mandag 31. mai 2010

Mail fra dr. Haney i USA





Har sendt e-post til noen av ekspertene jeg har funnet adressen til på abbyloopers. Og den ene av dem har svart allerede etter noen timer. Slikt liker vi!!! Men det er ikke lite det koster å dra over til han, selv om han virker veldig erfaren. Jeg vet at Dr. Davis i New Jersey koster mindre, så jeg håper jeg snart får svar fra han også. Men det føles velig godt å få svar såpass raskt!!  Min e-post først. 
Må bare nevne den setningen jeg likte best i svaret:  Luckily, virtually all women with a transabdominal cerclage (TAC) in place will deliver babies at term, albeit by C-section, regardless of whether they have failed with a vaginal cerclage. 
From: esmeralda
Sent: Monday, May 31, 2010 7:16 AM
To: Haney, Arthur [BSD] - OBG
Subject: FW: Transabdominal cerclage, 3 midsemester losses



Dear Dr. Haney,

My name is esmeralda, I'm 34 years old and live i Norway. I found your address through the group Abbyloopers on Yahoo. 

I'm writing to hopefully get some more information on the Transabdominal cerclage, so that I can decide how to proceed trying to fulfill our wish of having children. At the moment I feel that I'm probably one of the most knowledgeable about Incompetent Cervix in Norway, as most gynecologists I meet really don't seem to know much.  


lørdag 29. mai 2010

Lonely in a crowd.

Har besøk av venninnene mine fra Trondheim i helga, og det er jo veldig koselig. Allikevel så sitter jeg ofte og føler meg ensom midt i flokken.
De har alle barn, og det er jo vanskelig å ikke peile inn på det ihvertfall innimellom. Og selv om vi ofte snakker om annet så føler jeg meg allikevel litt utafor. Kanskje er det bare jeg som ikke greier å tenke på annet i dag, kanskje er jeg sliten og litt nedfor, men sånn er det.
Vil ikke at det skal være sånn, jeg vil at de skal snakke så mye de vil om barna sine. Og jeg vil at jeg skal føle litt glede igjen. Kanskje om litt??
Håper det.

torsdag 27. mai 2010

Gynekolog på volvat.

vel, hun hadde absolutt ikke mer peiling enn mine tidligere gynekologer. Men hun ringte ihvertfall til Tore Henriksen på Riksen og fikk lagt frem saken for han. Selv om hun selvfølgelig ikke hadde fått med seg alt riktig da hun ringte, så fikk hun ihvertfall han litt interessert. men han kunne ikke love at han hadde tid til å se meg før sommerferien, men han skulle se hva han kunne gjøre. jeg hadde med meg alle minde dokumenter fra sykehuset, og en oppsummering om alt som er fra min sykehistorie. Helt fra begynnelsen av utredning av infertilitet.

Henriksen kunne si dette; TAC er det som er en mulighet for meg videre (men sa ingenting om prognose på dette hos meg). Jeg har fått påvist muligens Uterus Arcuatus (en slags innbuktning av toppen av livmoren) ved hysteroskopi, og dette i tillegg til sviktende/kort LMH mente han 1. var medfødt og 2. sannsynlig kunne være årsak til abortene, at det ble for liten plass der inne og for stort trykk på LMH.
Dessuten sa han at det var en annen som utførte operasjonene, og at "de" hadde gjort 3 stykker... aner ikke hva det betyr, om det er det siste halve året er det kanskje ok, om det er noensinne er det alt, alt for lite. De har gjort operasjonene med laparoskopi (dvs kikk-hull) og før svangerskapet. De statsistikkene jeg har sett favoriserer åpen operasjon og i uke 10-11 i svangerskapet. Og de som er gjort før svangerskapet har også i noen tilfeller opplevd sekundær infertilitet. Akkurat som om vi ikke har problemer nok med fertiliteten i utg.punktet... men det spiller kanskje ingen rolle så lenge man planlegger IVF uansett, men vi har jo alltid et ørlite håp så lenge vi fikk det til selv den ene gangen.
Men jeg må vel bare smøre meg med mere tålmodighet, og vente på at jeg får stilt de kritiske spørsmålene selv.

Hun gynekologen skulle ihvertfall sende en ny henvisning, direkte til han, som han skulle ha i hende i morgen. Og jeg ba henne presisere at det var viktig for meg å komme inn til han så snart som mulig.  
Hun undersøkte meg og fant en liten morkake-rest, men den var ca 12mm bare og vil komme ut av seg selv. Og det er jo greit å vite at jeg kanskje kan regne med å blø mere, ellers så kommer det sannsynligvis ut med neste mens. Og de anbefaler ikke p-piller, men heller kondomer som prevansjon. Skikkelig romantisk, etter 131/2 år sammen så skal vi plutselig begynne med kondom igjen. *oppgitt*

Jeg skal ihvertfall få skrevet alle disse mailene til de utenlandske legene snart. må bl.a. spørre hva de mener er et minimum av erfaring for operatøren, om de mener at med vår fertilitetsproblematikk så bør TAC'en legges før eller i graviditeten, hvor mye det ca kommer til å koste, hvordan de vil vurdere prognosen for at vi kan lykkes med TAC og mange mange andre ting.

Skal til Volvat i dag.

I dag skal jeg inn til hun legen på Volvat. Blir litt spennende, men merker at jeg ikke har så veldig høye forventninger. Men skal jo bli spennende å høre hva hun mener om tingenes tilstand.
For noen dager siden kom jeg over ei gruppe som er på Yahoo som heter Abbyloopers. Denne gruppen har mange mange kvinner som har fått lagt en transabdominal/indre cerclage (TAC) og som har erfaringer å dele. De har også oversikt over hvilke leger i verden som gjør operasjonen, hvem som er flinke etc. Ingen i Norge finnes på den listen, hvilket ikke akkurat er overraskende... ;)  Men det er vel ikke så mange andre enn meg som bor i Norge som er medlem der heller. Har funnet ei annen norsk der inne så langt, men hun bor i Australia. Jeg skal ihvertfall skrive mail til en del av disse legene snart, for  spørre dem ut litt. Kommer sikkert til å legge ut korrespondansen etterhvert.

Mamma er fortsatt på besøk, og det er veldig trivelig. Jeg blir aktivisert, og kommer meg ut og opp. ;)
I går var vi og kjøpte nye soveromsgardiner og rullegardin. Ble veldig fint, og gøy med noe nytt. I dag skal hun bli med meg inn til Volvat, og det blir jo koselig å ha litt selskap på turen.

Mannen skal levere bikkja på kennel i ettermiddag :(
han skal nemlig reise bort en uke fra søndag, og jeg skal først ha besøk av venninner i helga, så reise til Trondheim på torsdag neste uke. Men det blir noen litt tomme dager uten Voffsen, Mannen, Mamma, eller trondheimsvenninnene mine fra søndag e-middag og til jeg reiser på torsdag. Kommer vel heldigvis til å ha endel å gjøre, og på tirsdag skal jeg få besøk av et par kolleger.

Får komme tilbake med rapport etter dagens besøk på Volvat.

søndag 23. mai 2010

Til minne om Minstegutt f/d 09.05.10











Nå er det gått 2 uker siden han kom til verden, og ville legge inn et lite minne-innlegg i bloggen min om den vakre gutten vi bærer med oss i hjertet. Han som fylte oss med håp i noen uker før han forsvant fra livene våre men ikke fra tankene.


Fikk et fint minnekort fra føden, med alle målene samt hånd- og fottrykk.



I tillegg vil jeg legge inn noen bilder av ham. For meg er han bare vakker, 
men det er nok ikke alle som ser det. 
Så dere som ikke vil se bilder av et nyfødt, 
nær 18 uker gammelt foster bør ikke trykke på "les mer" knappen...

lørdag 22. mai 2010

Fin dag i dag.

Etter som om jeg har hatt så veldig mange negative innlegg i det siste, så tenkte jeg at det kanskje var greit å skrive et mens jeg ikke hadde det så aller verst også. Sånn ut i fra forholdene ihvertfall.

Det er lørdag, Mannen er hjemme, jeg har vært litt ute, har fått vasket litt klær, og vi har sittet ute på verandaen og lest bok.
Tror kanskje jeg begynner å kjenne mot og motivasjon stiger inne i meg, selv om jeg fortsatt er veldig redd for å få høre at det ikke finnes håp.  I dag har ihvertfall de verste nedturene holdt seg på avstand.


Faktisk en helt levelig dag.
Håper på mange sånne fremover.

fredag 21. mai 2010

Eksponeringsterapi.

Mannen tok seg fri fra jobben i dag for å være med meg, og det har vært utrolig deilig. Og for å aktivisere oss litt så dro vi på Harry-tur til Nordbysenteret ved Svinesund. Han trengte noen nye klær, så det var en god anledning.
Så da har jeg vært ute blandt FOLK, og det gikk vel sånn passe. Det er rent for j@vlig mange gravide og damer med nyfødte barn der ute i verden, fatter ikke hva de skal gjøre akkurat der jeg er??? Nå må ingen gravide eller kvinner med nyfødte ta seg nær av dette, men det gjør faktisk ganske vondt å se dere akkurat nå.
Men jeg var ganske flink, begynte ikke å stortute inne på butikkene sånn som jeg gjorde på Polet forrige helg. Bare noen små tårer som lurte seg frem innimellom.
Har blitt innmari sliten av turen, men det var vel godt å komme seg ut av huset.

Fikk bestilt time på Volvat også, så dit skal jeg neste torsdag (27/5 kl 15.00). Blir ihvertfall køkjøring til jeg skal hjem igjen...

Og så kommer Mamma på besøk fra mandag til fredag, så da får jeg selskap i neste uke også. Snille Mamma'n min som kommer for å hjelpe meg komme meg videre etter hun skjønte (eller jeg endelig avslørte) hvor elendig det er med meg. For selv om jeg selvfølgelig skal tillate meg å sørge ferdig, så er jeg veldig sliten av det hele, og føler jeg trenger hjelp til å komme meg litt videre! Det blir fint at hun kommer, og så kommer venninnene ikke så lenge etter hun reiser. Og så skal jeg reise hjem til Trondheim på besøk etterpå. Da får jeg treffe nevøene, og det skal også gå bra. Det er fint å ha noen planer å se frem mot.

torsdag 20. mai 2010

Dr. Gyn har ringt.

Dr. Gyn ringte meg i ettermiddag, vet ikke om jeg synes det er bedre eller verre enn å møte ham "face to face".
 Han sa vel det at han mente at det ikke var så mye som kunne vært gjort anderledes. Det er tydelig at han ikke har tro på sengeleie, ihvertfall ikke før uke 25 som han sa. Han mente at før den tid så er det den voksende livmoren som er problemet, og at det er den som øver press på LMH. Han mente at det ikke hadde betydning at jeg var ute og gikk tur med bikkja etc. Og antageligvis ville ikke kontrollene gjort noen forskjell uansett, så lenge LMH var lengre enn 1/2cm. Han mente at jeg ikke kunne "legge meg til gjennom et helt svangerskap"...  han mener det er "farlig", men f heller, hva skal man gjøre??? 
Han kjente til denne TH på Riksen, og kunne ringe ham og høre om jeg kunne få komme inn til en samtale med ham litt fort. Men mente at han burde ha mottatt henvisningen først, dvs at han tidligst ringer neste uke.

Jeg har ei venninne som kjenner en gynekolog som jobber på Volvat i Oslo. Hun har fått høre om meg gjennom denne venninnen, og mente at det var klart jeg skulle fått annen hjelp tidligere. Men det er innmari lett å være etterpåklok når man sitter med svaret i hånden. Dr. Gyn var ikke så veldig optimistisk mtp en fremtidig graviditet, og mente at jeg måtte tenke igjennom hvordan jeg ville kunne takle ett nytt nederlag. Men jeg tenker jeg jo kan få en time hos denne gynekologen på Volvat, sånn at jeg kanskje kan få noen andres syn på saken, og det litt kjapt. Hun kjenner visst også denne TH på Riksen, og det kan vel ikke skade å få 2 stykker til å kontakte ham... 

Dr. Gyn var negativ til hva p-piller kunne gjøre med min fremtidige eggløsning, men mente at vi nok burde bruke prevansjon. Og at det sannsynligvis tidligst kunne legges en slik cerclage 3 mndr etter det siste svangerskapet.  I mange tilfeller i USA legger de abdominell cerclage etter man er blitt gravid, så det gjør jo at jeg lurer på hvor oppdatert han egentlig er... Jeg føler at jeg bare MÅ få litt mer klarhet i dette snart, og sitter ikke igjen med noen godfølelse etter samtalen med Dr. Gyn. 
Og så fikk jeg følelsen av at han mente at jeg snart burde "ta meg sammen", komme meg ut og slutte og tenke på det. Han mer eller mindre sa det akkurat sånn. Så da har jeg vel ikke så mye å syte for.  :(

Merker jeg ikke er så fornøyd med han akkurat nå. 

Hva skal jeg lufte med Dr.Gyn...

Vil vel forsøke å få hans tanker omkring de forskjellige tingene jeg har tenkt mye på.

  • F.eks så har jeg tenkt mye på om det burde vært tatt større hensyn til at målingene av livmorhalsen ble kortere for hver gang, selv om det som han sa kunne være forskjeller fra time til time. Tross alt så var det aldri sånn at LMH ble målt lengre enn tidligere. Burde dette fortalt oss at jeg burde ta det mer med ro, eller at vi burde ha hyppigere kontroller? Eller ville ikke målingene fått noen praktisk konsekvens før LMH målte under 0,5 cm? 
  • Er han helt sikker på at det ikke var tegn til nebbing ved UL-kontrollene før jeg mistet? 
  • og det at den delen av LMH som er i vagina var så dårlig definert, burde det ha gjort at man tenkte abdominal/indre cerclage allerede da? 
  • Selvfølgelig føler jeg veldig på dette at jeg ikke "krevde" å få komme inn på kontroll da jeg begynte å kjenne nedpress på søndag den 2. mai, at jeg slo meg til ro med at han mente det var normalt. Vi visste jo egentlig at dette ikke var noe normalt svangerskap, ingenting som tilsa det. Jeg burde stått på og fått komme inn til UL-kontroll da, noe som er vanskelig å tilgi seg selv for. Kanskje var det da fortsatt lukket mormunn, og sengeleie kunne ha reddet Minstegutten..
  • Bør jeg bruke p-piller frem mot en avklaring? Eller er det sånn at om jeg mot all formodning blir spontant gravid så kan en evt indre cerclage legges tidlig i svangerskapet like greit som før jeg blir gravid? synes det er veldig fint å slippe p-piller, ønsker ikke å legge på meg mer enn jeg behøver heller. 
  • Depresjon: skal jeg ta lykkepiller?  
  • Har han noen mulighet til å ringe inn og "utøve press på" T.H på RH sånn at han kan ta meg inn til en samtale i det minste ganske snart. Jeg blir GAL av å gå og vente på å få klarhet i om det er håp for et evt fremtidig svangerskap. Han kan jo vektlegge at jeg tross alt er ganske gammel, får i utg.punktet få egg ved stimulering, og at sjangsene tross alt er bedre jo yngre jeg er. Dessuten har psyken min virkelig ikke godt av å gå sånn og vente. 

Samtale med JM igjen

Har vært tilbake hos min JM igjen i dag. Til tross for at jeg måtte vasse igjenom ei hel barselgruppe både på vei inn og ut fra kontoret hennes så var det en fin prat.
Vi er vel enige om at jeg er kommet ett skritt eller to videre i sorgprosessen sammenlignet med hvordan jeg var forrige gang. Ingen fremtredende tanker om å kjøre inn i fjellsider eller møtende trailere den siste uken. Hun ringte innover til Riksen for meg for å sjekke om de hadde mottatt henvisningen min, men det hadde de selvfølgelig ikke. Jeg forsøker å ringe innover til sykehuset nå, men de tar ikke telefonen på det kontoret jeg skal ha tak i. Så får vel bare prøve igjen og igjen. De må da for h*lvette få sendt den henvisningen!!!  (update: fikk omsider snakket med en sekretær som mente at den var sendt på tirsdag eller onsdag denne uken fordi epikrisen ikke var godkjent før. Så da må jeg vel vente til tirsdag/onsdag neste uke før jeg sjekker igjen).

JM mente at det nok også var på tide at jeg fikk pratet ordentlig med Dr.Gyn, og at det ikke var greit å vente helt til etterkontrollen. Så jeg har sendt han en mail med spørsmål om han har tid til å treffe meg, helst ila neste uke. Jeg føler virkelig at det somkan hjelpe meg nå er å få en slags fremdrift. At jeg får kommet inn og snakket med denne spesialisten på RH (T.H) og at han kan si om de kan hjelpe meg videre eller ikke. Skal forsøke å høre om Dr.Gyn ikke bare kan ringe han og høre om ikke de kan hjelpe meg, og gjerne at han ringer mens jeg sitter der og hører på. Egentlig skulle jeg vel helst ha ringt og pratet med han selv, men foreløbig er jeg der at jeg kommer til å grine om jeg gjør det, og det vet jeg ikke om akkurat hjelper i den situasjonen.

Mannen lurer på om ikke jeg ville hatt hjelp av en lykkepille e.l., men jeg tror egentlig at dette bare er en normal reaksjon/prosess som jeg bare må igjennom. Jeg tror han har vondt av å se meg som dette, at jeg begynner å grine på vinmonopolet fordi jeg så en ganske ny baby der inne. Jeg får evt høre med Dr.Gyn om hva han synes, ikke fordi at han er noen ekspert på psyken akkurat. Men jeg har lest på felleskatalogen at det ikke er helt optimalt med disse lykkepillene om man er gravid, og da vil jeg jo helst klare meg uten. Sånn i tilfelle. Men om 1 og en halv uke får jeg besøk av en venninnegjeng, og er litt redd for at jeg da bare sitter og griner. :(
What to do, what to do???
Venter litt og ser ihvertfall.

onsdag 19. mai 2010

Ny mail fra Dr.Gyn

17. mai hadde Dr. Gyn skrevet mail til meg, jeg antar han sikkert hadde vakt den dagen. 

3. gangs senabort‏
From:Dr.Gyn
Sent:Monday, May 17, 2010 2:20:05 PM
To:esmeralda
Attachments: 1 attachment
image001.jpg (2.0 KB)
Kjære esmeralda,

Jeg så deg ikke etter at du enda en gang fikk spontan vannavgang like etter at jeg gikk visitt  – selv om ingen andre kan sette seg inn i hvordan du og mannen din har det nå, så synes jeg dette er forferdelig trist – dere satset igjen alt og ville så gjerne at dette skulle gå bra…

Hvis dere orker å prøve igjen vil vel intern cerclage være neste tiltak. Dyrkningen fra cervix (etter at du kom inn med bukende vannblære og 3-4 cm Cx-åpning) var helt uten patologisk flora hvilket jo tyder på primær cx-insuffisiens. Intern cerclage har ingen av oss ved sykehuset erfaring med – og derfor er det vel rimelig at du får dette vurdert sentralt. Så også at en av ass-legene hadde sendt en henvisning til RH.


Ord blir fattige og strekker ikke til i den situasjonen dere er i. På en dag som denne melder det seg sikkert også mange tanker og ønsker om barn og kjernefamilie.. Jeg ville bare si at jeg tenker på dere og håper at det en gang senere vil lykkes.

Regner med vi snakkes ved en ev etterkontroll om du ønsker det.

Gode tanker til dere begge fra Dr. Gyn

Se bildet i full størrelse
_____________________________
Jeg setter jo pris på at han tenker på oss, men greier ikke å komme unna at jeg fortsatt er bitter og ikke føler meg tatt på alvor. Jeg har vansker med å se situasjonen fra hans side, selv om det mest sannsynlig er en helt logisk forklaring til hvorfor ingenting mer ble gjort. Spørsmålet er om det hjelper meg nå i etterkant. Jeg skal jo tilbake til ham på etterkontroll,  og jeg lurer egentlig på om jeg i det hele tatt klarer å ta opp det jeg har grunnet på da.  Jeg har ikke så lett for å ta opp sånn kritikk direkte med folk, er nok litt feig. 

Psykisk er det fortsatt innmari tungt. I går var en spesielt kjip dag. Det hjelper ikke heller at Mannen har lange dager, med mye jobb og trening på programmet. Heldigvis er det bare 2 dager igjen til langhelg. 
Jeg får gjort lite av det jeg planlegger, det er vanskelig å komme i gang. Jeg sliter med å få sove, og har krøpet til korset og tatt sovemedisin igjen i natt. Mat frister heller ikke. Og akurat nå er det ingenting som jeg gleder meg over. Det er flott vær ute, det bryr meg ikke. For et par uker siden gledet jeg meg til sommeren, nå spiller det ingen rolle. Kan godt bli kaldt og vinter igjen for min del.  

Kroppen er vel mye det samme, puppene forsvant over natten her nylig, og er tilbake til sin normale status. Blødningen er i dag ganske liten, så da har jeg bestemt å avvente enda en dag før jeg evt kontakter sykehuset. Om det bare slutter helt nå, så blir det sikkert bra. Det ømmer bittelitt over livmoren, men det er kanskje normalt en periode? 

Jeg har søkt masse på nettet om abdominell/indre cerclage. Det ser jo ut som om det har en langt bedre suksess-rate enn vaginal cerclage, og de "eneste" negative punktene er at det må en større operasjon til for å sette den på, og at barnet eller en evt abort må taes ut med keisersnitt. Ellers holder den bedre på graviditeten og har mindre infeksjoner etc. Men jeg bekymrer meg litt for om kvaliteten på cerclagen er avhengig av operatøren som setter den på. For om det er tilfelle, og det ikke finnes noen med særlig erfaring med denne i Norge, så er jeg kanskje fucked uansett. Tviler på at helsenorge vil sende meg til USA eller andre land med erfarne operatører for en operasjon som i teorien er enkel. 

Jeg må ringe Riksen i morgen og i det minste høre om de har mottatt henvisningen. Det er grusomt å føle at man står helt stille, og spesielt når alle andre rundt deg går fremover. Mens jeg blir stående her til jeg får mer svar. 

En ting som gjør at jeg føler jeg får gjort noe "fornuftig" forresten: har begynt med lavkarbo igjen. Har absolutt bare godt av å gå ned igjen, kiloene bare fløy på mens jeg koste meg som gravid. Jeg måtte uansett ha gått ned ihvertfall noen kilo før en evt ny runde IVF, så det føles som om jeg ihvertfall gjør forberedelser til det. Innveiing i går viste at det er 11 Kg til første delmål. Veldig greit å begynne mens jeg fortsatt ikke har lyst på mat... ;)

Dette ble vel et langt og usammenhengende innlegg, men sånn er det mye i hodet til esmeralda for tiden... 

søndag 16. mai 2010

1 miserabel uke...

..er gått siden minstegutt kom til verden og hjertet mitt ble knust. Helingen er begynt, men det er fortsatt biter som mangler og man kan fortsatt se skårene.
Mannen og jeg tenker på om vi (jeg) kan klare å overleve dette en gang til i verste fall. For det er jo virkelig noe å tenke igjennom. Hva om vi forsøker på nytt, og dette skjer igjen?? Klarer jeg å takle det da, eller vil jeg forsvinne helt ned i mitt svarte hull?
Men jeg drømte i natt at vi var på Riksen og at vi fikk hjelp og at det gikk bra til ihvertfall forbi uke 30. Så underbevisstheten min er kanskje ikke så tvilende og håpløs som det jeg tenker når jeg er bevisst? Jeg vet jo at jeg ønsker et barn mer enn noe annet her i verden, det er bare det at jeg er så redd for å få drømmen knust igjen.

Fysisk er jeg vel i ganske god form. Har ikke frysninger sånn som jeg hadde før utskrapingen. Men er litt skeptisk til at jeg synes det begynner å bli mer og mer ømt i livmora når jeg bruker bukpressa, og at blødningen som var mer eller mindre borte har begynt litt igjen. Må følges med på!! Puppene er her faktisk enda, de er tyngre og større enn de var før jeg ble gravid. Så hormonene er vel ikke helt tilbake til utg.punktet ennå, selv om jeg fikk tabletter for å forhindre brystspreng etter fødselen. Jeg har heldigvis ikke melkespreng, sånn som jeg hadde etter den første, ihvertfall.

I dag striregner det her oppe og tåka henger lavt rundt hytta. Så blir vel mye en inne-dag bortsett fra noen turer ut med hunden. Skulle vært enda mere ute, men orker ikke når det er så trist vær. Sitter inne og leser i stedet, kobler ut med virkelighetsflukt i Twilight-serien. Har lest dem før, men tok med akkurat de fordi jeg visste at de er oppslukende og virkelighetsfjerne nok til at jeg får koblet ut tankene. Alle pauser mottas med takk!

fredag 14. mai 2010

Tunge dager og utskraping

Etter en nokså "fin" ettermiddag tirsdag og formiddag onsdag kom tungsinnet kastet over meg igjen. Mannen måtte jobbe overtid og kom ikke hjem før nærmere halv ni, og jeg kjente det var vanskelig å kjempe de tunge tankene unna alene. I tillegg begynte jeg å føle meg litt "uggen" i kroppen, som om jeg hadde feber. Satt under flere pledd for ikke å fryse, og måtte ha på godt med klær da jeg gikk tur med Hunden. Men det var nok tristheten som var verst, og jeg brøt ut i spontan gråt flere ganger mens jeg var ute på tur. Heldigvis var det ingen andre rundt som så meg, bare Hunden som syntes jeg var rar. Måtte en tur på apoteket og i butikken også. Det var en helt spesiell opplevelse å gå i en matvarebutikk, jeg tror Zombie er en ganske god beskrivelse. Gikk bare og kikket på matvarene uten å ha den fjerneste anelse om hva jeg skulle putte i vogna. Slengte oppi ett eller annet, men da jeg kom ut i fra butikken kom jeg på at grunnen til at jeg skulle inn dit var jo for å få tak i flere bind. *stønn*
Så da dro jeg til en annen butikk og handlet det. Gadd ikke å gå inn igjen, følte at personalet allerede trodde jeg var dopa.

Natt til torsdag fikk jeg skikkelig frostanfall, og måtte stå opp for å ta paracet. Da fikk jeg selvfølgelig ei svettetokt. I tillegg hadde jeg utover dagen følt mer og mer ømhet i livmorområdet, selv om det ikke var ordentlig plagsomt. Så jeg ringte inn på sykehuset torsdag formiddag, enda det egentlig ikke var så ille fra morgenen av. Tenkte det var godt å komme inn til en sjekk, siden vi hadde tenkt oss på hytta også i helga og det ville ikke vært så praktisk å bli syk der oppe.
En av overlegene undersøkte meg og fant at det både var store blodkoagler og endel små morkakerester
i livmora, og disse måtte fjernes. Han syntes det var veldig rart at det ikke var gjort allerede på søndag, men legen da hadde trodd at det kom til å komme ut av seg selv. Jeg forsikret om at det absolutt ikke var det jeg var mest bitter for. Så ble jeg innlagt for å få gjort utskraping samme dag.

Fikk snakket litt med ham om dette med cervix insufficiens også. Han har vært gynekolog siden begynnelsen av 70-tallet og mente å ikke ha vært ute for en sånn mefødt sviktende livmorhals, sånn som det må være i mitt tilfelle. Kvinner som er operert for kreft kan også ha en livmorhals lik min, men det er uansett ikke ofte man ser. Og en løsning vil kanskje være å sette en indre cerclage, men han mente at det nok ikke ville være mange gynekologer i skandinavia som hadde erfaring med dette, selv om det i utgangspunktet ikke er en vanskelig operasjon. Det er ytterst sjelden at man legger det i dag. Jeg får bare håpe og håpe at timen på Rikshospitalet resulterer i en løsning.

Alle jeg traff på sykehuset syntes så synd på meg for at jeg måtte gjennom utskraping også, men for å være helt ærlig: det var utrolig godt å få noe annet å tenke på. Ble som et hvileskjær for meg, å måtte tenke på det praktiske som skulle skje før operasjonen, under og etterpå. Det var bare da jeg kom, og ei av sykepleierne som "hadde meg" da jeg lå inne sist helg kom for å prate om hvordan det går, at jeg grein. Ellers hadde jeg konkrete ting å konsentrere meg om, og det var deilig. Fikk intravenøs antibiotika før operasjonen, men da han som opererte kom og snakket med meg etterpå så mente han det ikke var nødvendig å fortsette. Jeg hadde ikke høye infeksjonsprøver (CRP 23 og hvite 8,9), så da kunne antibiotika evt bare maskere problemer om det fortsatt var rester der inne som de ikke hadde fått ut. Så da avventer jeg heller antibiotikaen, selv om han som undersøkte meg først allerede hadde gitt meg resepter.

Jeg fikk komme hjem igjen i går kveld, og det var godt å slippe å sove der inne. Et par glass rødvin ble inntatt før vi kom oss i seng, og jeg må vel innrømme at jeg tok en innsovningstablett også. Så da har jeg fått sove ganske godt ihvertfall.  Føler meg bedre i kroppen også i dag, så det er nok godt mulig at det var de restene som ga meg litt ekstra trøbbel.

Så nå skal vi pakke litt for å komme oss opp på hytta. Gleder oss.

tirsdag 11. mai 2010

Prat med jordmor i dag.

Jeg har som tidligere nevnt en god kjemi med min JM. Hun er en voksen og erfaren kvinne som det er lett for meg å åpne meg for. Faktisk er jeg åpnere for henne enn jeg er for de fleste andre. Jeg har ikke lett for å gråte sammen med andre, eller å snakke høyt om følelsene mine. Men hos henne får jeg utløp, og det kjenner jeg er skikkelig bra nå. Egentlig hadde jeg time hos henne den 20. mai, og hadde tenkt å bruke denne. Men det siste døgnet har vært ganske jævlig, så jeg tekstet henne i dag morges og spurte om jeg kunne komme.

Det var selvfølgelig greit. Det første som skjedde da jeg kom inn til henne var at jeg fikk en stor klem og at vi begge brast ut i gråt. Hun har tenkt og tenkt og tenkt på hva hun selv kunne gjort anderledes, samt at hun har vært med meg på alle de tre svangerskapene, så har nok fått et litt spesielt forhold. Det var fint å få gå igjennom forløpet med henne, mye det samme som jeg har postet i bloggen min. I tillegg alle de tingene jeg har tenkt på i etterkant som kanskje jeg, kanskje andre skulle gjort anderledes. For egen del så har jeg tenkt mye på at dette med at vannavgang automatisk førte til at fosteret skulle ut. Skulle jeg ha nektet?? Det er vanskelig å si, men hadde mest sannsynlig bare ført til en utsettelse av problemet, spesielt siden jeg hadde åpning. Og i tillegg hadde jeg etterhvert stigende infeksjonsprøver, og da hadde det ikke nyttet å nekte. Og det er klart at det er viktig at helsa mi også blir tatt hensyn til.

Det jeg tenker at andre burde gjort anderledes; jeg tenker at Dr.Gyn, som jeg har hatt sånn tillitt til, burde ha tatt meg inn til kontroll tidligere/oftere. Han burde ha gitt meg større restriksjoner på aktivitet. Han burde ihvertfall tatt meg inn til kontroll da jeg fortalte at jeg følte nedpress. Føler nok jeg bærer litt nag til ham akkurat nå, ihvertfall enda mens det er så sårt. Det er viktig at jeg forsøker å prate med ham om det når jeg skal inn til kontroll. Forsøke å få ham til å forklare hva han tenkte etter kontrollene hvor målingene av LMH bare ble kortere,- tenkte han at målingene egentlig ikke hadde noen praktisk konsekvens, at de bare ble gjort for  å berolige meg? Føler han seg nærmest uansett sikker på at sengeleie ikke ville ha hjulpet på et tidligere stadium? Tenkte han at hvis LMH åpnet seg så var det uansett ingenting å gjøre?? Må forsøke å få han til å forklare dette for meg. Jeg merker det vil være vanskelig for meg å føle at jeg kan stole på ham i et nytt svangerskap, ihvertfall akkurat nå. Herregud, et evt nytt svangerskap kommer til å bli fryktelig tungt psykisk.

Snakket også om at jeg ble henvist til Riksen for vurdering der. JM hadde jobbet i praksis på den avdelingen, så hun kjenner til han som er avd.overlege. Jeg håper at han er en mann som har evnen til å lytte, og at han kan se muligheter for oss. Eller evt en annen lege på avdelingen da, håper bare at jeg kommer til noen som har litt peiling og som kan hjelpe oss.

Og så, ja, greide jeg å fortelle hvor lavt nede jeg faktisk er nå. Og bare det å si det høyt hjelper jo. Jeg er nok på mitt laveste nivå noen sinne, føler at det ikke er noe håp. Tror det er det som er det verste, og håper at det er det legene på Riksen kan hjelpe meg med. For om jeg får en nedslående beskjed der inne så vet jeg ikke hvordan jeg skal takle å gå videre. Det virker helt umulig og meningsløst akkurat nå. Jeg spiser bare fordi jeg må, sliter med å sove, selv om jeg gjerne vil. Så deilig det hadde vært å bare få sovet og sluppet unna tankene. I går kveld måtte jeg ta en innsovningstablett, og de timene jeg sov i natt var fantastisk hvile. Men med det samme jeg våkner er tristheten der igjen. Jeg vet ut i fra erfaring at det blir bedre med tiden. Og hvis jeg kan klare å komme i gang med noe prosjekt e.l. så blir det bedre. Få noe annet å tenke på.
Vi reiser heldigvis på hytta på fredag. Skulle egentlig reist i morgen, men vi må i begravelse til noen som egentlig står oss litt fjernt på fredag. Men vi er nære sønnen hans, så da må vi gå for å støtte han. Så kjører vi opp rett etter. Lurer på om vi bare skal bli der 17. mai også. Vi vil jo uansett ikke se på tog etc etc. Gleder meg ihvertfall til å komme opp på fjellet. Håper det ikke er så mye snø igjen, men uansett så blir det fint å komme seg ut på turer der oppe. Får ta med ordentlige klær og sko, og vi vurderer å ta med sykkelen også. Det er noen ok veier å sykle innover fjellet på der oppe, om det er bart da. Tror det er akkurat en sånn tur jeg trenger for å komme meg litt ovenpå igjen!!

mandag 10. mai 2010

Vannavgang og fødsel.

Tror det kan være litt godt å få skrevet det ut, selv om det gjør innmari vondt ennå. Blir vel en slags terapi det også. Og så har jeg noe å se på i ettertid.
Og jeg har ikke tenkt på svake sjeler når jeg skriver, så her kommer alle, tildels billedlige, detaljer. Helt frivillig å lese!!

Det gikk altså ikke så lange stunden fra jeg skrev et forholdsvis positivt innlegg og til vannet gikk med brask og bram. Skulle bare slippe en fis, jeg. *rødme* Det ville jo vært umulig å skulle stoppe alle naturlige funksjoner, så før eller senere så måtte det jo skje. Og vannet fosset, lys rosa/ferskenfarget fostervann. Det luktet litt søtt, nesten som blod på en måte, bare svakere. Klokka var vel ca 19.30 lørdag kveld.
Jeg skjønte selvfølgelig med en gang at slaget var tapt, Håpet ville ikke klare seg uten fostervannet. Fikk varslet sykepleier som ringte lege. Mens vi ventet på at han skulle komme så fikk jeg dusje. Ikke en av topp-10-dusjene jeg har tatt. Da jeg var ferdig dusjet var legen der og ventet på meg, så han undersøkte meg. Og syntes egentlig det så bra ut,- "var jeg sikker på at vannet hadde gått???" Ehhh, JA!
Så da fjernet han cerclagen.
    Digresjon: jeg tenker at det var nebbing (funneling på engelsk) som var årsaken til at LMH hadde åpnet seg til tross for cerclagen. Cerclagen satt jo heller ikke optimalt, og om jeg fikk press innenfra så ble kanskje denne bare skjøvet nedover til den til slutt ikke satt på LMH i det hele tatt?? Og når vannblæra så sprakk så fikk ikke LMH dette presset lenger, sånn at alt så greit ut ved inspeksjon. Mulig jeg er helt på bærtur, men kan jo virke logisk for en ikke-spesialist. 

Etter cerclagen var fjernet så var det jo bare å vente da. Mannen hadde kommet og var der heldigvis sammen med meg ei god stund. Men etter noen timer så var det tydelig at ingenting kom til å skje og at det sikkert var lurt å heller forsøke å sove litt. Var jo ikke akkurat sånn at jeg hadde hatt noen kvalitetssøvn natta før heller. Mannen fikk tilbud om seng inne på rommet mitt, men vi ble enige om at han heller dro hjem. Hunden vår var alene hjemme, og behøvde jo også en tur innimellom. Dessuten tar det ca 30 min fra han får beskjed til han er på sykehuset, så vi ble enige om at jeg heller kunne ringe om jeg kjente noe var på gang. Jeg takket ja til en sovetablett, og fikk faktisk sovet 6 timer den natta.

På morgenen etter var det fortsatt ingen tegn til rier. Det er vanskelig å beskrive hvordan jeg følte meg,- matt, oppgitt, håpløs, fjern. Ventetiden var fryktelig. Jeg fikk fortalt sykepleierene at jeg ønsket å bli flyttet til føden, følte at det var greit å ha ei jordmor til å hjelpe meg med utdrivelsen. Dessuten ville jeg ha bilde av fosteret og hånd og fotavtrykk, sånn som jeg har av de andre. Og det kunne de ikke ordne på gynekologisk avd. Da klokka var 12 holdt jeg virkelig på å bli gal av ventingen, heldigvis kom legen da omsider. Jeg ville bli satt i gang, syntes ikke det var noe mer å vente på. Hun var enig, og jeg fikk 3 tabletter Cytotec satt inn i skjeden kl 12.15. Og så var det å fortsette å vente.
Klokka 13.30 begynte jeg å få endel tak, men det var fortsatt sånn at jeg syntes det var vanskelig å si om det var tak eller murringer. 14.00 ble jeg flyttet til føden, og etter en halvtimes tid begynte jeg å få sinnsykt vondt. Sånn har det aldri vært de andre gangene. Jeg visste ikke om jeg skulle stå, sitte, ligge eller gå, ble helt kaldsvett og skjelven. Sto og skalv over sengen innimellom. Jeg fikk ringt til Mannen, og han var allerede i byen, så det tok ikke lang tid før han var fremme. Heldigvis kunne jeg få så mye smertestillende som jeg trengte, og jordmora fikk satt ei sprøyte med ketorax (morfin-preparat) i låret på meg. Den hjalp etter ei stund, og jeg greide å legge meg ned i senga igjen. Og etter ei litt lengre stund så forsvant smertene så godt som helt, og jeg fikk hvilt litt.

Det var vaktskifte hos jormødrene, og ca 15.30 kom den nye inn. Jeg kjente til henne litt fra før, da hun er mor til en kollega og jeg hilste på henne såvidt sist gang også. Hun lurte veldig på om jeg var ukomfortabel med at hun skulle hjelpe meg, men sånne ting bryr meg ikke. Ihvertfall ikke når jeg er midt oppe i situasjonen, kanskje om jeg hadde fått spørsmålet på forhånd, men der og da spiller det ingen rolle.
Hun undersøkte meg, og mente å kjenne at fosteret var på vei ut. Siden jeg ikke hadde noe rieaktivitet nå, så gikk hun for å spørre legen om hun kunne gi meg drypp. Kom tilbake etter ei lita stund med Syntocinon-drypp. I tillegg begynte jeg å kjenne aktivitet, og det gikk ikke lang tid før jeg begynte å blø rikelig. Og med dryppet så tok riene seg opp, og jeg fikk ganske vondt i korsryggen. Mannen satt og holdt meg i handa og prøvde å trøste som best han kunne. Plutselig kjente jeg for å presse, og kjente at noe kom ut nokså kjapt. JM kom inn for å sjekke, og ba meg presse en gang til, og så kom hele barnet ut. Født i seteleie, men det spiller jo ingen rolle når han var så liten. 16.40 var han ute, den dagen vi var 17+6 på vei.
Ja, for det var en vakker liten gutt, en skikkelig fining. Veldig liten, men helt perfekt skapt, små fingernegler, tånegler, ører, nese og munn.
Mannen ønsket, som tidligere, ikke å se ham. Han vil ikke tenke på ham på den måten, tror jeg. Og så er det klart at han heller ikke har fått det samme forholdet til ham i løpet av denne graviditeten. Mannen har jo vært veldig avventende ifht å glede seg over svangerskapet også, liksom bare ventet på at noe galt skulle skje igjen. Og han fikk jo rett.
Heldigvis økte JM på dryppet, og etter ca 20 min med mer smerter og mer smertestillende fikk jeg også drevet ut morkaka. Det var en lettelse å slippe utskraping denne gangen, og at jeg heller kunne forberede meg på å få reise hjem på kvelden. Morkaka så helt normal ut den også, ingenting som tydet på at det var noe galt der.

Etterpå måtte jeg observeres noen timer. Fikk dusjet og spist litt mat. Etter JM hadde undersøkt og stelt Minstegutten, så fikk jeg ha han inne hos meg ei stund etterpå. Fikk et par bilder, og tok noen med mobilen også. Var vanskelig å ta noen bra bilder, men. Og fikk et nydelig kort med fot- og håndavtrykk, lengde og vekt. Skal scanne og legge inn senere. Det var en rolig og fin stund sammen med han, jeg fikk sett ordentlig på han og snakket med ham. Ba ham ta vare på brødrene sine, for han var jo tross alt den største selv om han kom sist. Men sa at det sikkert var lurt å høre på tips fra dem, siden de hadde litt lengre erfaring i Engleland enn det han har. Han skal få ligge på samme minnelund der de andre er.

Snakket med legen igjen før jeg reiste. Ble enig om obduksjon igjen denne gangen, selv om alt  normalt ut. Og så ba jeg henne sende epikrisen som henvisning til Rikshospitalet, slik at jeg får en konsultasjon der. Håper å treffe på noen som er eksperter på området, og som virkelig har peiling på hva de snakker om. Selv om min Dr.Gyn sikkert er veldig flink han også (alle sier ihvertfall det) så trenger jeg en Second Opinion. Akkurat nå, så føles jo ikke utfallet av oppfølgingen dette svangerskapet så veldig positivt. Skal på 6-ukers kontroll hos Dr.Gyn, jeg får vel innkalling i posten. Så da får jeg vel alle prøveresultatene da.



Vel, det var rapporten...
jeg er hjemme.
føler meg; vankselig å si. Blandet mellom deprimert, motløs, håpløs og meningsløs. Avbrutt av matthet, hvor jeg sitter og ikke er riktig tilstede i meg selv. Har øyeblikk hvor jeg ikke ser meningen med å fortsette i livet, men heldigvis så kommer jeg på alle de tingene som er bra her i livet etter ei forholdsvis kort stund. Jeg har en Mann og en Hund som jeg elsker, en stor familie som er glad i meg, og mange gode venner. Jeg setter stor pris på all den støtten jeg også har fått av alle dere nettvennene mine, både her i Blogglandia, på SM og SG. :klemme: Tusen takk skal dere ha, det varmer. 


Men jeg har sagt til Mannen at jeg tror ikke jeg skal kjøre bil i dag, i tilfelle ett av de håpløse/meningsløse øyeblikkene kommer kastet over meg og jeg kjører rett inn i en fjellside eller en trailer før jeg får tenkt meg ordentlig om... 


Det blir nok bedre i morgen!

lørdag 8. mai 2010

Det er slutt.

igjen.
Orker ikke skrive noe mer nå.
kanskje senere.

17+5, fortsatt gravid

...men hvor lenge? Nei, det tør ingen spå.
Jeg ligger ihvertfall fortsatt her, tror at hinnene fortsatt er inntakte, det som kommer ut er tydelig utflod og ikke fostervann. De vil ikke undersøke for ofte, fordi de da kan komme til å lage hull på hinna eller skape infeksjon.
Min Dr.Gyn gikk visitt i dag, og det var jo greit. Han virker veldig "forvirret" over at det har gått sånn, og så fort. Jeg har fått ligget og tenkt masse i natt, og er nok i etterpåklokskapens lys litt bitter over at 1) man ikke på forhånd visste at livmortappen min var nærmest ikke-eksisterende, slik at man kunne sette intern cerclage, 2) at man ikke ville ta meg inn til enda hyppigere kontroller denne perioden som vi vet har vært kritisk tidligere, 3) at jeg selv ikke bare krevde å komme til kontroll tidligere i uken.
Det som er verdt å merke seg til en evt neste gang er jo at når jeg kjenner nedpress og tramping på LMH sånn som jeg har denne uken, så er den sannsynligvis tynn!
Men det er ingen vits i å grunne mer over det som har skjedd tidligere, og jeg forsøker å tenke på det som skjer her og nå. Jeg begynner å bli flink til å tisse på bekken i senga (*urk*) og gruer meg litt til bommelom. I dag har jeg fått ny, elektrisk seng med tempurmadreass, så nå både ligger jeg mer behagelig og kan skifte stilling selv uten å ringe på spl. Mannen har vært ute og kjøpt mobilt nett til meg, så jeg er ikke totalt avskåret fra verden. Og jeg er 1 dag nærmere et levende barn enn jeg var i går.
Får bare fortsette å håpe og be om at Håpet i magen får bli der inne i mange, mange uker til.

fredag 7. mai 2010

Innlagt på sykehuset

Oppdaterer bare kjapt med mobilen. Gikk ikke så bra. Jeg har begynnende åpning og en bukened vannblære på 3 cm. Dyster prognose, og jeg er innlagt med strikt sengeleie. Føler meg trist, oppgitt, og håpløs. Kryss gjerne fingre, og be evt til høyere makter de av dere som har kontakter der. :(

JM har ringt

og jeg skal inn på sjekk på sykehuset. Må ringe drosje for å komme meg innover, så slipper jeg å gå langt fra parkering etc. Kjenner at jeg gruer meg, men har heldigvis hørt hjertelyden så vet at det ikke er en MA. Ikke akkurat nå ihvertfall.
Ellers er leggene ikke shavet på ca 1 uke, men det får de tåle.
Håper at alt er bra, at det bare er ett blodkar e.l. som er gått. Og at jeg får komme hjem i ettermiddag.

17+4, så lenge var jeg beroliget.

Bitte, bitte, bitte litt blod i utfloden i dag. :((
Ikke no vondt, men murringer. eller luftplager, jeg vet ikke helt.
Venter på at JM skal ringe meg, har sendt henne sms. Men om hun ikke ringer snart så kontakter jeg sykehuset selv...

torsdag 6. mai 2010

17+3, psykisk slitsomme dager.

Har tenkt lenge at jeg skulle ha skrevet noe her inne, men det har vært litt tungt den siste tiden.
I helga hadde vi besøk av foreldrene mine, og det var veldig hyggelig. Men samtidig så merker jeg at jeg kanskje var litt mer aktiv enn det jeg pleier å være.
Søndags kveld, etter de hadde reist hjem igjen, begynte jeg å kjenne mer nedpress, i tillegg til at jeg følte at babyen sto og trampet på livmorhalsen min. :( Syntes ikke det var noe kjekt, men slo meg til ro med at UL for under en uke siden hadde vist at LMH var stabil, og at det ikke var sannsynlig at ting hadde forandret seg så fort.
Mandag formiddag følte jeg at det var normalt igjen. Men hver kveld denne uken har jeg liksom følt både økt aktivitet og tyngdefornemmelse på livmorhalsen. Jeg skrev e-post til Dr.Gyn igjen for å spørre om det hele var normalt, og fikk heldigvis svar bare etter noen timer. Han er snill sånn, Dr.Gyn.
Svaret ble sånn, skrevet inn i mailen som jeg først sendte;


Fra: esmeralda
Sendt: 3. mai 2010 15:20/ 3. mai 2010 21:35
Til: Dr.Gyn
Emne: nye "bekymringer"

Hei Dr.Gyn! 
Hei esmeralda! 

Håper du ikke plages så mye av disse mailene mine, det er fint å kunne spørre om det en lurer på. Nei, det går bra!
Nå i den siste uka har jeg kjent en del aktivitet i magen, og tror nok  det er bevegelser jeg kjenner. Er kanskje litt tidlig, men her er de store individuelle variasjoner – uvilkårlig kjenner jo alle gravide (og sannsynligvis spesielt du) ekstra etter – oftest er det mest tarmperistaltikk de fleste kjenner i starten – men dette flyter jo over i hverandre.   Det som bekymrer meg er at jeg relativt ofte kjenner det som om fosteret "stepper" oppe på livmorhalsen (det er jo riktig og normalt – fosteret ligger jo og ”stepper” mer eller mindre) , i tillegg til at jeg føler at jeg kjenner mer nedpress enn tidligere. Etter hvert som uterus vokser vil jo alle kjenne et slags nedpress spesielt når den tvinger seg opp og ut av av det lille bekken mellom u12 og 18. Ikke noe blod eller smerter. Det er bra!
Men dette er vel helt normalt, eller??? Det høres normalt ut! 
Og en ting til, når du sier at jeg kan følges på fødepol videre,- de kan vel måle lengden på cervix der også?? Ja, de har bedre UL-app enn vi på gyn, både med abd og vag-probe. Det er liksom det jeg bekymrer meg for, ikke så mye annet. Tror at fosteret har det bra, og kan sjekke hjertelyden selv en gang i mellom om jeg blir bekymret for det. Og satser på mer og mer bevegelse etterhvert. ;)    Ja, det blir det helt sikkert – a vil du også bedre kjenne enkeltspark og ikke bare ”romling” eller ”stepping”.

Ha en fin dag! Det samme til deg og LYKKE TIL VIDERE!

esmeralda. Dr. Gyn
_________________________________________________

Jeg ble vel litt beroliget, men følte aller mest at Dr.Gyn sa alt dette for å berolige meg. Og følte kanskje ikke at han tok meg helt alvorlig. Men det er vanskelig å få forklart helt riktig, og jeg vet jo at han egentlig har helt rett...  Skal godt å gjøres å få meg til å slappe helt av... :knegg:


Allikevel så har jeg ikke likt å ha denne tyngdefornemmelsen på LMH, og synes at Håpet godt kunne slutte med å bekymre moren sin med denne hoppingen på LMH. Og så i går ettermiddag/kveld så oppdaget jeg da jeg var på do at det var en stor våt flekk i trusa, så helt gjennomsiktig ut og var helt vanndig. Så da ble jeg selvfølgelig ekstra stresset. Men hadde sist gang friskt i minnet, og skiftet truse og tok på ett bind for å følge med på om det kom mere væske. Og inntok sofaen.
Resten av kvelden og natta var det helt tørt, og jeg slo meg til ro med at det bare var utflod igjen. Men jeg planla uansett å sende sms til jordmor for å høre om jeg kunne komme til henne i dag, bare for å prate litt.


Og det var jo greit, for i dag så kom det en ny vending med væske, og etterpå så føltes det som om det rant litt også. Så da var det ekstra greit å få komme til jordmor, som undersøkte bindet, sa at det ikke luktet eller så ut som fostervann, undersøkte meg og fant babyen i tverrleie, hørte hjertelyden og sjekket urinen som var helt negativ. Livmora sto nå ca 1 cm over navlen. Den dama har altså en egen evne til å berolige meg, og det er utrolig godt å ha henne som støttespiller. Jeg vet innerst inne at jeg er litt hysterisk, og da er det fint med noen som jeg føler tar meg på alvor, men som allikevel greier å sortere og gå igjennom plagene mine og samtidig overbevise meg om at alt er helt bra. Og om jeg ikke hadde blitt beroliget, hadde hun glatt sendt meg videre til føde-pol for en undersøkelse i dag. Men det ble jeg altså.


Nå er det bare 6 dager igjen til ordinær UL, og forhåpentligvis gjør dagens samtale og undersøkelse sitt til at jeg greier å stagge nervene frem mot den. Jeg kan få komme tilbake til JM på mandagen om jeg ønsker det også, men vi får se.

mandag 3. mai 2010

17 uker fra babyverden


17 uker (babyverden.no)

Week17_19762.jpg
Fra 17 uker og 0 dager til 17 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 180 g
CRL: 12 cm
Full lengde: 17 cm


OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 15 uker gammelt. Den utrolige veksten fortsetter samtidig som stadig mer av brusken i skjelettet omdannes til bein. Nyfødte har 300 bein, men noen av dem smelter sammen, slik at vi som voksne har 206.
Ørene er på riktig plass og vil snart stå ut fra hodet. Om ikke lenge vil det også kunne høre, så prat og syng gjerne for fosteret!
Lanugohårene begynner å dekke noe av huden. Disse hårene har ikke pigmenter og er derfor helt lyse. Noen barn har fremdeles rester av disse hårene etter fødselen, særlig i hudfolder. Man er ikke helt sikre på funksjonen til disse hårene, men vi antar at de hjelper å holde på plass det kremaktige vokslaget, vernix, som etter hvert vil dannes på huden til barnet.
Nå er det snart tid for ultralyd om du velger å benytte deg av tilbudet. Kanskje får du se barnet ditt bevege seg, og kanskje ser du også ryggraden – den ser ut som perlebånd! Dere har gjerne bestemt dere for å få vite barnets kjønn, men det er ikke alltid man kan se det like tydelig, noen fostre er mer sjenerte enn andre.