første blogginnlegg, min bakgrunnshistorie

Ikke lett dette, å vite hvor man skal begynne...
Vel, jeg møtte Mannen i mitt liv for snart 13 år siden. Vi studerte og hadde god tid til denne etableringen, og barn skulle komme langt frem i tid, tenkte vi.
Så giftet vi oss i 2003, og begynte å tenke at nå, nå kunne godt et lite tilskudd til familien begynne å komme. Vi kastet p-pillene og fortsatte som vi pleide, ingen temping eller testing eller stressing. Men heller ingen resultat.
Vi fortsatte egentlig på samme vis i mange år, avfeide med at vi hadde så rare arbeidstider, at de reelle periodene hvor vi hadde sjangs til å få noen resultater var langt færre enn årene skulle tilsi. Vi var vel til noen utredninger innimellom, men man fant ingenting, og jeg var såpass overvektig at jeg ikke fikk IVF igjennom det offentlige.

I 2008 hadde jeg omsider slanket meg såpass at IVF var mulig og i november dette året gjennomgikk vi vårt første prøverørsforsøk. Av kun ett befruktet egg som var brukende så fikk vi full klaff, og lykken var stor. Endelig skulle drømmen om å bli en familie oppnås.
Svangerskapet gikk fint det. UL i uke 7, på selveste nyttårsaften, viste et bankende hjerte, og vi feiret inngangen til 2009 med store forhåpninger. Jeg hadde en liten blødning rundt uke 11, men var til kontroll ultralyd i uke 12 og alt var fint. Jeg reduserte litt på jobben, men hadde ikke egentlig plager etter dette. Helt til jeg var 16+1.
Denne dagen var en helt normal dag, jeg hadde gått tur med hunden som vanlig, alt var bra. Skulle bare gå på do på kvelden før jeg skulle legge meg, når jeg kjenner at noe brister og at det plutselig plasker i doskåla. I tillegg fikk jeg litt rødt blod på dopapiret. Jeg ringte inn på fødeavdelingen og fikk komme inn, men visste vel i realiteten hva som hadde skjedd. I det jeg går ut av bilen ved sykehuset kjennes det ut som om jeg tisser meg ut, og nå kommer virkelig alt fostervannet.
Ved kontroll på fødeavdelingen, var det full åpning på livmorhalsen, det var et levende barn der inne, men foten hang utenfor LMH og det var ikke noe annet å gjøre enn å vente på at barnet kom ut. Jeg ble lagt inn på en fødestue, og ble der over natta. Mannen fikk en seng inne på rommet, og vi fikk oss en litt urolig og usammenhengende søvn.
Morgenen etter ble jeg kontrollert, og fosteret var nesten helt ute. Jeg måtte presse et par ganger ved hjelp av jordmor og gynekolog, før hele kroppen kom ut, men hadde ingen rier.

Mannen ville ikke se barnet, men etter litt betenkningstid ville jeg det. Det var en liten guttebaby som så helt perfekt ut, oppstoppernese og med munnen åpen, som om han hadde kjempet for å få puste.

Vi var vel egentlig fortsatt sjokkerte da vi forlot sykehuset den dagen, vi hadde ingen svar på hva som hadde skjedd eller hvorfor.

Sjokket og sorgen var overveldende. Det var vondt å puste, og det var nesten så jeg heller ville rive hjertet ut av kroppen min enn å kjenne på den psykiske smerten. Sakte, men sikkert, greide jeg å karre meg ovenpå. Mannen var en uvurderlig støtte i denne perioden.
6-ukers kontroll etter fødselen oppsummerte at det ikke var funnet noen sikker årsak til det som skjedde. Det var ved innkomst på sykehuset tatt dyrkningsprøver som var negative, og blodprøver viste ingen tegn til infeksjon. Obduksjon av gutten var helt normal, morkaka viste tegn til chorioamnionitt(infeksjon). Men det var kun moderat vekst av bakterier i fra morkaka, og det kan da være en oppadstigende infeksjon etter jeg fikk åpning, heller enn at det var infeksjonen som forårsaket åpningen. Med andre ord var det vanskelig å gi noe fasitsvar.

Livet kom tilbake i vanlig gjenge igjen, og ønsket om å blir gravid på nytt var stort. Vi planla nytt IVF-forsøk i juni, og jeg begynte med synarela nesespray som del av nedregulering frem mot forsøket i mai. Siste halvdel av mai begynte jeg å kjenne så mye murringer rundt livmora og stikkinger rundt eggstokkene, at jeg mistenkte at det var kommet cyster til. For å utelukke at det var en graviditet tok jeg en test, og overraskelsen var stor da det lyste et nydelig kryss mot meg på CB'en. 6 år som UFB'er tidligere, og så var vi plutselig blitt gravide på egen hånd!! Jeg kontaktet en gynekolog jeg kjenner på sykehuset, og fikk komme til UL. Selvfølgelig ALT for tidlig, men det var en fortykket del av den ene livmorveggen, som kunne være forsteranlegg. 2 uker etter fikk jeg se et bankende hjerte på UL og gleden var stor. NÅ skulle vi gå helt til mål, det var jo ingenting som skulle tilsi at ting kunne gå galt nok en gang.

Og frem til 16. uke gikk alt fint. Så kom termindagen til den første lille gutten. Jeg hadde vært på besøk hos noen venner, de skulle flytte langt avgårde, og jeg fikk arve barnevogna deres. De hadde ikke bruk for den noe mer, men det skulle jo jeg få. Jeg kom hjem og gjorde meg etterhvert klar for natten, skulle bare på do først. Og mens jeg sitter der kjenner jeg nedpress. Jeg blir redd,- kald og klam. Roper på mannen, og får karret meg inn og lagt meg på sofaen. Kjenner forsiktig etter med en finger, og det er noe på vei ned i skjeden. Får ringt innover til vakthavende på gynekologen på sykehuset, og får lov å komme innover. Jeg ligger i baksetet på veien, føler jeg vet hvordan dette ender. Mannen kjører meg oppover til føden i rullestol, og så får jeg bli undersøkt.
Full åpning med bukende vannblære. Men fosteret lever fortsatt. Jeg får vite at det ikke er noe å gjøre, at det bare er å vente på at det kommer ut. Jeg ble innlagt igjen, på samme rom som første gang. Hadde avføringstrang, mulig det i virkeligheten var rier, men hadde ihvertfall ingen smerter.
Dagen etter ble jeg kontrollert igjen. Gyn snakker om at det bare er å vente. Jeg sier at jeg forstår at utsiktene er dårlige, men jeg klarer ikke å bestemme at vi skal avslutte, vi må forsøke å vente og se. Gyn snakker om muligheten for en nød-cerclage, men etter undersøkelsen den dagen viste det seg at fosteret lå halvveis ned i vannblæren utenfor LMH. Om det ikke utviklet seg noen infeksjon, så kunne man kanskje forsøke å dytte fosteret og vannblæren opp igjen, men sannsynligheten for at det skulle lykkes var forsvinnende liten. Cervix insuficiens ble nevnt for første gang. Man ville fortsatt se det hele an, selv om det foreløbig ikke var tegn til infeksjon. Den samme ettermiddagen begynte jeg å lekke fostervann. Den natten snakket jeg med den lille og visste at det var den siste natta vår sammen.

Dagen etter var jeg 16+1, like langt som sist. På morgenen var vannblæra inntakt, men hjertet slo så sakte, så sakte. Det var mindre fostervann enn tidligere, og det var ingen tvil om at fosteret snart døde. Ny UL etter noen timer bekreftet dette, og jeg fikk første runde med riefremmende tabletter. Etter bare en halv time kjente jeg de første murringene, og det kom en hel masse blod. Deretter skjedde ikke så mye før etter 3 timer da jeg egentlig skulle få ny runde tabletter. Da hadde JM og legen kommet frem til at de skulle ta hull på vannblæra for å sette fart på fødselen. Da fikk jeg ganske raskt rier, og kl 17 fødte jeg en liten englegutt ved hjelp av JM. Han var prikk lik sin bror, selv om man neppe kan se likheter så tidlig. Hadde ihvertfall oppstoppernese, men det har vel tildels jeg også. En velskapt stakkar som mamman ikke greide å bære frem. Han var 110 g, 17 cm lang og 11 cm rundt hodet. Jeg var til utskraping av morkaka og det ble sendt prøver til bakteriedyrkning og celleprøver.

Gjennomgang av prøvesvar i etterkant har vist at jeg nok fikk en liten infeksjon, men ved innkomst var det ingen tegn til det. Sannsynligheten er derfor størst for at det var en infeksjon som kom som et resultat av åpningen av livmorhalsen og etterhvert lekkasjen av fostervann. Ikke motsatt. Vi er blitt enige om at hvis jeg blir gravid igjen skal jeg få satt på cerclage (bånd rundt livmorhalsen) i uke 10-11.

Så nå blir det spennende å se hvordan det går denne gangen...