Knertens fødselsdag 24.08.11

Skal forsøke å fortelle litt fra KS-dagen og dagene etterpå...  La meg bare med en gang si at de siste dagene har gått så fort at jeg ikke har rukket å få oppdatert her inne. Har begynt på innlegget mange ganger, bare for å bli avbrutt.  Sorry!

Som jeg skrev sist så dro vi innover på ettermidagen på tirsdagen for å kunne slappe av på pasienthotellet før vi skulle møte opp kl 7 onsdag morgen. Vi ble litt forsinket avgårde innover, så var ikke der inne før ved halv-sju-tia. Men det var jo ikke så mye vi skulle gjøre den kvelden uansett. Vi tok trikken inn til byen og gikk og spiste indisk. Jeg var litt kjekken før vi dro avgårde, men det skulle vise seg å være litt vanskeligere enn jeg ventet. Bekkenet og beina gjorde sitt til at det var veldig vanskelig å gå de få hundre meterene fra trikkestoppet og restauranten og tilbake igjen. Vel, vi hadde en hyggelig kveld tross alt, fikk pratet masse over god mat. Etter maten var det å vagge seg tilbake til hotellrommet for å gjøre seg klar før operasjonen. Dusj, klyx og shavings (juhuu)! Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen...

Onsdag 24. august møtte vi opp på føden kl 07.00. Jeg hadde sovet minimalt den natta, som vanlig egentlig det siste trimesteret. Følte meg ikke nervøs eller urolig, bare veldig klar for å møte Knerten.
Oppe på føden fikk vi ett rom og jeg fikk beskjed om å skifte. Så ble jeg liggende i ei seng og vente på at klokka skulle nærme seg 8 egentlig. Kvart på kom JM inn igjen og la kateter, og så var vi klare.

Klokka 8 kom en anne JM inn for å hente oss og ta oss ned til operasjonsavdelingen (vaktskifte). Hun gikk raskt igjennom forløpet der nede, og det ble raskt klart at de ønskene jeg hadde kommet med ikke kom til å skje. Hun var en JM av den "gode gamle sorten", og ting skulle foregå etter boka. :(
Så ble jeg trillet gjennom mange korridorer av JM og Mannen, og en eller annen gang på veien så ble Mannen anvist sitt eget omkledningsrom før JM trillet meg videre ned til forberedelsen.
Der ble jeg møtt av sykepleiere og anestesilegen. Jeg hadde sag ja til å være med på ett prosjekt hvor jeg fikk lagt en nål inn i pulsåren på håndleddet for å bl.a. måle blodtrykk og hjertets pumpeevne før og under operasjonen. Så anestesilegen fikk lagt inn den nålen, etter litt bedøvelse. Så var det klart for at anestesispl skulle legge venefloner, og det ble litt mer kluss. Har egentlig ikke så vanskelige årer, men tydeligvis så hadde de bestemt seg for å være akkurat det denne dagen. Jeg så at spl svettet mer og mer, men han fikk det til tilslutt..

Så ble jeg trillet inn på operasjonssalen. jeg fikk hoppe over på operasjonsbordet selv, og ble liggende på ei skeiv pute slik at jeg lå litt på venstre side. Var litt merkelig, og jeg hadde følelse av at jeg skulle falle ned fra det fhv smale opr.bordet. Så var det endel elektroder og ledninger som skulle festes, og så kom de legene som skulle operere meg inn og hilste på. Det var hun overlegen som jeg hadde ringt til på fredag (og som jeg følte ikke tok meg helt alvorlig) og en annen assistentlege. Ikke mye å gjøre med det. Vi snakket igjen om mine ønsker mtp å få ned forhenget og sen avnavling. Forhenget var udiskutabelt, men hun skulle holde gutten nede og få til så sen avnavling som mulig, hvilket jo var det jeg ønsket. Så ihvertfall ett ønske ble oppfylt da. Operatørene gikk ut for å vaske seg, og imens fikk jeg satt spinalbedøvelsen. Jeg fikk lokalbedøvelse først, og så kom den store nåla. Ikke vondt i det hele tatt, bortsett fra ett lite øyeblikk hvor han traff ei nerve som gikk nedover i den høyre foten. Bedøvelsen begynte å virke ganske raskt, og imens så begynte operasjonssykepleierne å vaske meg og å deke meg til.
Så kom legene inn igjen, og operasjonen startet. Heldigvis så sto operasjonslampene slik til at jeg greide å følge med ganske bra. Jeg så da de begynte å skjære, og det var en ganske rar opplevelse å se det samtidig som jeg ikke hadde vondt. Jeg kjente selvfølgelig at de holdt på der nede, kjente trykk etc, men hadde ikke smerter. Etterhvert så begynte de å rive seg igjennom lagene for å komme inn til livmoren. Det kjente jeg godt. Måtte klype Mannen i hånden da, for det syntes jeg faktisk gjorde vondt, selv om det kanskje var en annen slags smerte. Etter ei lita stund begynte de å presse på magen, og jeg skjønte det ikke var lenge igjen. Og snart dukket ett lite mørkt hode opp der nede.

Han skrek ganske raskt, men gurglet endel fostervann som måtte suges. Jeg greide ikke å følge med i lampa lenger, for øynene var fulle av tårer. (gråter fortsatt når jeg tenker på det). Må være ett av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv. Etter ei lita stund var han hos meg og jeg fikk nusset litt på han før de tok han bort igjen. :( Han var aldeles nydelig, litt gråblå men hylende og frisk. Mannen ble med JM for å foreta veiing og måling og tørking. De vitale mål ble vekt 4190g, lengde 54 cm, og HO 36 cm. Og Apgar 9-10-10.
Etter det som føltes som en evighet for meg, kom de tilbake med han slik at jeg fikk ha han på brystet mens jeg ble sydd. Finingen prøvde allerede da å sutte på puppen, og han fant seg veldig fint til ro. Pappaen var lykkelig og det ble en fin stund. Da operasjonen var ferdig og de skulle flytte meg til oppvåkningen så måtte han over i balja igjen. Men hele tiden mens vi var der inne lå han til brystet og suttet som en helt. Det er matvett på den lille karen, det er ihvertfall sikkert.

Tiden på barsel gikk veldig bra. Knerten fortsatte å holde puppene varme, og de første nettene ble ganske slitsomme da han nesten ikke tok pause, bare skiftet pupp. Suttebehovet var absolutt til stede, han var nok ganske ivrig på å få puppene til å virke. Legeundersøkelsen gikk helt fint, samme med hørselstesten. Han ble veid 3. dag til 3895g, så nedgang på 295g (ca 7% og godt innenfor grensen).
Allerede samme kveld som operasjonen fikk jeg gå på badet og stelle meg til kvelden. Det var utrolig godt, for jeg svettet masse med all den ammingen. Dagen etter fikk jeg dusjet, og da ble kateteret fjernet. Ufattelig deilig!! Mannen fikk sove over den første natta, og det var også utrolig godt. Både som psykisk støtte, men ikke minst fysisk ila natten. Når Knerten våknet og ville ha pupp så var det ikke bare bare for meg å komme meg opp av senga for å ta han opp, så det måtte han hjelpe til med. Og det samme motsatt vei. ;) Og det var han som fikk ta det første bleieskiftet og som egentlig fikk hovedansvaret. Og han var kjempeflink fra første stund!! <3

Dag 3 reiste vi hjem. Samme hvor greit det gikk på sykehuset så var det nydeig å komme hjem til sitt eget!! Rart hvor snart alt ble naturlig som endel av Knertens og vår nye hverdag. Men fortsatt så driver vi og finner ut av ting og hverandre. Det var en liten overgang det der med ny baby, det er så mange ukjente ting å finne ut av. Når man skal skifte bæsjebleie for eks. og hvordan man skal skape litt rutine for babyen... Ammingen går veldig fint, og Knerten fortsetter å spise bra så vidt jeg kan forstå. Foreløbig så våkner han ca hver 3.-4. time på natta, og litt oftere på dagen. Håper det blir nok!
 Mammahjertet er ihvertfall fylt av lykke over denne skjønne lille skapningen, som umulig kan være annet enn verden vakreste. Innimellom så er jeg bare så glad at jeg må gråte litt, samtidig som jeg er redd for at det skal skje han noe slik at vi skulle miste ham. Paranoiaen lenge leve!

Formen min har etter KS vært upåklagelig, men de siste dagene har det begynt å væske endel fra operasjonssåret. Mannen har stripset og plastret såret, men daj eg skulle skifte plaster i går så rant det bekker med blodtilblandet væske ned... Jeg er fortsatt i god form, ikke feber, ikke økt smerte. Og det har muligens kommet litt mindre de siste 12 timene. Har snakket med hun som opererte meg i dag, og selv om dette langt i fra er vanlig etter operasjonen så syntes hun det var greit å se an iom at formen er så bra. Men om jeg blir dårligere med feber eller smerte etc så må jeg nok belage meg på en tur innover igjen. I verste fall så kan det resultere i ny operasjon, men det håper jeg at jeg slipper. .kryss:

Nå tror jeg at jeg bare må poste dette når jeg omsider har kommet så langt. Knerten er i ferd med å våkne igjen, og jeg oppdaterer dårlig med ei hånd. Ble nok ett litt langt innlegg, all ære til de som leser alt sammen!!!