Æsj

7+6 i dag.

Nå har jeg ikke hatt stikkninger de siste 2 dagene. Mer skal det ikke til for at jeg skal bli bekymret. Føler meg kanskje ikke så trøtt heller, bare lat... ;) Blir spennende dager frem mot kontroll på fredagen.

7+4 TRØTT!!

Her går tiden sakte fremover.

Denne uken har jeg jobbet tirsdag-onsdag-torsdag. Må si at jeg har vanskelig å se for meg hvordan jeg skulle klart det om jeg hadde jobbet fullt. Fra sånn i ett-tia er jeg helt skutt, og når jeg kommer hjem er det rett på sofaen, og der blir jeg stort sett resten av dagen. Det blir en nokså lang dupp etter jeg har kommet hjem, og allikevel er jeg trøtt fra 9-tiden av på kvelden igjen.

All ære til de gravide kvinner som greier å jobbe fullt, ta seg av barn, mann og hjem og som i tillegg har overskudd til å trene eller drive med andre hobbyer.

Selv var jeg på treningsstudioet i går og frøys medlemsskapet mitt for ett år. Selv om jeg hadde orket å trene (synes å huske at jeg gjorde det den første graviditeten...), så får jeg ikke lov til det nå med alle mine komplikasjoner.

Nå er det 1 uke igjen til neste kontroll. Jeg har fortsatt ikke fått noen dato for når jeg skal få lagt cerclage, men det blir før påske.

Ang påska så er vi litt usikre på om vi kan kjøre på hytta på fjellet. Jeg vil være i uke 12 da, altså tidligere enn jeg har mistet før, og så vil jo cerclagen være inne. Det er 1 time nærmeste sykehus (et lite lokalsykehus) om veien er åpen... Ellers 2 timer til St. Olavs.

Jeg må rett og slett be om råd om dette også i neste uke. Jeg behøver ikke være mer aktiv der oppe, for det skal bli måkket bilvei til hytta i år. Så det kunne jo vært koselig å være med familien der oppe, og forhåpentligvis nyte sola og lese gode bøker...

7+0

I dag runder jeg 7 uker, og har fortsatt UL i forrige uke friskt i minnet. Føler meg foreløbig ikke nervøs lenger, men det kommer nok. Fikk melding fra Gyn (M) på fredagen (19.02) om at hun bare henviste meg til cerclage, og at det skulle bli gjort om 4-5 uker. SPENNENDE!!! Skal uansett til kontroll den 5.mars, så får jeg kanskje sett på den lille igjen og sett at det fortsatt er liv.

Har noen spøsmål jeg må stille ang cerclage også, føler at det blir liksom ikke noe seriøst opplegg med M. Det jeg må huske å spørre om er:

1. skal jeg få antibiotika ifm innsettelse? I såfall hvilken, og jeg må huske å fortelle at jeg er allergisk mot sulfa. Hvor lenge skal jeg i såfall gå på det?.

2. Hvem skal sette cerclagen? Jeg vil ikke at det skal være en uerfaren assistentlege som skal "øve" seg på meg, jeg vil at det skal være noen som er erfarne!!!

3. Kan jeg komme til å kjenne at det er noe oppe i skjeden etterpå? Tråder e.l. som henger ned og som kjennes er der?

4. Skal jeg ta noen spesielle forhåndsregler etterpå? Jobbe som nå eller 100% svangerskapspenger? Blir uansett 100% fra 12.uke, men cerclage blir vel satt i uke 10-11. Skal jeg ta det med ro, ikke gå turer med hunden, ligge på sofaen og roe ned?

5. Svangerskapskontroller, skal jeg da ta det hos JM/fastlege?

6. Planlegger de virkelig ikke kontroller igjen før i uke 24??? Jeg har lest at LMH kan kontrolleres fra ihvertfall uke 16, noen sier 14. Så det kan jo gi en pekepinn til om jeg bør begrense meg mer i hverdagen. Og evt bør man kanskje sjekke for infeksjoner? Om ikke de tilbyr det på sykehuset, får jeg seriøst vurdere å ta kontakt med privat gyn for å få mere trygghet, selv om Gynekologene på sykehuset mener det er en falsk trygghet hvor en UL kun er et øyeblikksbilde og ikke sier noe om hva som skjer der inne 10 minutter senere.

7. Hva slags bedøvelse vil de gi?

8. Påske på fjellet med ferdig måkket vei til hytta????

Det er ihvertfall de punktene jeg har tenkt på så langt. Får føre opp flere etterhvert om jeg kommer på det.

Et lite blinkende mirakel

Fordi jeg ble så bekymret av den HCG-stigningen i går, fikk jeg komme til UL i dag i stedet for på tirsdagen. Selv om Gyn ikke kunne garantere at vi kom til å se noen ting i dag 6+3, men da kunne jeg evt komme tilbake i neste uke. Til å begynne med så hun på eggstokkene, og det var en stor cyste på den ene eggstokken som nok er en cyste som produserer progesteron. Så det var normalt. Og inni livmora så fant hun en liten knert på ca 5mm CRL med et bitte lite bankende hjerte!! Jeg ble så utrolig lettet der jeg lå, og det var så godt å se at jeg rent smeltet. Så nå er jeg glad igjen, og skal slutte å bekymre meg for en periode ihvertfall. Skal ikke tilbake på noen kontroll igjen før 5. mars nå da.

Dårlig HCG-stigning.

Kontroll HCG i dag var på bare 13122, mot 9143 på mandag. Så ganske dårlig stigning, fordobblingstid på 3,8 døgn. Vanligvs fordobles hcg ila 2-3 døgn.

Så troen på at dette skal gå bra har svunnet ganske mye. Og for å toppe det hele har jeg selvfølgelig hatt mens-lignende murringer i hele dag. Samt at jeg hele tiden har følt at det har startet å blø, men når jeg har sjekket så har det bare vært utflod.

Snakket med min ene Gyn i dag, og jeg får komme til UL i morgen. Men om hun ikke ser hjerteaksjon i morgen, så kan hun ikke si sikkert at det ikke er liv, for mulig det er for tidlig. Jeg er 6+3 i morgen. Og selv om det er hjerteaksjon der i morgen så er det selvfølgelig ingen garanti for at det kommer til å være liv der om 1 uke eller så.

Huff! :(

6+0, HCG

Dagens HCG i svangerskapsuke 6+0 var HCG på 9143.

Så da tror jeg Mannen snart begynner å bli overbevist.

Tror jeg skal ta en til på onsdagen for å se på stigningen.

Ellers har jeg kjent den første ordentlige kvalmebygen i dag. Har ikke egentlig vært plaget med kvalme i de forrige svanegrskapene, så er ikke så overbevist om at jeg kommer til å være det noe særlig denne gangen heller. Men dagens episode var ihvertfall nok til å gjøre meg ganske uttafor i et møte jeg satt i på jobben i dag morges... ;)

Vi får se om det var en engangsepisode eller ikke.

5+5

Må jo si jeg føler meg litt gravid ihvertfall... Magen er heldigvis blitt mye bedre med duphalac. men trøtt er jeg fortsatt.

Jeg venter på å få skjema om svangerskapspenger fra gynekologen min, må seriøst få det nå i begynnelsen av neste uke. Jeg har jo allerede begynt å jobbe 50% og bare på dagtid, så det er jo på tide å få sendt inn papirene til NAV. I verste fall må jeg kanskje vente på utbetaling, selv om arb.giver forskutterer for sykepenger etc.

I dag skulle vi egentlig fått overnattingsbesøk av et vennepar fra Oslo, men han har fått en kink i ryggen. så de greier ikke å kjøre veien nedover til oss. Kjedelig, men det ble ihvertfall en mye mindre stressende dag, slipper å brå-rydde og vaske og handle og og og... ;) Jeg har til tross for bare 50% jobb ikke akkurat gravd meg ned i husarbeid den siste uken.... Da har det vært mye hyggeligere å ligge lett henslengt på sofaen under et pledd, lest bok, hengt på nettet, med en god kopp kakao innen rekkevidde...

Virker som om Mannen har vanskelig for å tro at det virkelig er en spire som vokser inni meg... Han lurte på om jeg ikke kunne ta en HCG. Og jeg mener at jeg har symptomer nok, testene er blitt sterkere og sterkere, OG mensen burde vel strengt tatt vært her for en 11-12 dager siden... Men for hans skyld skal jeg få tatt en HCG på jobben på mandagen. Kanskje han greier å tro at det virkelig er sant han også da... :D

tester og symptomer

Hadde tenkt å legge inn bilder av "alle" eller ihvertfall mange av testene mine, men pga overgang til Mac og nytt fotoprogram så får jeg bare til dette ene...

Kanskje jeg kan legge til de andre etterhvert...

Graviditetstegn så langt: Hard mage, stikkninger i livmorligamentene, litt tyngre pupper, TRØTT.

Spesielt stikningene synes jeg er "gode å ha", for de gjør at jeg føler meg gravid, selv om de er ganske vonde innimellom. Trøttheten kunne jeg godt ha vært foruten, det er vanskelig å komme seg igjennom en hel dag på jobb. Heldigvis skal jeg bare jobbe 50%, men det betyr uansett at jeg jobber hele dager. Alt annet er liksom ikke noen vits i jobben min.

Har begynt med dufalac mot hard mage, Gud så kvalmt... Vet ikke om det er bare pga den, eller om jeg er seriøst kvalm, men har sånne kvalmebølger innimellom. Men så nyser jeg noen ganger og så blir det bedre... ;) Så ikke så ille kvalm med andre ord.

Skal ihvertfall ta dufalac uansett hvor ille det smaker, så slipper jeg å føle på at jeg presser ut fosteret pga hard avføring!!

4 + 6

Så er jeg altså gravid for tredje gang i mitt 34 år lange liv. Erfaringen så langt har jo ikke vært så veldig positiv, selv om jeg eeelsker å være gravid.

Denne gangen hadde vi IVF-fosøk i januar. Nedregulering med synarela siden midten av desember, stimulering med 225 IE puregon fram mot første UL 15. januar. En dose ekstra og ny UL 16.januar, og så ble det bestemt egguttak den 18. Fikk da ut 3 egg, hvorav ett var åpenbart umodent. De to andre ble imidlertid begge befruktet, og ett av dem ble satt tilbake i min livmor den 20. januar. Det andre ble lagt på frys på St. Olavs.

I ukene etterpå er det veldig lett å bli litt smågal, kjenne på symptomer og ventetiden er en utholdenhetsprøve uten like. Jeg testet MANGE ganger fra dag 7 etter uttak. Symptomene var til å begynne med murringer og stikkinger, men etter ei ukes tid eller så var de helt borte. I stedet hadde jeg litt sure oppstøt på natta, var veldig trøtt hele døgnet, men hadde problemer med å få sove. Testene begynte å bli svakt positive fra den 9. dagen etter uttak. Først trodde jeg at det bare var et blaff, for syntes ikke de ble særlig sterkere etter som tiden gikk. Men fra og med den 11. dagen så var det overbevisende tester. Ingen symptomer.

Så nå er jeg altså kommet til graviditetsuke 4+6. Og ingen blødning så langt. Jeg har vært sykemeldt, men skal begynne å jobbe 50% fra og med i morgen. Skal jobbe mand-tirsd-onsd, og så fri tors-fredag. Motsatt neste uke. Formen er fin, jeg er trøtt og har stikkninger. Puppene har begynt å komme de siste dagene, men er ikke helt der de var ved forrige svangerskap enda.

Jeg har snakket med den ene gynekologen min (M), og jeg skal få komme til henne på 1. UL den 23. februar, da vil jeg være 7+1. Dessuten har jeg fått time på poliklinikken til en annen av overlegene der den 5. mars for å planlegge cerclage. Avtalen ved sist etterkontroll var at den skulle legges i uke 10-11, så det blir antageligvis rett før påske. Så da blir det spennende å se om alt går bra frem til den tid. Og det er selvfølgelig ingen garanti for at ting går bra selv om jeg får cerclage heller. Alt i alt så kommer dette svangerskapet til å bli en thriller fra ende til annen...

første blogginnlegg, min bakgrunnshistorie

Ikke lett dette, å vite hvor man skal begynne...
Vel, jeg møtte Mannen i mitt liv for snart 13 år siden. Vi studerte og hadde god tid til denne etableringen, og barn skulle komme langt frem i tid, tenkte vi.
Så giftet vi oss i 2003, og begynte å tenke at nå, nå kunne godt et lite tilskudd til familien begynne å komme. Vi kastet p-pillene og fortsatte som vi pleide, ingen temping eller testing eller stressing. Men heller ingen resultat.
Vi fortsatte egentlig på samme vis i mange år, avfeide med at vi hadde så rare arbeidstider, at de reelle periodene hvor vi hadde sjangs til å få noen resultater var langt færre enn årene skulle tilsi. Vi var vel til noen utredninger innimellom, men man fant ingenting, og jeg var såpass overvektig at jeg ikke fikk IVF igjennom det offentlige.

I 2008 hadde jeg omsider slanket meg såpass at IVF var mulig og i november dette året gjennomgikk vi vårt første prøverørsforsøk. Av kun ett befruktet egg som var brukende så fikk vi full klaff, og lykken var stor. Endelig skulle drømmen om å bli en familie oppnås.
Svangerskapet gikk fint det. UL i uke 7, på selveste nyttårsaften, viste et bankende hjerte, og vi feiret inngangen til 2009 med store forhåpninger. Jeg hadde en liten blødning rundt uke 11, men var til kontroll ultralyd i uke 12 og alt var fint. Jeg reduserte litt på jobben, men hadde ikke egentlig plager etter dette. Helt til jeg var 16+1.
Denne dagen var en helt normal dag, jeg hadde gått tur med hunden som vanlig, alt var bra. Skulle bare gå på do på kvelden før jeg skulle legge meg, når jeg kjenner at noe brister og at det plutselig plasker i doskåla. I tillegg fikk jeg litt rødt blod på dopapiret. Jeg ringte inn på fødeavdelingen og fikk komme inn, men visste vel i realiteten hva som hadde skjedd. I det jeg går ut av bilen ved sykehuset kjennes det ut som om jeg tisser meg ut, og nå kommer virkelig alt fostervannet.
Ved kontroll på fødeavdelingen, var det full åpning på livmorhalsen, det var et levende barn der inne, men foten hang utenfor LMH og det var ikke noe annet å gjøre enn å vente på at barnet kom ut. Jeg ble lagt inn på en fødestue, og ble der over natta. Mannen fikk en seng inne på rommet, og vi fikk oss en litt urolig og usammenhengende søvn.
Morgenen etter ble jeg kontrollert, og fosteret var nesten helt ute. Jeg måtte presse et par ganger ved hjelp av jordmor og gynekolog, før hele kroppen kom ut, men hadde ingen rier.

Mannen ville ikke se barnet, men etter litt betenkningstid ville jeg det. Det var en liten guttebaby som så helt perfekt ut, oppstoppernese og med munnen åpen, som om han hadde kjempet for å få puste.

Vi var vel egentlig fortsatt sjokkerte da vi forlot sykehuset den dagen, vi hadde ingen svar på hva som hadde skjedd eller hvorfor.

Sjokket og sorgen var overveldende. Det var vondt å puste, og det var nesten så jeg heller ville rive hjertet ut av kroppen min enn å kjenne på den psykiske smerten. Sakte, men sikkert, greide jeg å karre meg ovenpå. Mannen var en uvurderlig støtte i denne perioden.
6-ukers kontroll etter fødselen oppsummerte at det ikke var funnet noen sikker årsak til det som skjedde. Det var ved innkomst på sykehuset tatt dyrkningsprøver som var negative, og blodprøver viste ingen tegn til infeksjon. Obduksjon av gutten var helt normal, morkaka viste tegn til chorioamnionitt(infeksjon). Men det var kun moderat vekst av bakterier i fra morkaka, og det kan da være en oppadstigende infeksjon etter jeg fikk åpning, heller enn at det var infeksjonen som forårsaket åpningen. Med andre ord var det vanskelig å gi noe fasitsvar.

Livet kom tilbake i vanlig gjenge igjen, og ønsket om å blir gravid på nytt var stort. Vi planla nytt IVF-forsøk i juni, og jeg begynte med synarela nesespray som del av nedregulering frem mot forsøket i mai. Siste halvdel av mai begynte jeg å kjenne så mye murringer rundt livmora og stikkinger rundt eggstokkene, at jeg mistenkte at det var kommet cyster til. For å utelukke at det var en graviditet tok jeg en test, og overraskelsen var stor da det lyste et nydelig kryss mot meg på CB'en. 6 år som UFB'er tidligere, og så var vi plutselig blitt gravide på egen hånd!! Jeg kontaktet en gynekolog jeg kjenner på sykehuset, og fikk komme til UL. Selvfølgelig ALT for tidlig, men det var en fortykket del av den ene livmorveggen, som kunne være forsteranlegg. 2 uker etter fikk jeg se et bankende hjerte på UL og gleden var stor. NÅ skulle vi gå helt til mål, det var jo ingenting som skulle tilsi at ting kunne gå galt nok en gang.

Og frem til 16. uke gikk alt fint. Så kom termindagen til den første lille gutten. Jeg hadde vært på besøk hos noen venner, de skulle flytte langt avgårde, og jeg fikk arve barnevogna deres. De hadde ikke bruk for den noe mer, men det skulle jo jeg få. Jeg kom hjem og gjorde meg etterhvert klar for natten, skulle bare på do først. Og mens jeg sitter der kjenner jeg nedpress. Jeg blir redd,- kald og klam. Roper på mannen, og får karret meg inn og lagt meg på sofaen. Kjenner forsiktig etter med en finger, og det er noe på vei ned i skjeden. Får ringt innover til vakthavende på gynekologen på sykehuset, og får lov å komme innover. Jeg ligger i baksetet på veien, føler jeg vet hvordan dette ender. Mannen kjører meg oppover til føden i rullestol, og så får jeg bli undersøkt.
Full åpning med bukende vannblære. Men fosteret lever fortsatt. Jeg får vite at det ikke er noe å gjøre, at det bare er å vente på at det kommer ut. Jeg ble innlagt igjen, på samme rom som første gang. Hadde avføringstrang, mulig det i virkeligheten var rier, men hadde ihvertfall ingen smerter.
Dagen etter ble jeg kontrollert igjen. Gyn snakker om at det bare er å vente. Jeg sier at jeg forstår at utsiktene er dårlige, men jeg klarer ikke å bestemme at vi skal avslutte, vi må forsøke å vente og se. Gyn snakker om muligheten for en nød-cerclage, men etter undersøkelsen den dagen viste det seg at fosteret lå halvveis ned i vannblæren utenfor LMH. Om det ikke utviklet seg noen infeksjon, så kunne man kanskje forsøke å dytte fosteret og vannblæren opp igjen, men sannsynligheten for at det skulle lykkes var forsvinnende liten. Cervix insuficiens ble nevnt for første gang. Man ville fortsatt se det hele an, selv om det foreløbig ikke var tegn til infeksjon. Den samme ettermiddagen begynte jeg å lekke fostervann. Den natten snakket jeg med den lille og visste at det var den siste natta vår sammen.

Dagen etter var jeg 16+1, like langt som sist. På morgenen var vannblæra inntakt, men hjertet slo så sakte, så sakte. Det var mindre fostervann enn tidligere, og det var ingen tvil om at fosteret snart døde. Ny UL etter noen timer bekreftet dette, og jeg fikk første runde med riefremmende tabletter. Etter bare en halv time kjente jeg de første murringene, og det kom en hel masse blod. Deretter skjedde ikke så mye før etter 3 timer da jeg egentlig skulle få ny runde tabletter. Da hadde JM og legen kommet frem til at de skulle ta hull på vannblæra for å sette fart på fødselen. Da fikk jeg ganske raskt rier, og kl 17 fødte jeg en liten englegutt ved hjelp av JM. Han var prikk lik sin bror, selv om man neppe kan se likheter så tidlig. Hadde ihvertfall oppstoppernese, men det har vel tildels jeg også. En velskapt stakkar som mamman ikke greide å bære frem. Han var 110 g, 17 cm lang og 11 cm rundt hodet. Jeg var til utskraping av morkaka og det ble sendt prøver til bakteriedyrkning og celleprøver.

Gjennomgang av prøvesvar i etterkant har vist at jeg nok fikk en liten infeksjon, men ved innkomst var det ingen tegn til det. Sannsynligheten er derfor størst for at det var en infeksjon som kom som et resultat av åpningen av livmorhalsen og etterhvert lekkasjen av fostervann. Ikke motsatt. Vi er blitt enige om at hvis jeg blir gravid igjen skal jeg få satt på cerclage (bånd rundt livmorhalsen) i uke 10-11.

Så nå blir det spennende å se hvordan det går denne gangen...