Bittersweet happiness, eller: 24+0

Så i dag er jeg endelig 24+0!!!!! O' store milepæl, og jeg er superfornøyd. Har kjent det litt den siste tiden at jeg begynner å få troen på at det skal gå bra denne gangen, spesielt ettersom om jeg kjenner så god aktivitet der inne hver eneste dag. I natt så greide han til og med å vekke meg midt på natten med å gi meg et realt og rekordhardt spark rett i LMH. Det var skikkelig auau, men det kom heldigvis ikke flere for da hadde jeg blitt rimelig nervøs. Der og da tenkte jeg at jeg umulig kunne dra på jobb i dag, men her sitter jeg nå engang. Og blogger... ;) Har studiedag i dag men ingen konsentrasjon.
Årsaken til at det hele er litt bittersøtt er at det er årsdagen siden vi mistet Minstegutt, og det er jo selvfølgelig trist. Det minner meg på å ikke ta noe for gitt, også den gang var vi begynt å bli optimistiske mtp at det skulle gå bra. Det at jeg har Bittelillebror i magen, og at han virker sterk og frisk der inne er selvfølgelig en stor trøst, men samtidig så minnes jeg Minstebror med både sorg og glede. Glede på gunn av det håpet han ga oss den gangen han var i magen, og fordi Bittelillebror aldri fortsatt hadde vært i magen uten han. Veldig vanskelig å forklare denne kjærligheten og takknemligheten man føler for ett barn man egentlig aldri har møtt i live... jeg er ikke egentlig sånn übertrist på den måten at jeg bare vil gråte og sørge, men tenker på ham og skulle selvfølgelig så alt for gjerne hatt ham hos oss.

I helga har jeg vært på venninnetreff og truffet barndomsvenninnene mine i Bærum/Oslo. Det har vært superhyggelig, og jeg overrasket dem alle med graviditeten. Og alle ble veldig glade og rørte. Det er godt å være med venninner som kjenner deg så godt som ekte barndomsvenninner!