19. august, internasjonal dag for håp.

19. august er internasjonal dag for håp for alle som har mistet ett barn:

August 19th is a day to break down the walls of society that keep pregnancy, infant and child loss a hush hush subject. People view the death of a baby as just a sad thing that happened.

These babies that die are not sad things that happen. They are people, much loved and wanted children. They are brothers, sisters, nieces, nephews, grandsons and granddaughters.

August 19th is about openly speaking about these children and celebrating their short lives.

By having this special day once a year we get people speaking about pregnancy, infant and child loss. And by doing this we break those walls down so that people are not afraid to speak about these children anymore.

I tillegg er det en spesiell dag for meg, for 2 år siden kom mellomstemann til verden, født og død på samme tid. Det er godt og vondt å ha sånne dager for å minnes de barna man savner, heldigvis har jeg en stor trøst og håp i magen nå.

P.s. Med Knerten går det fortsatt bra. Jeg har hatt enda flere kynnere enn vanlig i det siste, og det har vært ganske slitsomt. :P Natt til i går måtte jeg stå opp og ta en dusj, og da kom de ca hvert 10-15 minutt med murringer i korsryggen samt ved symfysen. Og jeg hadde fortsatt endel murringer i korsryggen på dagen i går, uten at jeg helt greide å sette det i sammenheng med kynnerne. Etter de forrige svangerskapene sitter jeg igjen med endel dårlig samvittighet for at jeg skulle ha stått på mer og mast mer på legene som skulle følge meg opp. Og siden Henriksen på forrige kontroll sa at jeg måtte ta kontakt om Kynnerne ble verre med korsryggsmerter etc. så måtte jeg ta kontakt, ja så gjorde jeg akkurat det i går. Han sa at vi fikk vurdere spesielt iom at LMH var åpnet over TAC'en nå og det var viktig for meg å bevare TACen etter svangerskapet.  Men Henriksen har ferie denne uka, så jeg måtte få snakke med den overlegen som hadde vakt (L.E.). Jeg forklarte min bekymring og at jeg visste at jeg ikke var i fødsel men var usikker på hvor mye modning som "er bra" mtp TACen videre.  Hun hadde tydelig lest journalen min og var oppdatert, men jeg føler ikke at hun syntes det var noe spesielt med min situasjon. Hun mente at så lenge jeg ikke hadde mere vondt (at TACen ville gi smerter ved kontraksjoner om det ble "trekk" på den) eller tegningsblødning så var det ingen fare. Så det var bare å fortsette å følge med på regelmessighet etc. Egentlig så var det dette svaret jeg aller helst ville ha, jeg vil ikke behøve å komme inn før på onsdag. Men det var noe med at hun var så avvisende og belærende i tonen som gjorde at jeg ble veldig skuffet og lei meg. Sikkert også fordi at jeg følte at nå gjorde jeg ihvertfall noe riktig, tok kontakt før det var for sent, og så følte jeg at jeg ble annsett som "nok en hysterisk gravid kvinne".

Vel, anyhow. Kynnerne har roet seg i dag, dvs våknet av noen i natt men det har ikke vært smerter forbundet med dem og det er ihvertfall ikke noe som er hyppig eller regelmessig. Så nå skal jeg slappe av og se frem mot onsdagen. :)