Ei venninne av meg har bestemt seg for å reise til danmark og gjøre IVF med donorsæd. Jeg merker at jeg har endel problematiske tanker rundt dette, uten at jeg liker det selv.
.......edit.............
Men samtidig har C mange andre kvaliteter å tilby ett barn, og det er jo mange andre med fysiske utfordringer som har blitt strålende foreldre. Jeg håper at hun klarer å ta vare på det, men bekymrer meg som sagt veldig for hvordan det vil bli. Og jeg kjenner at jeg ikke greier å trå til og forplikte meg til å hjelpe noe spesielt med barnet, ihvertfall ikke foreløbig. Og ikke når jeg føler at vår egen situasjon fortsatt er usikker. Og helt ærlig har jeg hatt enda større problemer med dette før, da jeg ikke var gravid. Da virket det hele alt for lettvindt og uansvarlig. Kanskje var det bare misunnelse etter alle disse årene med slit.
Nå er tankeprosessen gjort og hun har bestemt seg. 1. IVF-forsøk blir rundt påsketider, og jeg vil selvfølgelig støtte henne.
Er jeg for trangsynt og negativ som bare ser problemene i stedet for det positive??
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Tja, det er vel strengt tatt egoistisk å få barn uansett hvordan livssituasjon man er i. Jeg må si jeg forstår godt barneønsket til din venninne og jeg hadde ikke latt noe eller noen stoppe meg om jeg virkelig ønsket barn. Så egoistisk er jeg :)
SvarSlettMan får det alltids til å fungere. Og er sikkert mange i verden som hadde en frisk mor som kanskje kom ut for en bilulykke el.l og blir lam fra halsen og ned f.eks. De får det jo til å fungere de og :)
Ja, jeg vet. Og jeg tenker på samme måten jeg også egentlig. Men så blir jeg veldig bekymret igjen innimellom. Tenker mye på henne, og det bølger litt frem og tilbake. Men det kommer sikkert til å gå bra.
SvarSlettJa jeg skjønner tankegangen din altså :)
SvarSlettvanskelig dilemma. Håper forresten ikke C leser denne bloggen, mulig det er litt for avslørende detaljer her.
SvarSlettJeg er enig, anonym. er ganske sikekr på at hun ikke leser, men tror jeg skal ta bort innholdet allikevel. Kan jo være andre som kjenner henne uten at jeg vet...
SvarSlettMen for å presisere: Jeg er på hennes side, men bekymrer meg for hvordan det vil bli. Det går vel an å tenke på både det positive og det negative rundt det hele, synes jeg. Men det kom kanskje ikke så godt frem i innlegget. Derfor edit. Uansett hva jeg tenker så er det ingenting jeg kan eller vil gjøre med det, annet enn å forsøke å støtte henne det jeg makter. Det er ikke sånn at jeg ikke vil være venn med henne bare av den grunn!
SvarSlettHun er ikke noe mer egoistisk enn det alle andre som ønsker seg barn er. Tenk om noen skulle nekte deg barn eller behandling kun fordi du ikke klarte å finne en partner? Dette er en ryddig, gjennomtenkt og vanskelig prosess. Og selvfølgelig har jo din venninne tenkt på hvem som skal være i nettverket rundt barnet. Dette blir et sterkt ønsket barn!
SvarSlettSer at det er vanskelig å få frem det man tenker skriftlig. Det er klart jeg forstår barneønsket hennes, det er sikkert mange som synes vi har gått for langt i vår streben etter barn også.
SvarSlettDet jeg synes har vært vanskelig er at jeg selv ser at det kan bli mange problemer og utfordringer med dette prosjektet, og at jeg bekymrer meg for hvordan det kommer til å gå. Jeg HÅPER selvfølgelig at det går bra, men bekymrer meg altså for hvordan det vil gå. Og dette har jeg tenkt mye på de siste dagene, og syntes det var godt å få luftet på bloggen. Og fint å få tilbakemeldinger på det.
I tillegg sliter jeg nok med dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg burde gjøre mer for henne enn det jeg gjør, tilbudt meg å stille opp mer f.eks. Men i vår usikre situasjon så greir jeg altså ikke det, og jeg tør ikke tenke på hva som skjer om jeg mister igjen. Håper at jeg greier å forholde meg til dette eventuelle barnet!