Jeg har fri-dag, og Mannen er på jobb. Så i dag har vi hatt oss en real SMS-krangel som gjør meg skikkelig lei meg. Enten det er svangerskapshormonene eller det er det faktum at vi sliter litt i forholdet for tiden, så sitter jeg bare og gråter når jeg tenker på det. Det skuffer meg at Mannen ikke har større forståelse for at det faktisk er litt av en påkjenning for meg å gå sånn gravid, og det virker som om han mener at jeg skulle "tatt meg mere sammen".
Og så er det en fille-ting om at jeg (i følge han) maser om at han skal klippe plena. Jeg har riktig nok snakket om det siden forrige helg, eller enda tidligere... men i mellomtiden har han hatt migrene-anfall i 4 dager, det har vært 17. mai og det har regnet. Så jeg skjønner at han ikke har fått gjort det. Men så var jeg så dum at jeg sendte han en melding på jobb om at vi ila helgen MÅ få tatt plenen. Med den intensjonen om at han skulle planlegge det ut i fra alt det andre vi planlegger i helgen (bl.a. sykkeltur på han på lørdag hvilket vil si at han blir for sliten til å ta den da, og besøk av svigerfamilien på søndag). Så tanken min var at det sikkert var smart av han å faktisk ta den etter jobb i dag, og at han da kunne forberede seg på det, uten at det var det jeg sa. Men Mannen ble drittforbanna, lurte på om jeg hadde for mye tid og kjedet meg siden jeg måtte finne på ting for å plage ham (dvs mase om ting han allerede vet?). Han har selv ikke nevnt det med ett ord mtp ting som skulle gjøres i helga, så da gikk jo jeg ut i fra at han ikke tenkte videre på det.
Jeg skulle sikkert ha tenkt meg om flere ganger før jeg sendte den første meldingen. Spes. fordi det er Mannen som sliter mest i forholdet, mener at jeg bare maser og at vi "aldri" snakker om andre og hyggelige ting, så sånn sett var det jo ikke særlig smart. I det siste så har vi hatt det bedre, jeg føler ikke at jeg maser men ser det kanskje ikke selv?! Jeg ber han jo om å gjøre ting, selvfølgelig... og noen ganger ber jeg ham om å gjøre ting selv om han holder på med noe annet. Det skjønner jeg er irriterende, men det er ikke alltid jeg mener han skal prioritere "mine" ting fremfor det han driver med, som regel ønsker jeg at han skal gjøre det etter han er ferdig... Han er egentlig ganske flink til å gjøre ting, ihvertfall innimellom og han har som regel tatt plenen (eller andre ting) til sist tidligere også, selv om ikke nødvendigvis akkurat på det minuttet jeg mener han skal ta den.
Huff, dette ble litt rotete, men jeg ble så lei meg.
Siste sms'ene jeg sendte har jeg ikke fått svar på engang, og jeg har hele tiden forsøkt å forklare hva jeg mente. Den aller siste skrev jeg bare at jeg var glad i han, og at jeg var lei meg for hele greia, at det ikke var meningen at han skulle ta det sånn, og at det sikkert var unødvendig. Fortsatt ikke noe svar. :(
Dritt. ikke noen hyggelig start på helga.
fredag 20. mai 2011
lørdag 14. mai 2011
Heldig!
Har kjent sånn på hvor heldig vi egentlig har vært på noen områder...
Ei venninne har testet negativt etter sitt første IVF-forsøk. Og er selvfølgelig veldig deppa for det. Man kan aldri forberede seg på ett slikt "nederlag" uansett hvor fornuftig man er og ikke vil ta noe for gitt. Det er jo sånn at bare 1/3 av forsøkende lykkes. Men vi har aldri kjent på den skuffelsen over at det ikke klaffet etter et forsøk, 3 av 3 har vært positive. Vi har til og med blitt gravide på egenhånd en gang midt oppi alt.
Nå har vi selvfølgelig hatt andre sorger, og jeg tror ikke at det er mange som heller ville hatt dem enn ett negativt IVF-forsøk. Men allikevel så føler jeg meg heldig akkurat i dag. Nå har jeg en sprellemann i magehuset som har gode sjangser til å vokse seg stor og sterk der inne, og som forhåpentligvis skal gi oss masse lykke og glede.
Og jeg har begynt å strikke videre på et hentesett som ble lagt vekk for ett års tid siden. :)
Ei venninne har testet negativt etter sitt første IVF-forsøk. Og er selvfølgelig veldig deppa for det. Man kan aldri forberede seg på ett slikt "nederlag" uansett hvor fornuftig man er og ikke vil ta noe for gitt. Det er jo sånn at bare 1/3 av forsøkende lykkes. Men vi har aldri kjent på den skuffelsen over at det ikke klaffet etter et forsøk, 3 av 3 har vært positive. Vi har til og med blitt gravide på egenhånd en gang midt oppi alt.
Nå har vi selvfølgelig hatt andre sorger, og jeg tror ikke at det er mange som heller ville hatt dem enn ett negativt IVF-forsøk. Men allikevel så føler jeg meg heldig akkurat i dag. Nå har jeg en sprellemann i magehuset som har gode sjangser til å vokse seg stor og sterk der inne, og som forhåpentligvis skal gi oss masse lykke og glede.
Og jeg har begynt å strikke videre på et hentesett som ble lagt vekk for ett års tid siden. :)
tirsdag 10. mai 2011
Med fare for å gjennta meg selv...
Jeg har vært på kontroll i dag, og alt var helt supert!! :D
LMH holder seg stabil,- lang og lukket. Jeg synes det så ut som om spalten i mellom var mørkere, dvs enten fylt av væske eller noe sånt, slik at man kunne mistenke at den ikke var så patent som før, men Henriksen sa at det bare var slimproppen. Og det er jo en naturlig forklaring som man bare må kjøpe ;)
Ihvertfall når proffesoren sier det. Men det var nå bra å få en forklaring ihvertfall.
Knerten vokser og ser ut til å trives der inne. Over 800g nå, og har flyttet seg til 75 percentilen på både vekt, femurlengde, mageomkrets og hodeomkrets. Bare han ikke fortsetter å hoppe oppover percentilene så er det vel greit, håper jeg. Han skal jo uansett ikke fødes, må lese meg opp på eventuelle problemer hos barn med høy fødselsvekt... Men ikke før det eventuelt ser skikkelig ille ut, ingen grunn til å bekymre seg unødvendig.
Mor ble jo også sjekket, BT i dag 125/65 og urin negativ. Hadde til og med husket morgenurin i dag (kryss i taket), så da føler jeg meg trygg på at det er korrekt. Jeg har nok fått en soppinfeksjon, ihvertfall så klør det noe helt makabert. Så siden jeg fortalte om det så tok han dyrkning fra skjeden i dag igjen, for å være på den sikre siden at det ikke er baselusker der inne som må behandles.
Før jeg dro innover i dag formiddag var det forresten en litt ubehagelig episode; Da jeg var ute og luftet hunden så hadde jeg sinnsvakt masse halsbrann, og jeg følte meg dårlig. Dette var før jeg hadde spist ordentlig, så jeg tenkte at det var årsaken. På slutten av turen var det så ille at jeg følte jeg måtte skynde meg å få i meg mat, og ikke minst melk. Kom inn og sprang opp trappa til kjøkkenet. Fikk akkurat ut kartongen med melk før det går helt rundt for meg og jeg omtrent hyperventilerer. Rakk å legge meg på sofaen, men det føltes som om jeg skulle besvime. Ble ganske raskt bedre, og bortsett fra da jeg skulle reise meg fra sofaen igjen så har jeg ikke kjent noe mer til svimmelheten.
Det er nok ganske sikkert blodtrykksfall som forårsaket anfallet, men det var ikke særlig behagelig. Skal ta det litt mer med ro fremover, spesielt når jeg reiser meg opp etc. Hadde ikke vært spes. gøy å besvime oppå magen!
P.S. På Riksen i dag var det noen som jeg følte så veldig på meg da jeg meldte meg og sa jeg skulle til Henriksen.... om det er noen som "kjenner" meg fra bloggen, SM eller SG så er det bare å melde seg! ;)
LMH holder seg stabil,- lang og lukket. Jeg synes det så ut som om spalten i mellom var mørkere, dvs enten fylt av væske eller noe sånt, slik at man kunne mistenke at den ikke var så patent som før, men Henriksen sa at det bare var slimproppen. Og det er jo en naturlig forklaring som man bare må kjøpe ;)
Ihvertfall når proffesoren sier det. Men det var nå bra å få en forklaring ihvertfall.
Knerten vokser og ser ut til å trives der inne. Over 800g nå, og har flyttet seg til 75 percentilen på både vekt, femurlengde, mageomkrets og hodeomkrets. Bare han ikke fortsetter å hoppe oppover percentilene så er det vel greit, håper jeg. Han skal jo uansett ikke fødes, må lese meg opp på eventuelle problemer hos barn med høy fødselsvekt... Men ikke før det eventuelt ser skikkelig ille ut, ingen grunn til å bekymre seg unødvendig.
Mor ble jo også sjekket, BT i dag 125/65 og urin negativ. Hadde til og med husket morgenurin i dag (kryss i taket), så da føler jeg meg trygg på at det er korrekt. Jeg har nok fått en soppinfeksjon, ihvertfall så klør det noe helt makabert. Så siden jeg fortalte om det så tok han dyrkning fra skjeden i dag igjen, for å være på den sikre siden at det ikke er baselusker der inne som må behandles.
Før jeg dro innover i dag formiddag var det forresten en litt ubehagelig episode; Da jeg var ute og luftet hunden så hadde jeg sinnsvakt masse halsbrann, og jeg følte meg dårlig. Dette var før jeg hadde spist ordentlig, så jeg tenkte at det var årsaken. På slutten av turen var det så ille at jeg følte jeg måtte skynde meg å få i meg mat, og ikke minst melk. Kom inn og sprang opp trappa til kjøkkenet. Fikk akkurat ut kartongen med melk før det går helt rundt for meg og jeg omtrent hyperventilerer. Rakk å legge meg på sofaen, men det føltes som om jeg skulle besvime. Ble ganske raskt bedre, og bortsett fra da jeg skulle reise meg fra sofaen igjen så har jeg ikke kjent noe mer til svimmelheten.
Det er nok ganske sikkert blodtrykksfall som forårsaket anfallet, men det var ikke særlig behagelig. Skal ta det litt mer med ro fremover, spesielt når jeg reiser meg opp etc. Hadde ikke vært spes. gøy å besvime oppå magen!
P.S. På Riksen i dag var det noen som jeg følte så veldig på meg da jeg meldte meg og sa jeg skulle til Henriksen.... om det er noen som "kjenner" meg fra bloggen, SM eller SG så er det bare å melde seg! ;)
mandag 9. mai 2011
Bittersweet happiness, eller: 24+0
Så i dag er jeg endelig 24+0!!!!! O' store milepæl, og jeg er superfornøyd. Har kjent det litt den siste tiden at jeg begynner å få troen på at det skal gå bra denne gangen, spesielt ettersom om jeg kjenner så god aktivitet der inne hver eneste dag. I natt så greide han til og med å vekke meg midt på natten med å gi meg et realt og rekordhardt spark rett i LMH. Det var skikkelig auau, men det kom heldigvis ikke flere for da hadde jeg blitt rimelig nervøs. Der og da tenkte jeg at jeg umulig kunne dra på jobb i dag, men her sitter jeg nå engang. Og blogger... ;) Har studiedag i dag men ingen konsentrasjon.
Årsaken til at det hele er litt bittersøtt er at det er årsdagen siden vi mistet Minstegutt, og det er jo selvfølgelig trist. Det minner meg på å ikke ta noe for gitt, også den gang var vi begynt å bli optimistiske mtp at det skulle gå bra. Det at jeg har Bittelillebror i magen, og at han virker sterk og frisk der inne er selvfølgelig en stor trøst, men samtidig så minnes jeg Minstebror med både sorg og glede. Glede på gunn av det håpet han ga oss den gangen han var i magen, og fordi Bittelillebror aldri fortsatt hadde vært i magen uten han. Veldig vanskelig å forklare denne kjærligheten og takknemligheten man føler for ett barn man egentlig aldri har møtt i live... jeg er ikke egentlig sånn übertrist på den måten at jeg bare vil gråte og sørge, men tenker på ham og skulle selvfølgelig så alt for gjerne hatt ham hos oss.
I helga har jeg vært på venninnetreff og truffet barndomsvenninnene mine i Bærum/Oslo. Det har vært superhyggelig, og jeg overrasket dem alle med graviditeten. Og alle ble veldig glade og rørte. Det er godt å være med venninner som kjenner deg så godt som ekte barndomsvenninner!
Årsaken til at det hele er litt bittersøtt er at det er årsdagen siden vi mistet Minstegutt, og det er jo selvfølgelig trist. Det minner meg på å ikke ta noe for gitt, også den gang var vi begynt å bli optimistiske mtp at det skulle gå bra. Det at jeg har Bittelillebror i magen, og at han virker sterk og frisk der inne er selvfølgelig en stor trøst, men samtidig så minnes jeg Minstebror med både sorg og glede. Glede på gunn av det håpet han ga oss den gangen han var i magen, og fordi Bittelillebror aldri fortsatt hadde vært i magen uten han. Veldig vanskelig å forklare denne kjærligheten og takknemligheten man føler for ett barn man egentlig aldri har møtt i live... jeg er ikke egentlig sånn übertrist på den måten at jeg bare vil gråte og sørge, men tenker på ham og skulle selvfølgelig så alt for gjerne hatt ham hos oss.
I helga har jeg vært på venninnetreff og truffet barndomsvenninnene mine i Bærum/Oslo. Det har vært superhyggelig, og jeg overrasket dem alle med graviditeten. Og alle ble veldig glade og rørte. Det er godt å være med venninner som kjenner deg så godt som ekte barndomsvenninner!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
