Har besøk av venninnene mine fra Trondheim i helga, og det er jo veldig koselig. Allikevel så sitter jeg ofte og føler meg ensom midt i flokken.
De har alle barn, og det er jo vanskelig å ikke peile inn på det ihvertfall innimellom. Og selv om vi ofte snakker om annet så føler jeg meg allikevel litt utafor. Kanskje er det bare jeg som ikke greier å tenke på annet i dag, kanskje er jeg sliten og litt nedfor, men sånn er det.
Vil ikke at det skal være sånn, jeg vil at de skal snakke så mye de vil om barna sine. Og jeg vil at jeg skal føle litt glede igjen. Kanskje om litt??
Håper det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Det er en helt naturlig reaksjon. Det var veldig mange av vennene mine som jeg ikke hadde kontakt med på lenge etter at vi mista. Jeg klarte absolutt ikke å glede meg på deres vegne (psykologen min sa at det var alt for mye å forvente av seg selv, litt godt å få høre det).
SvarSlettOfte følte jeg meg veldig ensom. Noe som var til god hjelp var å delta i en sorggruppe. Det var på Ullevål og ble ledet av en dame som heter Bente Guildberg. Da så vi at vi ikke var helt alene i verden!!
Ellers virker som om du har veldig pågangsmot og at du gjør det riktige for at du skal få tak i leger som kan hjelpe deg. Ønsker deg alt godt!
Hei snuppa. Du har sikkert lest maaaaasse på nett alt, men kom over denne linken i signaturen til turbomamma på SM. Det var hun med for tidlig vannavgang og tvillinger som var med på jordmødrene-serien så vidt jeg skjønte.
SvarSletthttp://www.kanalen.org/prom/?PHPSESSID=c1025cb48339982d2999accbaec8cc9f
Hei! Fin blogg du har:-)
SvarSlettTror det er veldig vanlig for oss "slitere" å havne litt på sida av samtaler mellom småbarnsforeldre eller vordende foreldre. Har ofte vært slik med oss i alle fall, at jeg og "Tromsømannen" blir sittende og veksle blikk som egentlig bare sier "håper snaaart" mens de andre durer på med dette barnesetet og disse bleiene. Føler det er enklere når jeg er sammen med han enn i situasjoner der jeg er for meg selv, alene i en slik diskusjon, og tenker dessverre ofte på hvem av vennene mine jeg orker å være alene sammen med.
Men det fine er at vi har lov å føle det slik. Man er ikke superkvinnen i alt, og følelser kan man ikke styre.
Jeg håper i alle fall du får føle glede igjen snart:-) Skal tenke på deg og følge med bloggen din.
SG-Tromsø