Surrealisme.

Går det an å snakke om ett lykkelig svangerskap midt oppe i ett ulykkelig land? Mens Norge sørger over de grufulle hendelsene som skjedde fredag 22 juli så fortsetter Knerten å vokse i magen, og alt er bare velstand, unntatt noen svangerskapsplager. Bomben i Oslo og massakren på Utøya har naturlig nok opptatt meg og oss alle de siste dagene, men jeg har vært så heldig å få trøst i form av spark og bevegelse innenfra.  Har mange tanker i hodet, vanskelig å få de ned i skrift. Er glad jeg ikke har barn som må forklares det som har skjedd, for det finnes ingen fornuftig forklaring. Lurer på hva slags verden dette egentlig er å bringe ett barn inn i, men nekter å tro at det finnes mange der ute av samme kaliber, nekter å gi opp tanken på en god verden. Og Norge har vist at vi har den kjærligheten og omtanken for hverandre.
Heldigvis er det fortsatt 4 uker til Knerten kommer.