..er gått siden minstegutt kom til verden og hjertet mitt ble knust. Helingen er begynt, men det er fortsatt biter som mangler og man kan fortsatt se skårene.
Mannen og jeg tenker på om vi (jeg) kan klare å overleve dette en gang til i verste fall. For det er jo virkelig noe å tenke igjennom. Hva om vi forsøker på nytt, og dette skjer igjen?? Klarer jeg å takle det da, eller vil jeg forsvinne helt ned i mitt svarte hull?
Men jeg drømte i natt at vi var på Riksen og at vi fikk hjelp og at det gikk bra til ihvertfall forbi uke 30. Så underbevisstheten min er kanskje ikke så tvilende og håpløs som det jeg tenker når jeg er bevisst? Jeg vet jo at jeg ønsker et barn mer enn noe annet her i verden, det er bare det at jeg er så redd for å få drømmen knust igjen.
Fysisk er jeg vel i ganske god form. Har ikke frysninger sånn som jeg hadde før utskrapingen. Men er litt skeptisk til at jeg synes det begynner å bli mer og mer ømt i livmora når jeg bruker bukpressa, og at blødningen som var mer eller mindre borte har begynt litt igjen. Må følges med på!! Puppene er her faktisk enda, de er tyngre og større enn de var før jeg ble gravid. Så hormonene er vel ikke helt tilbake til utg.punktet ennå, selv om jeg fikk tabletter for å forhindre brystspreng etter fødselen. Jeg har heldigvis ikke melkespreng, sånn som jeg hadde etter den første, ihvertfall.
I dag striregner det her oppe og tåka henger lavt rundt hytta. Så blir vel mye en inne-dag bortsett fra noen turer ut med hunden. Skulle vært enda mere ute, men orker ikke når det er så trist vær. Sitter inne og leser i stedet, kobler ut med virkelighetsflukt i Twilight-serien. Har lest dem før, men tok med akkurat de fordi jeg visste at de er oppslukende og virkelighetsfjerne nok til at jeg får koblet ut tankene. Alle pauser mottas med takk!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Så utrolig trist at du har mistet en liten gutt, enda en gang! Kan ikke sette meg inn i tristheten du føler nå! Jeg vil ønske deg all lykke til på ferden! Håper de finner ei løsning som gjør at du kan bære frem en liten baby! Klem!
SvarSlettJeg har fulgt med deg både på SnartGravid og SnartMamma, og jeg er utrolig lei meg på dine vegne. Det er sikkert ingenting noen kan si nå som kan få deg til å føle deg bedre. Men det er noe jeg har tenkt en stund på om jeg skulle fortelle deg eller ikke, men jeg tror kanskje det kan gi litt håp. En venninne av moren min opplevde det samme som deg, hun mistet 5 gutter på samme måte som du har gjort. Jeg skal ikke si om årsaken var den samme, men det skjedde på omtrent samme tid, etter det jeg har forstått. Likevel fikk hun hele 5 barn til slutt, alle 5 var jenter. Hvorfor hun klarte å bære dem frem vet jeg ikke, men det viser jo at det i det minste er mulig. Jeg håper inderlig du får den hjelpen du trenger, slik at du til slutt får bære frem en baby. Klem fra Buffy79 på SG og SM!
SvarSlettSender en klem jeg =)
SvarSlettÅ vennen! Jeg håper så inderlig at dere finner styrke til å prøve igjen, og at dere da får den hjelpen som skal til og at dere blir foreldre :) jeg kan ikke annet enn å fortsette og tenke lyse tanker for dere, og sende flere cyber-klemmer!
SvarSlettKjære venn - tenker mye på deg om dagen. Håper dere hadde en fin tur på hytta, selv om foranledningen til turen var helt forferdelig.
SvarSlettSender deg mange gode tanker og klemmer
Oblivion