mandag 10. mai 2010

Vannavgang og fødsel.

Tror det kan være litt godt å få skrevet det ut, selv om det gjør innmari vondt ennå. Blir vel en slags terapi det også. Og så har jeg noe å se på i ettertid.
Og jeg har ikke tenkt på svake sjeler når jeg skriver, så her kommer alle, tildels billedlige, detaljer. Helt frivillig å lese!!

Det gikk altså ikke så lange stunden fra jeg skrev et forholdsvis positivt innlegg og til vannet gikk med brask og bram. Skulle bare slippe en fis, jeg. *rødme* Det ville jo vært umulig å skulle stoppe alle naturlige funksjoner, så før eller senere så måtte det jo skje. Og vannet fosset, lys rosa/ferskenfarget fostervann. Det luktet litt søtt, nesten som blod på en måte, bare svakere. Klokka var vel ca 19.30 lørdag kveld.
Jeg skjønte selvfølgelig med en gang at slaget var tapt, Håpet ville ikke klare seg uten fostervannet. Fikk varslet sykepleier som ringte lege. Mens vi ventet på at han skulle komme så fikk jeg dusje. Ikke en av topp-10-dusjene jeg har tatt. Da jeg var ferdig dusjet var legen der og ventet på meg, så han undersøkte meg. Og syntes egentlig det så bra ut,- "var jeg sikker på at vannet hadde gått???" Ehhh, JA!
Så da fjernet han cerclagen.
    Digresjon: jeg tenker at det var nebbing (funneling på engelsk) som var årsaken til at LMH hadde åpnet seg til tross for cerclagen. Cerclagen satt jo heller ikke optimalt, og om jeg fikk press innenfra så ble kanskje denne bare skjøvet nedover til den til slutt ikke satt på LMH i det hele tatt?? Og når vannblæra så sprakk så fikk ikke LMH dette presset lenger, sånn at alt så greit ut ved inspeksjon. Mulig jeg er helt på bærtur, men kan jo virke logisk for en ikke-spesialist. 

Etter cerclagen var fjernet så var det jo bare å vente da. Mannen hadde kommet og var der heldigvis sammen med meg ei god stund. Men etter noen timer så var det tydelig at ingenting kom til å skje og at det sikkert var lurt å heller forsøke å sove litt. Var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde hatt noen kvalitetssøvn natta før heller. Mannen fikk tilbud om seng inne på rommet mitt, men vi ble enige om at han heller dro hjem. Hunden vår var alene hjemme, og behøvde jo også en tur innimellom. Dessuten tar det ca 30 min fra han får beskjed til han er på sykehuset, så vi ble enige om at jeg heller kunne ringe om jeg kjente noe var på gang. Jeg takket ja til en sovetablett, og fikk faktisk sovet 6 timer den natta.

På morgenen etter var det fortsatt ingen tegn til rier. Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg følte meg,- matt, oppgitt, håpløs, fjern. Ventetiden var fryktelig. Jeg fikk fortalt sykepleierene at jeg ønsket å bli flyttet til føden, følte at det var greit å ha ei jordmor til å hjelpe meg med utdrivelsen. Dessuten ville jeg ha bilde av fosteret og hånd og fotavtrykk, sånn som jeg har av de andre. Og det kunne de ikke ordne på gynekologisk avd. Da klokka var 12 holdt jeg virkelig på å bli gal av ventingen, heldigvis kom legen da omsider. Jeg ville bli satt i gang, syntes ikke det var noe mer å vente på. Hun var enig, og jeg fikk 3 tabletter Cytotec satt inn i skjeden kl 12.15. Og så var det å fortsette å vente.
Klokka 13.30 begynte jeg å få endel tak, men det var fortsatt sånn at jeg syntes det var vanskelig å si om det var tak eller murringer. 14.00 ble jeg flyttet til føden, og etter en halvtimes tid begynte jeg å få sinnsykt vondt. Sånn har det aldri vært de andre gangene. Jeg visste ikke om jeg skulle stå, sitte, ligge eller gå, ble helt kaldsvett og skjelven. Sto og skalv over sengen innimellom. Jeg fikk ringt til Mannen, og han var allerede i byen, så det tok ikke lang tid før han var fremme. Heldigvis kunne jeg få så mye smertestillende som jeg trengte, og jordmora fikk satt ei sprøyte med ketorax (morfin-preparat) i låret på meg. Den hjalp etter ei stund, og jeg greide å legge meg ned i senga igjen. Og etter ei litt lengre stund så forsvant smertene så godt som helt, og jeg fikk hvilt litt.

Det var vaktskifte hos jormødrene, og ca 15.30 kom den nye inn. Jeg kjente til henne litt fra før, da hun er mor til en kollega og jeg hilste på henne såvidt sist gang også. Hun lurte veldig på om jeg var ukomfortabel med at hun skulle hjelpe meg, men sånne ting bryr meg ikke. Ihvertfall ikke når jeg er midt oppe i situasjonen, kanskje om jeg hadde fått spørsmålet på forhånd, men der og da spiller det ingen rolle.
Hun undersøkte meg, og mente å kjenne at fosteret var på vei ut. Siden jeg ikke hadde noe rieaktivitet nå, så gikk hun for å spørre legen om hun kunne gi meg drypp. Kom tilbake etter ei lita stund med Syntocinon-drypp. I tillegg begynte jeg å kjenne aktivitet, og det gikk ikke lang tid før jeg begynte å blø rikelig. Og med dryppet så tok riene seg opp, og jeg fikk ganske vondt i korsryggen. Mannen satt og holdt meg i handa og prøvde å trøste som best han kunne. Plutselig kjente jeg for å presse, og kjente at noe kom ut nokså kjapt. JM kom inn for å sjekke, og ba meg presse en gang til, og så kom hele barnet ut. Født i seteleie, men det spiller jo ingen rolle når han var så liten. 16.40 var han ute, den dagen vi var 17+6 på vei.
Ja, for det var en vakker liten gutt, en skikkelig fining. Veldig liten, men helt perfekt skapt, små fingernegler, tånegler, ører, nese og munn.
Mannen ønsket, som tidligere, ikke å se ham. Han vil ikke tenke på ham på den måten, tror jeg. Og så er det klart at han heller ikke har fått det samme forholdet til ham i løpet av denne graviditeten. Mannen har jo vært veldig avventende ifht å glede seg over svangerskapet også, liksom bare ventet på at noe galt skulle skje igjen. Og han fikk jo rett.
Heldigvis økte JM på dryppet, og etter ca 20 min med mer smerter og mer smertestillende fikk jeg også drevet ut morkaka. Det var en lettelse å slippe utskraping denne gangen, og at jeg heller kunne forberede meg på å få reise hjem på kvelden. Morkaka så helt normal ut den også, ingenting som tydet på at det var noe galt der.

Etterpå måtte jeg observeres noen timer. Fikk dusjet og spist litt mat. Etter JM hadde undersøkt og stelt Minstegutten, så fikk jeg ha han inne hos meg ei stund etterpå. Fikk et par bilder, og tok noen med mobilen også. Var vanskelig å ta noen bra bilder, men. Og fikk et nydelig kort med fot- og håndavtrykk, lengde og vekt. Skal scanne og legge inn senere. Det var en rolig og fin stund sammen med han, jeg fikk sett ordentlig på han og snakket med ham. Ba ham ta vare på brødrene sine, for han var jo tross alt den største selv om han kom sist. Men sa at det sikkert var lurt å høre på tips fra dem, siden de hadde litt lengre erfaring i Engleland enn det han har. Han skal få ligge på samme minnelund der de andre er.

Snakket med legen igjen før jeg reiste. Ble enig om obduksjon igjen denne gangen, selv om alt  normalt ut. Og så ba jeg henne sende epikrisen som henvisning til Rikshospitalet, slik at jeg får en konsultasjon der. Håper å treffe på noen som er eksperter på området, og som virkelig har peiling på hva de snakker om. Selv om min Dr.Gyn sikkert er veldig flink han også (alle sier ihvertfall det) så trenger jeg en Second Opinion. Akkurat nå, så føles jo ikke utfallet av oppfølgingen dette svangerskapet så veldig positivt. Skal på 6-ukers kontroll hos Dr.Gyn, jeg får vel innkalling i posten. Så da får jeg vel alle prøveresultatene da.



Vel, det var rapporten...
jeg er hjemme.
føler meg; vankselig å si. Blandet mellom deprimert, motløs, håpløs og meningsløs. Avbrutt av matthet, hvor jeg sitter og ikke er riktig tilstede i meg selv. Har øyeblikk hvor jeg ikke ser meningen med å fortsette i livet, men heldigvis så kommer jeg på alle de tingene som er bra her i livet etter ei forholdsvis kort stund. Jeg har en Mann og en Hund som jeg elsker, en stor familie som er glad i meg, og mange gode venner. Jeg setter stor pris på all den støtten jeg også har fått av alle dere nettvennene mine, både her i Blogglandia, på SM og SG. :klemme: Tusen takk skal dere ha, det varmer. 


Men jeg har sagt til Mannen at jeg tror ikke jeg skal kjøre bil i dag, i tilfelle ett av de håpløse/meningsløse øyeblikkene kommer kastet over meg og jeg kjører rett inn i en fjellside eller en trailer før jeg får tenkt meg ordentlig om... 


Det blir nok bedre i morgen!

21 kommentarer:

  1. Så vondt å lese dette som du har vært igjennom for tredje gang. Det er helt umenneskelig å miste sine ufødte barn på den måten.Og naturlig nok føler du deg både deprimert, motløs og håpløs. Noe annet ville vært rart.

    Jeg kan dessverre ikke si noe som kan lindre sorgen din, eller ta bort noe av smerten.

    Men jeg håper inderlig at drømmen deres vil gå i oppfyllelse og at lykkeligere dager vil komme.

    Klem

    SvarSlett
  2. Først vil jeg si takk for at du delte opplevelsen din. Enda så vondt det er. Som du sier, det er kanskje terapi å skrive det ned.

    Håper du har noen å snakke med om det som rører seg inni hodet nå...

    Jeg ber fremdeles om at drømmene deres skal gå i oppfyllelse!

    Det er bare så ufattelig trist at dette skulle skje.....klem

    SvarSlett
  3. Kjenner deg ikke, men vil få uttrykke min sympati og medfølelse etter å ha fulgt historien din på SM.

    Håper det en gang blir deres tur!

    SvarSlett
  4. Uff, det er så meningsløst, så vondt, så altoppslukende, likevel får du selve opplevelsen til å høres fin ut, på en måte....verdig, er vel kanskje et passende ord.....

    Tankene dine er i kaos, du er i kaos, mannen din er sikkert også i kaos, det er så vannvittig trist at dere måtte oppleve dette for tredje gang :(

    Jeg kan ikke annet enn å si at jeg tenker på dere, ber for dere og håper virkelig av hele mitt hjerte at dere får en etterlengtet baby en dag - er det noen som virkelig fortjener den lykken, så må det være dere!

    Ta vare på hverandre, gråt, skrik, si hva dere føler - men vær sammen om det..... *klemmer*

    SvarSlett
  5. Ingen ord kan beskrive hva jeg føler etter å ha lest din opplevelse av det dere har vært igjennom de siste dagene:cry: syns bare dette er så ufattelig trist!

    Min dypeste medfølelse og håper det beste for dere i fremtiden!

    Klemmer fra Babyja

    SvarSlett
  6. Jeg har tenkt masse på deg i dette svangerskapet og syns virkelig at livet er urettferdig når du atter en gang skal måtte oppleve noe så umenneskelig.

    Jeg syns du er en tøff jente og jeg håper virkelig at det en dag blir deres tur.....

    Jeg har selv en liten englejente så jeg vet så altfor godt hva du går gjennom.

    SvarSlett
  7. Det var så alt, alt for tidlig, men likevel; gratulerer med veslegutten; tenk, en nydelig liten prins til! Uendelig leit å følge opp med kondolerer for tapet av ham... Tenker mye på dere! klem

    SvarSlett
  8. Kjære deg. Jeg har vært så lei meg hele helgen etter at jeg fikk mld fra Mom og at det gikk skeis :( Helt ufattelig dette her :(

    MEN, så har jeg pratet med noen andre som så nevnte Turbomamma på SM. Har du pratet med henne? Hun er jo levende bevis på at barnet ikke MÅ ha fostervann! Så vidt jeg har skjønt så gikk vannet hos henne også, men de stoppet fødsel og hun fødte og alt gikk bra. Kom vel litt tidlig, men likevel.

    Lurer derfor på hvorfor fødsel ble satt i gang hos deg når ting ikke kom i gang av seg selv?

    Off, håper ikke dette virker støtende å si atlså, men hvis du ikke alt er klar over hvorfor de satte i gang fødsel så bør du høre med sykehuset ang. dette. Vet ikke om Turbomamma er aktiv forsatt slik at du kan prate med henne evnt?

    Jeg syns dette er så trist og vil så gjerne hjelpe deg, men det er jo ingenting jeg får gjort.

    Du er knalltøff. Det er helt sikkert!

    Mange varme tanker sendes til deg og mannen og jeg håper dere klarer å støtte hverandre i tiden fremover.

    Huff :(

    Stooor klem!

    SvarSlett
  9. Tårene renner for deg Esmeralda, dette var vondt å lese. Du er flink til å beskrive situasjonen og det gjør vondt langt inni meg - og jeg kan ikke på noen måte forstå hvordan det er for deg. Dette er helt ufattelig urettferdig!

    Ta vare på hverandre i tiden fremover og lykke til med second opinion på Rikshospitalet.

    Jeg kommer til å følge deg kjære venn

    Klem Oblivion

    SvarSlett
  10. Dere har min dypeste medfølelse! Kan så inderlig forstå at ting virker håpløse og meningsløse akkurat nå. Det er også vanskelig å sette ord på hva en føler som tilskuer til en slik ulykke som dere opplever - men jeg tror slike opplevelser også er viktige for at vi andre virkelig skal kunne sette pris på den lykken vi får lov å oppleve. Det er altfor lett å ta ting som en selvfølge. Ved å dele din historie med oss andre gir du oss mye. Håper tanken på det kan gjøre det litt enklere for deg å komme deg videre...

    Ønsker deg all mulig lykke med veien videre! Håper dere en gang får oppfylt ønsket om familieforøkelse!

    Klem fra Didi

    SvarSlett
  11. Utrolig vondt å lese historien din. Har ikke så mange gode ord, tenker masse på deg!

    SvarSlett
  12. Ville bare sende en varm klem med stort ønske om at det går deres vei neste gang.Stor klem fra meg.(Putte SM)

    SvarSlett
  13. Har tenkt mye på deg og tårene triller for dere. Håper dere kan lykkes en gang i fremtiden, selv om det kanskje ikke er det første dere tenker på.

    Stor klem fra meg!

    SvarSlett
  14. Så trist at det ente slik!!

    Høres ut som du sitter igjen med minner av gutten din selv om det var alt for tidlig! Tror ikke jeg hadde klart å tenke så klart i en slik stund!
    Sikkert lurt å holde seg unna slike "enkle" sitiasjoner som bilkjøring en stund ja. HÅper du raskt får noen å snakke litt med! (6 uker er lenge!)

    Jeg er helt sikker på at et barn eller flere kommer til å få det flott hos dere i fremtiden! Uansett hvordan de kommer til dere! ;)

    Masse klemmer og lykkeønskninger fra
    Tjomi

    SvarSlett
  15. Åh, kjære deg, Esmeralda! Det er så leit å lese at det ikke gikk bra denne gangen heller. Utrolig trist! :( Føler med dere.

    Stor klem fra Firkløver/SG

    SvarSlett
  16. Det er så utrolig trist dette Esmeralda.
    Tårene triller...
    Sier som Acino, gratulerer med en vakker prins, men beklager så sterkt for tapet av han samtidig.
    Ta vare på hverandre.

    Stor klem Suddenly.

    SvarSlett
  17. Så uendelig trist...
    Jeg har ventet på en mirakuløs kontramelding, selv om jeg jo visste hvilken vei det bar.
    Nå håper jeg du blir utredet grundig, at de finner en vei fremover sammen med dere på Riksen sånn at det overhodet blir MULIG å tenke en neste gang. Nå skal du ha den aller beste ekspertise på området som backer deg opp! Det er jo ingen tvil om at dere lager nydelig unger, nå må de bare holde seg i magen lang nok tid.
    Ta vare på hverandre, sørg sammen, ras fra dere om dere må. Dette er det bare dere som vet gangen i. Sier med Acino; gratulerer med en nygelig gutt, inderlig leit at jeg må kondolere også. Stor klem fra Loppa

    SvarSlett
  18. Helt forferdelig, kjære deg:( Har tenkt så mye på deg, og var så glad da du bikket 16+1 uten tegn til at noe skulle skje denne gangen. Og så får du atter en gang ikke fullføre svangerskapet fordi vannet går så alt for tidlig. Hadde det bare skjedd om noen uker i stedet..

    Sender deg mange varme tanker, og håper dere finner mot og styrke til å prøve igjen, og at du får sydd igjen livmorhalsen om det er mulig slik at du får kommet helt i mål.

    Gratulerer med nok en velskapt, liten gutt, og kondulerer med tapet.

    Mange klemmer fra Teeny

    SvarSlett
  19. Dette er så utrolig trist og urettferdig.
    Har egentlig ikke ord, vil bare sende deg nok en stor, varm klem.

    SvarSlett
  20. Uendelig, uendelig trist og tungt. :( Jeg har ikke ord, jeg føler bare så utrolig med dere i sorgen. Håper så inderlig at dere får oppleve foreldrelykken neste gang!

    SvarSlett
  21. Så ufattelig trist! Jeg håper virkelig at dere får oppleve et langt svangerskap neste gang, om du tør å prøve igjen.

    Jeg vil anbefale Sverre Sand på Ullevål sykehus. Han er en FANTASTISK lege, ufattelig dyktig og i tillegg veldig forståelsesfull. Husker at han nevnte en dame som hadde mistet to ganger, og at han hadde operert inn indre cerclage tredje gang og at det da endte godt.

    Ta vare på hverandre i sorgen.

    SvarSlett