstelige ut når vi kom, jeg har jo vært der ett par ganger før med nokså dystert resultat.

Gynekologen var ei ung dame, hyggelig. Jeg måtte opp i gyn-stol, sånn at hun kunne inspisere og ta prøve for fostervann (PROM-test). Hun kunne ikke se noen lekkasje, sa hun, og så tok hun prøven. Den måtte stå og analyseres ei stund.

Deretter gjorde hun vaginal UL, men fikk ikke helt til å måle LMH. Kunne dog se at det var godt med fostervann der inne. Også abdominal UL gjorde hun, og målte foster ca tilsvarende svangerskapslengde, og alt så normalt ut. Hun hentet så en overlege slik at han kunne sjekke lengden på LMH helt sikkert. Han ville først kjenne på cerclagen, gjorde det, og syntes den var veldig bra lagt og satt godt. Jeg ba han allikevel måle lengden på cervix, og han fikk til å gjøre dette abdominalt. Den målte 3,6cm, hvilket er det samme som for 1 1/2 uke siden.

Og da også PROM-testen ble negativ, så ble faren avblåst og jeg fikk reise hjem igjen uten andre restriksjoner enn tidligere! :D

Er super lykkelig over at det ikke var noe å bekymre seg over, selv om man jo kan føle seg litt hysterisk når man har ropt ULV og det ikke kom noen. Men heller det enn å overse noe, og følte jeg fikk forståelse for det. Og den ene jormoren tittet inn da resultatet var klart og sa at nå var det mange som ble glade ute på vaktrommet. :rørt: Og da vi gikk ble vi ønsket velkommen tilbake, men ikke på mange uker ennå ;D

UL-bilder 9. april

Her er UL-bildene som ble tatt da jeg var på kontroll 13+4:

Dette viser Håpet i profil. H*n strekker seg godt ut der inne, og er målt til 8,41 cm. Hvilket faktisk tilsvarer noen mm lengre enn det som er vanlig 13+4. Men det kommer helt sikkert på om han ligger litt skjeivt ifht planet det måles i etc. Håper bare det betyr at jeg ihverfall ikke blir forskjøvet senere i svangerskapet. Vil komme til 24+0 så snart som overhodet mulig!!

Her er det livmorhalsen min som får målt seg. Og så ser vi så vidt beina og stumpen på Håpet inne i livmora til venstre der. Personlig synes jeg det ser ut som endel nebbing på det bildet, men får vel stole på ekspertene... LMH ble ihvertfall målt til 3,64 cm, og det er jo kortere enn forrige gang... Blir spennende om 2 uker!!

Kontroll hos Dr. Gyn 13+4

I dag kl 11 hadde jeg altså time til den første kontrollen etter cerclagen.

Fikk komme inn til min snille Dr.Gyn, som egentlig virket litt fraværende i dag, men slettes ikke stresset. Han måtte ut på noe akutt i et av naborommene til å begynne med, så vi ble litt forsinkede.

Måtte av med klærne og opp i gyn-stolen i dag også. Er vel eneste måte å få sjekket LMH ordentlig på... Først så inspiserte han LMH nedenfra, og synes den så bra ut. Tråden var fortsatt godt gjemt under slimhinna, mens knuten vistes "kl 12". ;) Han tok dyrkningsprøve fra cervix, som kontroll. Den forrige hadde vært helt negativ, og det er jo bra!!

Han måtte kjenne på LMH også, og den var helt lukket og fin.

Så var det UL; og Dr. Gyn var veldig flink og sa ifra med en gang at det var fin hjerteaksjon. Fikk se Håpet ligge der inne og sprelle og vinke med både armer og bein. Fikk målt CRL i dag til 8,41 cm, hvilket faktisk tilsvarer 14+0/14+1. Men det stemmer ihvertfall bedre med 13+4 som jeg teller enn 13+2 som de insisterer å telle på sykehuset. (de velger å telle fra innsetting i stedet for fra befruktningsdato, hvilket nok bare blir feil!)

Håpet ligner ihvertfall på en minibaby nå, hverken Bamsemums eller Flode lenger.

LMH målte han i dag til 3,64cm, og jeg reagerte på at den da var mindre enn ved måling for 2 uker siden, da den var 4,3 cm. Dr. Gyn mente at dette kunne skyldes mange ting, at blæra var mer eller mindre full, etc. Mente at det ikke var noen grunn til bekymring. Vedr. nebbing, så mente han at det hadde holdt seg stabilt siden forrige måling.

Jeg fikk på meg klærne igjen, og Dr. Gyn begynte å fylle ut Helsekortet mitt. Dessverre glemte han å ta kopi av UL-bildene som jeg kunne få, men han skulle få dem til å sende dem til meg etter de er scannet inn.

Snakket litt om videre kontroller, og han mente at neste kontroll kunne vi ta om 4 uker... Jeg hadde på forhånd tenkt ut at jeg MÅ ha kontroll om 2 uker, da er jeg kommet like langt som jeg har vært begge de gangene jeg har mistet før. Da jeg skulle forklare han dette og at jeg var engstelig så greide jeg ikke å holde tilbake tårene. Jeg liker ikke å grine foran "ukjente" og føler meg litt svak da, men strømmen lot seg ikke stoppe. Det var helt greit å få kontroll om 2 uker når jeg fikk forklart hvorfor, Dr. Gyn hadde bare ikke tenkt på det.

Tydelig at jeg ikke har helt kontroll over disse følelsene og hormonene, og jeg synes det var skikkelig flaut å grine. Dr. Gyn forsøkte å trøste meg og si at han skjønte både hvorfor jeg grein og at jeg er engstelig og nervøs, og at det hadde vært rarere om jeg ikke hadde vært det. Og jeg fikk en god klem da jeg skulle gå. Snille, snille Dr. Gyn!!

Så da ble det neste kontroll 26. april (som jeg fikk grinet meg til :dåne:). Da er jeg 16+0, så det blir noen spennende/skumle uker fremover!!

13+0 og påska er over

Tilbake i heimen, litt sliten etter lang kjøretur i dag. Påska har gått veldig fort, som vanlig, og vi hadde faktisk et par soldager også. Både lørdagen og søndagen var fine dager, og jeg kunne sitte ute i sola, lese og kose meg med solbærtoddy og annet snaskens. Mamma har vartet opp med masse god mat i påske, så gruer meg en god del til å sjekke vekta. Tror ikke jeg skal gjøre det før i morgen.. Får jo ikke trimmet noenting heller nå, så da blir det veldig vanskelig å passe på å ikke gå opp så mye, er glad i mat, jeg...

I dag er jeg ihvertfall 13 uker. På fredag skal jeg på UL igjen, og det blir nok skummelt frem mot det... Håper det er liv der inne og at LMH fortsatt er lang nok. Og at jeg kan fortsette å være hjemme og litt oppe selv om jeg ikke kan være så veldig aktiv.

Dette sies om uke 13 på babyverden:

OM BARNET

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 11 uker gammelt. Hjernen vokser videre, og spesielt forhjernen vokser seg større for å dekke over de andre hjernestrukturene. Inndelingen forblir den samme. Fosterets beinmarg, lever og milt produserer blodceller.

Fosteret har begynt på sin store vokseperiode og spreller rundt i livmoren. Selv om du ikke kjenner det sparke ennå, vil fosteret kunne kjenne deg. Om du dytter forsiktig mot livmoren, vil fosteret bevege seg.

Postoperativ kontroll fredag 26/3

Dagen etter operasjonen kom Dr. Gyn på legevisitten først. Da hadde han med seg en av assistentlegene som hadde hjulpet han under operasjonen. En liten, veldig mørk Afrikaner som ikke introduserte seg. Men han virket kanskje litt sjenert, og jeg vet at det ikke alltid føles like naturlig i slike situasjoner å slenge ut handa for å hilse. Mens overlegen prater kan det virke som en avbrytelse i stedet, så han er absolutt tilgitt. Det var ikke så mye som ble sagt under visitten, men Dr. Gyn skulle komme og hente meg etterpå for å gjøre UL.

Så rundt kl ett en gang kom han og hentet meg ned til undersøkelsesrommet. Opp i gyn stolen for vaginal UL, men det begynner virkelig å bli en vane. Jeg har absolutt ingen sjenanse eller knysler for det lenger. Dr. Gyn var flink i går, og sa med en gang at det var hjerteaksjon. Håpet lå der inne og sov til å begynne med, men våknet opp etterhvert og kastet seg rundt der inne. Jeg fikk se de små armene og beina, og det fantastiske hjertet.

Så skulle han måle LMH.

Han var på forånd litt bekymret for at den skulle være veldig kort, i og med at den delen som satt vaginalt var minimal. Muligens måtte jeg ta det enda mer med ro enn vi tidligere hadde tenkt.

På bildet til høyre ser vi fosteret inne i fostersekken helt til høyre (ser stumpen og beina :)), IMM betyr indre mormunn,

YMM betyr ytre mormunn, mens CERC står for cerclage. Så alt i alt måles LMH til 4,33 cm, og ca 1 cm av dette er nå nede i vagina. Ikke så aller verst lengde totalt, men det er også noe ødemer inn mot IMM, og det må kontrolleres i forhold til "nebbing" altså at cervix begynner å åpne seg innenfra. Neste UL-kontroll blir 9. april, og da må dette sjekkes og lengden kontrolleres på nytt!!

Limer inn bildet jeg fikk med av Håpet der inne også:

På bildet strekker h*n seg godt ut, og CRL ble målt til 5,12 cm.

Det stemmer ganske godt overens med 11 uker og 4 dager, så tickeren min forblir uendret. Blir bare mer og mer forelsket i Håpet der inne for hver gang jeg ser h*n, og ber til de høyere makter som måtte finnes om at vi får treffes ute i virkeligheten!

Etter kontrollen pratet vi litt om forhåndsregler etc fremover. Han mente jeg kunne være litt oppe, ikke sengeliggende. Men ikke ut og gå tur med hunden f.eks. Samleie er ikke lov lenger, men han trodde personlig ikke at det var noe i veien for at jeg fikk orgasme. Han mente det egenlig først og fremst var prostaglandiner fra sæden som kunne gjøre at LMH ble modnet, men jeg har lest mange plasser på nettet at man fraråder orgasme, så da får jeg ihvertfall forsøke å holde meg på et minimum... så godt jeg klarer, viser seg å være vanskeligere enn antatt dette sølibatet... Han var før UL-undersøkelsen litt tvilende til om det var en god ide å reise oppover til hytta i påska, men etter vi så at LMH tross alt var såpass lang, så fikk vi lov. Måtte love å ta med alle papirene han printet ut for meg, sånn at jeg kunne reise nedover til St.Olavs om jeg fikk rier der oppe. Da må jo cerclagen ut!! Krysser fingrene (igjen) for at det ikke blir nødvendig. Har ihvertfall fått med meg kopi av alle prøvesvar og operasjonsbeskrivelsen. Så da reiser vi på hytta i tirsdagen. :D

Innsetting av Cerclage

Får forsøke å skrive en rapport fra oppholdet på sykehuset.

Jeg skulle møte opp fastende kl 07.00 på Gynekologiske avdeling. Natten forut ble kort, fordi jeg hadde et anfall med panikk-rydding og støvsuging slik at det ikke skulle være så ille her før jeg ble immobilisert. Så etter 5 og en halv times søvn sto jeg opp for å dusje og shave og forberede meg til operasjonen.

Litt før 7 var jeg fremme, meldte meg til sykepleierne på avdelingen og fikk beskjed om å sette meg og vente litt. Fant frem boka jeg hadde med meg, Dragen av Tom Kristensen.

Sånn ca 7.20 kom det en sykepleier og hentet meg. Jeg ble tatt inn på et pasientrom, 2-mannsrom. Fikk beskjed om å skifte til sykehusskjorte og NETTINGTRUSE. Skrekk og gru, men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Jeg skulle tas først på operasjon den dagen, så det gikk veldig fort fra jeg skiftet til veneflonen var inne og til det kom en portør for å kjøre meg bort til operasjonsavdelingen. Der ble jeg liggende og vente ei stund, mens dama (?) i nabosenga snorket HØYT. :) Etter ei stund kom det en anestestisykepleier og hilste på meg, stilte standardspørsmål (har du hatt narkose før, har det vært problemer, kan du gape høyt, er du stiv i nakken etc etc), før jeg fikk morgenkåpe og slipperser og kunne gå for egen maskin inn på operasjonssalen. Der ventet det et par operasjonssykepleiere og en anestesisykepleier til.

Jeg ble geleidet opp i gyn-benken, fikk dyne over meg, og ble spent fast med armene ut til siden. (blodtrykksmansjett på den ene armen og medisiner på den andre). Anestesi-spl syntes jeg hadde for lita nål, så la en ny og større veneflon oppe ved albuen på meg.

Jeg husker jeg sjekka verdiene, og hadde 138/80 i blodtrykk, 69-71 i puls, og en oksygenmetning på 100%. Jeg fikk også noen greier i panna som visstnok skulle fortelle hvor dypt jeg sov, men det skjønte jeg ikke særlig av...

Så ventet vi på Dr. Gyn. Han skulle komme og snakke med meg før de la meg i narkose. Imens vi ventet begynte operasjonsspl å vakse og å kle meg opp i sterile "laken". Dr. Gyn så litt trøtt ut da han kom, men var som vanlig veldig lun og hyggelig. Han kunne fortelle at prøvene jeg tok på tirsdag var fine, ingen oppvekst i urinen og ingen tegn til infeksjon på blodprøvene. Jeg skulle allikevel får antibiotika i forbindelse med operasjonen, og skulle få Pentrexyl siden jeg er allergisk mot sulfa.

Så var det på tide å sove. Jeg fikk puste inn Oksygen på en maske før jeg fikk litt smertestillende/avslappende i armen. Den ble jeg skikkelig "susete og fin" av, og når jeg begynte å kjenne det ga jeg tegn til sykepleieren slik vi hadde avtalt. Så satte de sovemedisinen, og jeg konsentrerte meg skikkelig hardt for å få med meg øyeblikket jeg sovnet. Men det eneste jeg tenkte var at "nå sovner jeg" og så var det ikke mer før jeg merket jeg ble flyttet over i

senga. Da var jeg skikkelig skikkelig trøtt, og greide ikke å lukke opp øynene. Tror jeg fikk med meg det som skjedde, men jeg hilste på en ny spl og tok henne i handa med øynene fortsatt lukket... :fnis:

Jeg sov en times tid på oppvåkningen, før jeg var såpass våken at jeg kunne flyttes tilbake til Gyn.

Etter jeg kom tilbake dit var det bare å få tiden til å gå. Dr. Gyn hadde sagt han skulle komme og prate med meg og fortelle hvordan det gikk på ettermiddagen. Og det var allerede planlagt at jeg skulle ligge til observasjon til dagen etter. Da jeg gikk på do var det ganske mye friskt blod både i bindet og på papiret. Men det avtok utover dagen, og jeg hadde ikke noe særlige smerter, bare murringer. Kjente at det var sårt bak i halsen etter tuben til pustemaskinen, men det var ikke verre enn at jeg kunne leve med det.

Dama i nabosenga viste seg å være ganske hyggelig, og det var ihvertfall ikke noe galt med snakketøyet. :) Fint å få litt avveksling inni mellom. Men ellers hadde jeg boka mi, og strikketøy hadde jeg også med. Jeg fikk lunsj og middag, og når klokka var blitt 6 på e.middagen tenkte jeg at Dr. Gyn sikkert hadde fått noe akutt i fanget og ikke hadde tid til å snakke med meg allikevel. Vi så på nyheter kl 21, og kl 21.30 så vi på debatt på nrk om surrogati. Veldig interessant at flere sider av saken blir belyst, selv om jeg helt klart er på den positive siden!! Håper det kan komme klare retningslinjer på dette snart, og jeg håper selvfølgelig de retningslinjene fører til at foreldre som har fått barn med surrogat lettere kan ta barna sine hjem til Norge.

Plutselig, litt etter kl 22, kommer Dr. Gyn inn, helt rolig og overhodet ikke stresset. Hadde visst hatt mye å gjøre. Han hadde med kopi av operasjonsbeskrivelsen til meg, så jeg kunne få lese selv. Operasjonen hadde vært litt trøbblete, fordi livmortappen min viste seg å være veldig liten, nesten ikke-eksisterende. Den delen av livmorhalsen som skulle strekke seg ned i vagina var altså bare kanskje 1-2 mm lang. (klistrer inn det samme bildet som jeg har brukt før for å illustrere.. ) Vanligvis skal jo den delen av LMH være ca 1/2-2/3 av den totale lengden. Så for å i det hele tatt få satt på cerclagen måtte de sette 3 tenger på det som var av tappen, og 2 leger måtte stå og trekke den ut/nedover mens den 3. legen sydde på cerclagen. Ca 5mm av livmorhalsen lå nedenfor cerclagen etter de var ferdige. Det er ikke mye. Så Dr. Gyn var litt forsiktig med å si at det gikk helt supert, liksom, men er vi er vel forsiktige optimister. Dr. Gyn ville gjøre en UL-kontroll av meg dagen etter operasjonen, poster om den i et annet innlegg. Dette ble LANGT!!!! ;)

Cervix insufficiens og Cerclage

Ja hva er nå det? Har jo skrevet litt om det i bloggen min før, men det er jo greit å få en liten oversikt... Jeg har lest litt om det på nettet, kan man si, men dette er ikke fritt etter hukommelsen altså...

Oversatt til godt norsk så blir det vel livmorhalssvikt, men det er selvfølgelig ikke så enkelt som det.

Definisjonen på en primær cervix insufficiens (CI), altså en limorhalssvikt som ikke skyldes infeksjon eller andre ting, er modning og åpning av livmorhalsen i andre eller tredje trimester som fører til abort eller for tidlig fødsel. Mange mener at denne modningen og åpningen skal skje uten at det er sammentrekninger/rier, mens andre "godtar" rier som en del av problemet.

Cervix er den nedre delen av livmoren (Uterus) som danner forbindelsen med skjeden. Den varierer mye i lengde, men er stort sett mellom 2,5 og 5 cm hos ikke-gravide. Bare 1/2-1/3 del av cervix strekker seg ned i vagina, og kalles portio vaginalis, eller vagina-delen. I denne delen finner man åpningen kalles ytre (liv)mormunn, og inn mot livmor finnes den indre livmormunn av cervix.

Bakgrunn:

Klassisk cervix insufficiens (CI) er en diagnose som baserer seg på en forhistorie med flere senaborter i 2.- eller tidlig 3.-trimester, som har oppstått etter smerteløs åpning av livmorhals (LMH), utposning av - eller ruptur på fosterhinnen, og fødsel av et levende foster til tross for minimal rieaktivitet. Risikofaktorer er tidligere CI, tidligere svangerskapstap i 2. trimester, tidligere skade på cervix ved f.eks operasjoner, eller anatomiske misdannelser.

CI står for ca 25% av senaborter i.l.a. 2. trimester.

Hvorfor ?

Grunnen til at LMH modnes og åpnes er det ikke funnet noen sikker forklaring på. Det man vet er at LMH er en dynamisk anatomisk struktur som gjennom svangerskapet tjener som en barriere mellom fosteret og dets miljø i livmoren og skjeden/vagina som er en portal til verden på utsiden. Gjennom et normalt svangerskap er LMH forsterket med collagene fibre som styrker den, helt frem til dette collagenet nedbrytes i forbindelse med fødsel og LMH blir myk og bevegelig nok til å dilateres.

Feil i denne prosessen og/eller timingen på modningen kan gi CI og for tidlig fødsel. Infeksjon og betennelse er satt i sammenheng med for tidlig fødsel og CI, da dette kan påvirke lengden og styrken på cervix/LMH.

Cerclage:

Cerclage er et bånd eller tråd som syes rundt livmorhalsen for å mekanisk holde den lukket. Det finnes 3 forskjellige (hoved-)typer,- en indre cerclage som må settes ved hjelp av åpen operasjon og før man blir gravid, en høy ytre og en "vanlig" ytre cerclage. De to siste settes vaginalt. Indre cerclage brukes ikke så ofte, men vurderes hos de som tidligere har hatt en ytre som ikke funket, eller det er andre grunner til at en ytre ikke er mulig. En indre cerclage kan ikke fjernes, og man må da få Keisersnitt ved fødsel.

McDonald cerclage er en ytre cerclage hvor man syr på et 5mm bredt bånd rundt LMH, dette kan fjernes før fødsel som kan skje på vanlig vaginal måte. Båndet blir vanligvis fjernet rundt uke 37.

Shirodkar cerclage er også en ytre cerclage hvor man syr med tråd og snurper sammen som en tobakkspung. Tidligere måtte man føde med keisersnitt etter denne også, men nå til dags forsøker man å fjerne dem.

Jeg har ingen anelse om hvilken type de planlegger for meg.

Bilde av de 3 typene; transabdominal/indre, høy ytre og vanlig ytre:

Cerclage settes vanligvis hos kvinner som har hatt 3 tidligere svangserskapsavbrudd i 2. - tidlig 3.trimester. Man setter den som regel inn i svangerskapsuke 12-16, ihvertfall tidlig i 2. trimester.

Hos meg så settes den ennå tidligere, i uke 11. Dette fordi jeg har mistet i uke 16, og det er usikkert hvor lenge åpningen har pågått før det. Jeg får det også etter kun 2 aborter, de har vært for suspekte til at vi (legen og jeg) risikerer flere svangerskap uten.

Noen observasjonsstudier har vist opptil 90% overlevelse av foster etter det er satt inn en elektiv (planlagt) cerclage. Det er ikke gjort randomiserte studier på dette, antageligvis fordi ingen gravide ønsker å komme i den gruppen som kanskje ikke får cerclage, spesielt etter de hører om de resulatene som er gjort i de studiene nevnt over. Jeg vet jeg aldri ville gått med på dette.

Overlevelse ved cerclage som blir satt på pga begynnende åpning (nød-cerclage) har ligget på 40-60% i studier.

Etter cerclage:

Man observeres etter cerclage i ihvertfall noen timer, for å se om man har satt igang fødsel. Så er det vel forskjellig hva slags oppfølging man får... De fleste får ihvertfall hyppige UL-undersøkelser og kontroller mtp infeksjoner.

En cerclage gir risiko for infeksjoner, for tidlig fødsel, ruptur av fosterhinnen, ødelagt cervix (om fødsel starter før cerclage er fjernet) og blødninger. Den fjernes som regel rundt uke 37, man vil helst unngå at fødsel starter mens den sitter på. Men det er ikke nødvendigvis sånn at fødselen starter med en gang den fjernes allikevel, mange går både en og to uker etterpå.

Så nå har jeg en liten oppsumering for meg selv og alle andre som er interessert... regner ikke med det er så mange. Det blir virkelig spennende å se hvordan dette skal gå, både i neste uke og i ukene fremover. Håper alle vil krysse fingre med meg for at det går bra!!

8+4 og ny kontroll.

Var på Gyn.Pol til ny kontroll og for planlegging av cerclage i dag. Tror jeg fikk spurt alle de spørsmålene jeg skulle også...

Jeg hadde time kl 12, og stakk ut litt i mellom på jobben. Kastet i meg ett rundstykke mens jeg satt på venterommet. Ble ropt inn av sykepleier ganske tidlig, men ble allikevel sittende og vente på legen ei stund etterpå. Ca 12.15 kom han, skjeggete denne gangen, men lun og fin som vanlig. Det er samme legen som jeg har vært til noen ganger, bl.a. på 6-ukers kontroll etter jeg mistet sist gang, og det er han jeg ble enig om å satse på cerclage med. Han ble først litt overrasket at jeg kom, for han trodde at jeg hadde blitt søkt til cerclage allerede. Det er jeg jo, men ville beholde denne kontrollen for egen trygghets skyld.

Vi begynte med å prate litt, han fikk vite når jeg fikk satt inn egg osv. Så bar det opp i gyn.stolen, og han gjorde vanlig GU først. Tok dyrkning av utflod og fra cervix, i tillegg tok han chlamydia-test. Tror det er mange år iden noen tok chlamydiatest på meg sist så det er sikkert greit. Men Mannen og jeg har i etterkant leketruet hverandre med bank om den er positiv... ;) Tror seriøst ikke den kan være det, da er det et medisinsk fenomen i så fall...

Anyhow; han kjente på LMH, og den var fortsatt lukket ihvertfall!!

Så var det tid for vaginal UL. Gyn.dr hadde skjermen slik at jeg ikke fikk sett på til å begynne med, men var kjapp til å forsikre meg om at her var det fin hjerteaksjon. :D Deretter kikket han og målte litt der inne, CRL i dag ble målt til 2,08cm. 20mm stemmer akkurat med 8+4, så terminen slik jeg har beregnet den tidligere stemmer perfekt! Fosteret hadde utviklet seg fra å se ut som en reke til å ligne en bamsemums. En ganske bedagelig bamsemums, gadd bare så vidt å bevege noe på seg når Dr.Gyn poket den med UL-proben. Jeg sa at det nok var mer arv enn miljø, det syntes Dr.Gyn var morsomt. Jeg har fortsatt en corpus luteum cyste som var ca 4cm i diameter, og den kom jeg til å ha til ca uke 12 mente han. Da har morkaka tatt fullstendig over all hormonproduksjon. Han målte LMH også, målte den til 4,8cm, og det er jo ganske bra så vidt jeg kan huske.

Så alt i alt var alt bra på dagens undersøkelse.

Når det gjelder cerclage så var det ikke satt opp operasjonsdag til meg enda, og jeg presiserte at jeg ikke ville ha noen som var uerfaren til å sette den. Han fant da en dag han hadde operasjonsdag og satte meg opp på programmet den dagen. Så nå blir det innsetting av cerclage den 25. mars. Jeg skal tilbake til en forundersøkelse med nye dyrkningsprøver og UL den 16. mars, og da skal jeg også til anestesitilsyn. Bedøvelse blir full narkose, han mente at jeg måtte være 100% avslappet og at epidural ikke var nok da. Ingen fare for fosteret når det var kommet så langt, angivelig. Kom også til å få riehemmende som forebyggende i forbindelse med operasjonen. Jeg kom til å bli sykemeldt i ihvertfall 10 dager etterpå, men da er jeg jo over i 2. trimester, så kommer vel til å få 100% svangerskapspenger da. Sannsynligvis får jeg noe antibiotika i forbindelse med innsettelsen, men kun for en periode. Det virket som om jeg kom til å få endel kontroller alllikevel, uten at han sa det rett ut, for å si det sånn. Men jeg gidder ikke bekymre meg ennå ihvertfall.

I påska så var det ikke noe i veien for å reise på hytta på fjellet, så lenge jeg kunne ta det helt med ro der oppe. Fikk ikke lov til å opp og hoppe med det første...

Blir spennende tider fremover, men akkurat nå er jeg så glad for den UL jeg hadde i dag at jeg ikke har begynt å grue meg ennå... :D

UL bildene måtte scannes inn i journalen min, men etterpå skulle han få dem til å sende dem til meg. Så forhåpentigvis kan de postes her etterhvert...