Vannavgang og fødsel.

Tror det kan være litt godt å få skrevet det ut, selv om det gjør innmari vondt ennå. Blir vel en slags terapi det også. Og så har jeg noe å se på i ettertid.
Og jeg har ikke tenkt på svake sjeler når jeg skriver, så her kommer alle, tildels billedlige, detaljer. Helt frivillig å lese!!

Det gikk altså ikke så lange stunden fra jeg skrev et forholdsvis positivt innlegg og til vannet gikk med brask og bram. Skulle bare slippe en fis, jeg. *rødme* Det ville jo vært umulig å skulle stoppe alle naturlige funksjoner, så før eller senere så måtte det jo skje. Og vannet fosset, lys rosa/ferskenfarget fostervann. Det luktet litt søtt, nesten som blod på en måte, bare svakere. Klokka var vel ca 19.30 lørdag kveld.
Jeg skjønte selvfølgelig med en gang at slaget var tapt, Håpet ville ikke klare seg uten fostervannet. Fikk varslet sykepleier som ringte lege. Mens vi ventet på at han skulle komme så fikk jeg dusje. Ikke en av topp-10-dusjene jeg har tatt. Da jeg var ferdig dusjet var legen der og ventet på meg, så han undersøkte meg. Og syntes egentlig det så bra ut,- "var jeg sikker på at vannet hadde gått???" Ehhh, JA!
Så da fjernet han cerclagen.

    Digresjon: jeg tenker at det var nebbing (funneling på engelsk) som var årsaken til at LMH hadde åpnet seg til tross for cerclagen. Cerclagen satt jo heller ikke optimalt, og om jeg fikk press innenfra så ble kanskje denne bare skjøvet nedover til den til slutt ikke satt på LMH i det hele tatt?? Og når vannblæra så sprakk så fikk ikke LMH dette presset lenger, sånn at alt så greit ut ved inspeksjon. Mulig jeg er helt på bærtur, men kan jo virke logisk for en ikke-spesialist. 

Etter cerclagen var fjernet så var det jo bare å vente da. Mannen hadde kommet og var der heldigvis sammen med meg ei god stund. Men etter noen timer så var det tydelig at ingenting kom til å skje og at det sikkert var lurt å heller forsøke å sove litt. Var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde hatt noen kvalitetssøvn natta før heller. Mannen fikk tilbud om seng inne på rommet mitt, men vi ble enige om at han heller dro hjem. Hunden vår var alene hjemme, og behøvde jo også en tur innimellom. Dessuten tar det ca 30 min fra han får beskjed til han er på sykehuset, så vi ble enige om at jeg heller kunne ringe om jeg kjente noe var på gang. Jeg takket ja til en sovetablett, og fikk faktisk sovet 6 timer den natta.

På morgenen etter var det fortsatt ingen tegn til rier. Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg følte meg,- matt, oppgitt, håpløs, fjern. Ventetiden var fryktelig. Jeg fikk fortalt sykepleierene at jeg ønsket å bli flyttet til føden, følte at det var greit å ha ei jordmor til å hjelpe meg med utdrivelsen. Dessuten ville jeg ha bilde av fosteret og hånd og fotavtrykk, sånn som jeg har av de andre. Og det kunne de ikke ordne på gynekologisk avd. Da klokka var 12 holdt jeg virkelig på å bli gal av ventingen, heldigvis kom legen da omsider. Jeg ville bli satt i gang, syntes ikke det var noe mer å vente på. Hun var enig, og jeg fikk 3 tabletter Cytotec satt inn i skjeden kl 12.15. Og så var det å fortsette å vente.
Klokka 13.30 begynte jeg å få endel tak, men det var fortsatt sånn at jeg syntes det var vanskelig å si om det var tak eller murringer. 14.00 ble jeg flyttet til føden, og etter en halvtimes tid begynte jeg å få sinnsykt vondt. Sånn har det aldri vært de andre gangene. Jeg visste ikke om jeg skulle stå, sitte, ligge eller gå, ble helt kaldsvett og skjelven. Sto og skalv over sengen innimellom. Jeg fikk ringt til Mannen, og han var allerede i byen, så det tok ikke lang tid før han var fremme. Heldigvis kunne jeg få så mye smertestillende som jeg trengte, og jordmora fikk satt ei sprøyte med ketorax (morfin-preparat) i låret på meg. Den hjalp etter ei stund, og jeg greide å legge meg ned i senga igjen. Og etter ei litt lengre stund så forsvant smertene så godt som helt, og jeg fikk hvilt litt.

Det var vaktskifte hos jormødrene, og ca 15.30 kom den nye inn. Jeg kjente til henne litt fra før, da hun er mor til en kollega og jeg hilste på henne såvidt sist gang også. Hun lurte veldig på om jeg var ukomfortabel med at hun skulle hjelpe meg, men sånne ting bryr meg ikke. Ihvertfall ikke når jeg er midt oppe i situasjonen, kanskje om jeg hadde fått spørsmålet på forhånd, men der og da spiller det ingen rolle.
Hun undersøkte meg, og mente å kjenne at fosteret var på vei ut. Siden jeg ikke hadde noe rieaktivitet nå, så gikk hun for å spørre legen om hun kunne gi meg drypp. Kom tilbake etter ei lita stund med Syntocinon-drypp. I tillegg begynte jeg å kjenne aktivitet, og det gikk ikke lang tid før jeg begynte å blø rikelig. Og med dryppet så tok riene seg opp, og jeg fikk ganske vondt i korsryggen. Mannen satt og holdt meg i handa og prøvde å trøste som best han kunne. Plutselig kjente jeg for å presse, og kjente at noe kom ut nokså kjapt. JM kom inn for å sjekke, og ba meg presse en gang til, og så kom hele barnet ut. Født i seteleie, men det spiller jo ingen rolle når han var så liten. 16.40 var han ute, den dagen vi var 17+6 på vei.
Ja, for det var en vakker liten gutt, en skikkelig fining. Veldig liten, men helt perfekt skapt, små fingernegler, tånegler, ører, nese og munn.
Mannen ønsket, som tidligere, ikke å se ham. Han vil ikke tenke på ham på den måten, tror jeg. Og så er det klart at han heller ikke har fått det samme forholdet til ham i løpet av denne graviditeten. Mannen har jo vært veldig avventende ifht å glede seg over svangerskapet også, liksom bare ventet på at noe galt skulle skje igjen. Og han fikk jo rett.
Heldigvis økte JM på dryppet, og etter ca 20 min med mer smerter og mer smertestillende fikk jeg også drevet ut morkaka. Det var en lettelse å slippe utskraping denne gangen, og at jeg heller kunne forberede meg på å få reise hjem på kvelden. Morkaka så helt normal ut den også, ingenting som tydet på at det var noe galt der.

Etterpå måtte jeg observeres noen timer. Fikk dusjet og spist litt mat. Etter JM hadde undersøkt og stelt Minstegutten, så fikk jeg ha han inne hos meg ei stund etterpå. Fikk et par bilder, og tok noen med mobilen også. Var vanskelig å ta noen bra bilder, men. Og fikk et nydelig kort med fot- og håndavtrykk, lengde og vekt. Skal scanne og legge inn senere. Det var en rolig og fin stund sammen med han, jeg fikk sett ordentlig på han og snakket med ham. Ba ham ta vare på brødrene sine, for han var jo tross alt den største selv om han kom sist. Men sa at det sikkert var lurt å høre på tips fra dem, siden de hadde litt lengre erfaring i Engleland enn det han har. Han skal få ligge på samme minnelund der de andre er.

Snakket med legen igjen før jeg reiste. Ble enig om obduksjon igjen denne gangen, selv om alt så normalt ut. Og så ba jeg henne sende epikrisen som henvisning til Rikshospitalet, slik at jeg får en konsultasjon der. Håper å treffe på noen som er eksperter på området, og som virkelig har peiling på hva de snakker om. Selv om min Dr.Gyn sikkert er veldig flink han også (alle sier ihvertfall det) så trenger jeg en Second Opinion. Akkurat nå, så føles jo ikke utfallet av oppfølgingen dette svangerskapet så veldig positivt. Skal på 6-ukers kontroll hos Dr.Gyn, jeg får vel innkalling i posten. Så da får jeg vel alle prøveresultatene da.



Vel, det var rapporten...
jeg er hjemme.
føler meg; vankselig å si. Blandet mellom deprimert, motløs, håpløs og meningsløs. Avbrutt av matthet, hvor jeg sitter og ikke er riktig tilstede i meg selv. Har øyeblikk hvor jeg ikke ser meningen med å fortsette i livet, men heldigvis så kommer jeg på alle de tingene som er bra her i livet etter ei forholdsvis kort stund. Jeg har en Mann og en Hund som jeg elsker, en stor familie som er glad i meg, og mange gode venner. Jeg setter stor pris på all den støtten jeg også har fått av alle dere nettvennene mine, både her i Blogglandia, på SM og SG. :klemme: Tusen takk skal dere ha, det varmer. 


Men jeg har sagt til Mannen at jeg tror ikke jeg skal kjøre bil i dag, i tilfelle ett av de håpløse/meningsløse øyeblikkene kommer kastet over meg og jeg kjører rett inn i en fjellside eller en trailer før jeg får tenkt meg ordentlig om... 


Det blir nok bedre i morgen!