dr. D: TAC

Sorry jenter, vanskelig å få fred til å skrive på ferie med Opphavet ;) Nå er jeg kommet hjem, men Mannen må jo også få litt oppmerksomhet ;))


Operasjonsdagen var altså fredag den 13. august. Jeg skulle møte opp klokken 07.00, noe som gjorde at vi måtte kjøre 05.00 fra slektningenes hus uttafor Philly. Jeg var fastende fra kl 00.00. Kjøreturen gikk fint, vi tok bare en liten feilkjøring på veien, men det skjønte vi kjapt var feil, og det var enkelt å snu.
Så meldte jeg meg på admission office igjen, hvor jeg fikk noen nye papirer å skrive under på og fikk beskjed om å gå og ta noen blodprøver før jeg meldte meg på "Same Day Surgery". Vi var der såpass tidlig at jeg måtte ringe på for å få noen til å ta prøver av meg, det var bestilt Full Blood Count (FBC) hvilket er tellinger av alle blodlegemer både røde og hvite. I tillegg en urin-HCG. Jeg hadde selvfølgelig akkurat vært på do, men fikk skviset ut noen dråper.
Da vi kom opp på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å sende ned et familiemedlem e.l. for å betale, men iom at jeg skulle betale selv så lurte jeg på om det var greit. Det var det, men det virket som om hun dama nede i admissions syntes det var pinlig at jeg måtte komme tilbake igjen, akkurat som om jeg allerede var operert og hadde redusert mobilitet. Men hun visste jo sikkert ikke hvorfor jeg var der engang. Ihvertfall så ble den første regningen på $ 2755, noe som dekket det første døgnet på sykehus, operasjonssal etc.
Tilbake på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å gå inn i en garderobe, ta av alle klærne og legge dem i en pose, og å ta på en fantastisk sykehuskjortel med åpning og knyting bak. I tillegg fikk jeg sklisikkre sokker som jeg måtte ta på. Men alt kom godt med, for etter jeg var ferdig så ble jeg fulgt inn på et preoperativt venterom hvor det var isekaldt pga air-conditionen sto på fullt. Etter de hadde tatt BT, puls og sånn, og de hadde fått lagt inn veneflon og hengt opp en pose med veske, og gått igjennom ca 20 sider med skjema som måtte besvares, så fikk Mamma og Pappa komme inn og sitte ved sengen min. Det var ganske varmt ute, så de kom i capribukse og t-skjorte, og holdt på å fryse ihjel mens vi ventet der inne. Heldigvis forbarmet en av sykepleierne seg over oss alle 3 etterhvert, og ga oss oppvarmede tepper. Ingen som trodde noe på at vi kom fra Norge, så mye som vi frøys. Rundt meg så lå det andre pasienter som også skulle opereres samme dag, det virket som om det var mye forskjellig. Både gamle og unge, og vi var adskilte med gardiner. En middelaldrende mann kom ut av forhenget sitt i full John Cleese med Rumpen bar, hadde ikke husket å knyte igjen kjortelen sin. Kona satt der og holdt på å le seg ihjel av han, sånn som vi andre. Jeg, derimot, hadde knytet alle de 3 plassene som gikk an...
Dr. D kom og pratet litt med oss mens vi ventet. Sikkert mye fordi han hadde tatt på seg isbjørn-slipset sitt til ære for meg den dagen ;) Kona hadde vært i Norge og kjøpt med isbjørn-slips til han, jeg tipper det var på 80-tallet, det var ihvertfall mørkt mosegrønt. Toppet med en mintgrønn skjorte under så var han ett syn. :) Heldigvis ikke klesstilen som gjorde at jeg valgte å bruke ham, he, he.
Fikk også tilsyn av en anestesi-lege der oppe. Hun var skikkelig "down to business". Hva jeg hadde spist til frokost lurte hun på, ingenting sa jeg, og så begynte det; Eggs? Coffee? Tea? Doughnuts? Pancakes?Sweets? alle måtte besvares med NO.  Og så måtte det lyttes litt til hjerte og lunger.
Etter nesten 2 timer venting ble jeg trillet ned til operasjonsavdelingen. Der ble jeg igjen liggende og vente. Måtte ta på meg en fantastisk sølv-hette for å holde varmen. Jeg spurte Dr. D da han kom igjen om de virkelig går inn for å humiliate pasientene sine på den måten, men han hevdet at den var thermal og at det var til mitt eget beste. ;)
FBC og HCG var forresten helt fine, dvs HCG negativ.
Mens jeg ventet på å få komme inn på operasjonssalen hadde jeg en fantastisk halvgammel, halvfeit Puortorican sykepleier som bare måtte være bøg. Han var altså en sånn klisje på seg selv at det var reint flaut, men han var veldig hyggelig, og jeg syntes det bare var morsomt. Jeg fikk oppblåsbare leggings på beina, sånne som blåser seg opp innimelloim for å forhindre blodpropp. Faktisk ganske behagelige å ha på, som en legg-massasje.
En assistentlege kom for å skrive journal på meg og spurte meg alle de samme sprørsmålene som mange andre hadde spurt om den dagen. I tillegg kom medisinstudenten fra osndagen og hilste på, sammen en annen medisinstudent. Så de holdt meg litt med selskap mens jeg ventet, operasjonen foran meg ble forsinket. Planen var at jeg skulle komme inn 9.30, men klokka var nærmere 10.45 da ting begynte å bli klart. Alle legene var rimelig utålmodige de også. Før de trillet meg inn så fikk jeg en "likegladsprøyte" Midazolam. Begynte å kjenne effekt av den ganske raskt, men kunne hjelpe til med å forflytte meg over på operasjonsbordet. Så begynner ting å bli litt uklart, jeg husker at jeg fikk på meg BT-mansjett og ble koblet opp til EKG. Og jeg husker at alle lo over at jeg hadde knytet kjortelen så godt. Og så begynte Dr. D å barbere øverst på venusberget før han gikk ut for å "scrub up", men etter det er alt svart helt til jeg våknet igjen og Dr. D sa at operasjonen gikk bra. Så ble jeg flyttet over på post-op hvor jeg gladelig sov videre i nesten 1 time før jeg begynte å våkne ordentlig.
Etter jeg hadde blitt observert i ett par timer og fått drukket litt vann og gingerale uten å spy, ble jeg flyttet over til Maternity hvor jeg fikk ett eget rom med bad, TV og alt man kunne behøve. Ikke for at jeg behøvde spesielt mye, var rimelig trøtt hele den dagen. Mamma og Pappa kom ikke så lenge etter at jeg kom bort på rommet, og Dr. D kom også.  Han gjentok at alt hadde gått fint. Operasjonen  hadde tatt omtrent en og en halv time, endel lenger enn planlagt fordi det tok så lang tid å sy igjen eggstokken min der de hadde fjernet cysten. De ville ikke bare drenere den, fordi det da er stor sannsynlighet for at den kommer tilbake. Så derfor fjernet de den helt i stedet for.
Jeg var skikkelig sår i halsen etter å ha vært intubert så lenge, og var litt sår i operasjonsområdet også. Hadde på et stramt elastisk korsett nederst på magen for å legge trykk på området, og de oppblåsbare leggingsene var fortsatt på. I tillegg hadde jeg kateter i blæra, det var jo også en opplevelse.. Etterhvert fikk jeg det de kalte PCA, jeg antar det står for Patient Controlled Anesthesia. Ihvertfall fikk jeg en knapp jeg kunne trykke på for å få smertestillende intravenøst når jeg trengte det. Jeg kunne trykke hvert 8. minutt om jeg trengte det. Hadde faktisk ikke behov for så veldig mye ekstra, hadde visst fått noe langtidsvirkende rett etter operasjonen. Da Dr. D kom innom før han skulle gå hjem for dagen, sånn ved sekstia på ettermiddagen, hadde jeg bare trykt en gang. Men ila natten så ble det noen flere trykk. Jeg var trøtt og ville egentlig bare sove, men det gikk vel ikke mer enn maks en time mellom hver gang det kom noen inn for å sjekke enten det ene eller det andre. Jeg fikk tilbud om sovemedisin, men takket nei. Hadde jo egentlig ikke noe problem med å sove, om bare de ville la meg sove i fred... Natta gikk nå greit på ett slags vis.

På morgenen dagen etter fikk jeg frokost. Vaffler, bacon, Cornflakes og melk. :p I tillegg litt juice.
Etter frokost fikk jeg slippe kateteret, og PCA-en ble slått av, og jammen var det ikke på tide å stå opp også. Jeg gruet meg litt til det, tenkte det kom til å gjøre VELDIG vondt. Men jeg fikk hjelp av sykepleier Donna og hjelpepleier Barbara til å sette meg opp på sengekanten og å ta de første skrittene. Det gjorde vondt, men ikke umenneskelig. Jeg fikk gå på badet og fikk vasket meg og tok på meg egne klær. Det var utrolig deilig. Faktisk så følte jeg meg i ganske god form, og kunne snart gå runde på runde inne på avdelingen. Mamma og Pappa kom i 12-tia, og så var det bare å vente på om Dr. D kom, og vi forventet at jeg kunne bli utskrevet. Han kom i tre-tia, og syntes også jeg var frisk nok til det. Da hadde jeg gått ihvertfall 20 runder på avdelingen, og i tillegg hadde jeg fått ut litt luft og urin. Da han var ferdig med alt papirarbeidet satte han seg tilbake og lurte på hva vi hadde tenkt å gjøre dagen etter, og foreslo flere ting å gjøre i Philadelphia, og ga oss veibeskrivelse til ett Mall ikke langt unna. Jeg tror ikke han mente vi skulle dra rett dit etterpå, men vi kjørte dit rett fra sykehuset og jeg fikk handlet på salg på MACYS. :) Kredittkortet hadde begynt å føle seg litt ensomt der i lommeboken...  I tillegg spiste jeg en nydelig peanøtt-soft-is med oreo-kjeks i. Høres kanskje kvalmt ut, men var helt fantastisk!!! :D

På mandagen var jeg på kontroll igjen hos Dr. D. Han gjorde UL og viste hvor TAC-en lå og målte på både den og LMH. Total lengde på LMH er nå 2,7 cm, mens funksjonell lengde (som egentlig er det som teller da) er 2,2 cm. Diameter på TAC-en er 1,73 cm (skal være 1,6-2 cm optimalt). Han fjernet agraffene/stiftene på såret, og var veldig fornøyd med hvordan det så ut. Så tok han oss alle inn på kontoret sitt, og forklarte igjen for oss at TAC-en ikke ville ha noen innvirkning på kunstig befruktning eller svangerskapet utover behov for keisersnitt ved fødsel. Jeg fikk en god og lang klem før vi dro, og beskjed om å ta kontakt om det var noen ting jeg trengte eller lurte på.

Er imponert over den gode behandlingen og omtanken vik fikk på sykehuset der borte. Dr. D og alle de andre legene, sykepleierne og hjelpepleierne var super hyggelige, tok seg god tid til alle spørsmål og bekymringer. Dr. D brukte alltid lang tid på oss, forklarte oss ting, i tillegg til at han ga seg tid til å prate om helt andre ting også. hvordan ting er i Norge, ga oss forslag til ting vi kunne gjøre og se de dagene vi ikke var på sykehuset.
Og alt i alt ble det ikke så dyrt heller. Tilsammen ble det $ 3955 for hele behandlingen og P17-sprøytene.  Det blir med dagens kurs litt over 24000 kroner, og slettes ikke så ille. Selvfølgelig kommer reise og opphold i tillegg til dette. Men jeg er så langt fornøyd. Såret ser fint ut foreløbig. Jeg er litt blå og fortsatt ganske øm i magen. Det gjør vondt å le eller hoste, men stort sett går det bra. Jeg tar ikke smertestillende, har egentlig ikke tatt så mye av det i det hele tatt. Men på flyturen hjem så tok jeg for å kunne få sove bedre.
Nå er jeg spent på hvordan det blir videre, og når jeg kan teste TAC'en. Må vente til etter neste mens før vi forsøker naturlig igjen ihvertfall. Så får vi se hvordan det blir med evt IVF fremover... :)