;)
Har begynt å drømme om å sette inn 2 egg jeg, kunne egentlig godt tenkt meg tvillinger om det blir sånn... ;) Dr. D sa ihvertfall at det ikke var noen ting i veien for det, t.o.m trillinger skulle gå bra og LMH kunne holde det. Mannen har helt siden vi startet med IVF sagt at han kunne tenke seg to. Spørsmålet er om St. Olavs går med på å sette inn 2 egg, de bruker å være ganske restriktive på dette. I tillegg er de usikre på dette med TAC'en. Leker litt med tanken om å ta det privat om ikke, kanskje Danmark...???
He he, føler meg så ovenpå nå med denne TAC'en, og alle er så sikre på at den kommer til å holde, at jeg begynner å få litt stormannsgale drømmer. Kanskje jeg må konsentrere meg om å bli gravid først.... :sparke:
torsdag 26. august 2010
onsdag 25. august 2010
fredag 20. august 2010
dr. D: TAC
Sorry jenter, vanskelig å få fred til å skrive på ferie med Opphavet ;) Nå er jeg kommet hjem, men Mannen må jo også få litt oppmerksomhet ;))
Operasjonsdagen var altså fredag den 13. august. Jeg skulle møte opp klokken 07.00, noe som gjorde at vi måtte kjøre 05.00 fra slektningenes hus uttafor Philly. Jeg var fastende fra kl 00.00. Kjøreturen gikk fint, vi tok bare en liten feilkjøring på veien, men det skjønte vi kjapt var feil, og det var enkelt å snu.
Så meldte jeg meg på admission office igjen, hvor jeg fikk noen nye papirer å skrive under på og fikk beskjed om å gå og ta noen blodprøver før jeg meldte meg på "Same Day Surgery". Vi var der såpass tidlig at jeg måtte ringe på for å få noen til å ta prøver av meg, det var bestilt Full Blood Count (FBC) hvilket er tellinger av alle blodlegemer både røde og hvite. I tillegg en urin-HCG. Jeg hadde selvfølgelig akkurat vært på do, men fikk skviset ut noen dråper.
Da vi kom opp på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å sende ned et familiemedlem e.l. for å betale, men iom at jeg skulle betale selv så lurte jeg på om det var greit. Det var det, men det virket som om hun dama nede i admissions syntes det var pinlig at jeg måtte komme tilbake igjen, akkurat som om jeg allerede var operert og hadde redusert mobilitet. Men hun visste jo sikkert ikke hvorfor jeg var der engang. Ihvertfall så ble den første regningen på $ 2755, noe som dekket det første døgnet på sykehus, operasjonssal etc.
Tilbake på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å gå inn i en garderobe, ta av alle klærne og legge dem i en pose, og å ta på en fantastisk sykehuskjortel med åpning og knyting bak. I tillegg fikk jeg sklisikkre sokker som jeg måtte ta på. Men alt kom godt med, for etter jeg var ferdig så ble jeg fulgt inn på et preoperativt venterom hvor det var isekaldt pga air-conditionen sto på fullt. Etter de hadde tatt BT, puls og sånn, og de hadde fått lagt inn veneflon og hengt opp en pose med veske, og gått igjennom ca 20 sider med skjema som måtte besvares, så fikk Mamma og Pappa komme inn og sitte ved sengen min. Det var ganske varmt ute, så de kom i capribukse og t-skjorte, og holdt på å fryse ihjel mens vi ventet der inne. Heldigvis forbarmet en av sykepleierne seg over oss alle 3 etterhvert, og ga oss oppvarmede tepper. Ingen som trodde noe på at vi kom fra Norge, så mye som vi frøys. Rundt meg så lå det andre pasienter som også skulle opereres samme dag, det virket som om det var mye forskjellig. Både gamle og unge, og vi var adskilte med gardiner. En middelaldrende mann kom ut av forhenget sitt i full John Cleese med Rumpen bar, hadde ikke husket å knyte igjen kjortelen sin. Kona satt der og holdt på å le seg ihjel av han, sånn som vi andre. Jeg, derimot, hadde knytet alle de 3 plassene som gikk an...
Dr. D kom og pratet litt med oss mens vi ventet. Sikkert mye fordi han hadde tatt på seg isbjørn-slipset sitt til ære for meg den dagen ;) Kona hadde vært i Norge og kjøpt med isbjørn-slips til han, jeg tipper det var på 80-tallet, det var ihvertfall mørkt mosegrønt. Toppet med en mintgrønn skjorte under så var han ett syn. :) Heldigvis ikke klesstilen som gjorde at jeg valgte å bruke ham, he, he.
Fikk også tilsyn av en anestesi-lege der oppe. Hun var skikkelig "down to business". Hva jeg hadde spist til frokost lurte hun på, ingenting sa jeg, og så begynte det; Eggs? Coffee? Tea? Doughnuts? Pancakes?Sweets? alle måtte besvares med NO. Og så måtte det lyttes litt til hjerte og lunger.
Etter nesten 2 timer venting ble jeg trillet ned til operasjonsavdelingen. Der ble jeg igjen liggende og vente. Måtte ta på meg en fantastisk sølv-hette for å holde varmen. Jeg spurte Dr. D da han kom igjen om de virkelig går inn for å humiliate pasientene sine på den måten, men han hevdet at den var thermal og at det var til mitt eget beste. ;)
FBC og HCG var forresten helt fine, dvs HCG negativ.
Mens jeg ventet på å få komme inn på operasjonssalen hadde jeg en fantastisk halvgammel, halvfeit Puortorican sykepleier som bare måtte være bøg. Han var altså en sånn klisje på seg selv at det var reint flaut, men han var veldig hyggelig, og jeg syntes det bare var morsomt. Jeg fikk oppblåsbare leggings på beina, sånne som blåser seg opp innimelloim for å forhindre blodpropp. Faktisk ganske behagelige å ha på, som en legg-massasje.
En assistentlege kom for å skrive journal på meg og spurte meg alle de samme sprørsmålene som mange andre hadde spurt om den dagen. I tillegg kom medisinstudenten fra osndagen og hilste på, sammen en annen medisinstudent. Så de holdt meg litt med selskap mens jeg ventet, operasjonen foran meg ble forsinket. Planen var at jeg skulle komme inn 9.30, men klokka var nærmere 10.45 da ting begynte å bli klart. Alle legene var rimelig utålmodige de også. Før de trillet meg inn så fikk jeg en "likegladsprøyte" Midazolam. Begynte å kjenne effekt av den ganske raskt, men kunne hjelpe til med å forflytte meg over på operasjonsbordet. Så begynner ting å bli litt uklart, jeg husker at jeg fikk på meg BT-mansjett og ble koblet opp til EKG. Og jeg husker at alle lo over at jeg hadde knytet kjortelen så godt. Og så begynte Dr. D å barbere øverst på venusberget før han gikk ut for å "scrub up", men etter det er alt svart helt til jeg våknet igjen og Dr. D sa at operasjonen gikk bra. Så ble jeg flyttet over på post-op hvor jeg gladelig sov videre i nesten 1 time før jeg begynte å våkne ordentlig.
Etter jeg hadde blitt observert i ett par timer og fått drukket litt vann og gingerale uten å spy, ble jeg flyttet over til Maternity hvor jeg fikk ett eget rom med bad, TV og alt man kunne behøve. Ikke for at jeg behøvde spesielt mye, var rimelig trøtt hele den dagen. Mamma og Pappa kom ikke så lenge etter at jeg kom bort på rommet, og Dr. D kom også. Han gjentok at alt hadde gått fint. Operasjonen hadde tatt omtrent en og en halv time, endel lenger enn planlagt fordi det tok så lang tid å sy igjen eggstokken min der de hadde fjernet cysten. De ville ikke bare drenere den, fordi det da er stor sannsynlighet for at den kommer tilbake. Så derfor fjernet de den helt i stedet for.
Jeg var skikkelig sår i halsen etter å ha vært intubert så lenge, og var litt sår i operasjonsområdet også. Hadde på et stramt elastisk korsett nederst på magen for å legge trykk på området, og de oppblåsbare leggingsene var fortsatt på. I tillegg hadde jeg kateter i blæra, det var jo også en opplevelse.. Etterhvert fikk jeg det de kalte PCA, jeg antar det står for Patient Controlled Anesthesia. Ihvertfall fikk jeg en knapp jeg kunne trykke på for å få smertestillende intravenøst når jeg trengte det. Jeg kunne trykke hvert 8. minutt om jeg trengte det. Hadde faktisk ikke behov for så veldig mye ekstra, hadde visst fått noe langtidsvirkende rett etter operasjonen. Da Dr. D kom innom før han skulle gå hjem for dagen, sånn ved sekstia på ettermiddagen, hadde jeg bare trykt en gang. Men ila natten så ble det noen flere trykk. Jeg var trøtt og ville egentlig bare sove, men det gikk vel ikke mer enn maks en time mellom hver gang det kom noen inn for å sjekke enten det ene eller det andre. Jeg fikk tilbud om sovemedisin, men takket nei. Hadde jo egentlig ikke noe problem med å sove, om bare de ville la meg sove i fred... Natta gikk nå greit på ett slags vis.
På morgenen dagen etter fikk jeg frokost. Vaffler, bacon, Cornflakes og melk. :p I tillegg litt juice.
Etter frokost fikk jeg slippe kateteret, og PCA-en ble slått av, og jammen var det ikke på tide å stå opp også. Jeg gruet meg litt til det, tenkte det kom til å gjøre VELDIG vondt. Men jeg fikk hjelp av sykepleier Donna og hjelpepleier Barbara til å sette meg opp på sengekanten og å ta de første skrittene. Det gjorde vondt, men ikke umenneskelig. Jeg fikk gå på badet og fikk vasket meg og tok på meg egne klær. Det var utrolig deilig. Faktisk så følte jeg meg i ganske god form, og kunne snart gå runde på runde inne på avdelingen. Mamma og Pappa kom i 12-tia, og så var det bare å vente på om Dr. D kom, og vi forventet at jeg kunne bli utskrevet. Han kom i tre-tia, og syntes også jeg var frisk nok til det. Da hadde jeg gått ihvertfall 20 runder på avdelingen, og i tillegg hadde jeg fått ut litt luft og urin. Da han var ferdig med alt papirarbeidet satte han seg tilbake og lurte på hva vi hadde tenkt å gjøre dagen etter, og foreslo flere ting å gjøre i Philadelphia, og ga oss veibeskrivelse til ett Mall ikke langt unna. Jeg tror ikke han mente vi skulle dra rett dit etterpå, men vi kjørte dit rett fra sykehuset og jeg fikk handlet på salg på MACYS. :) Kredittkortet hadde begynt å føle seg litt ensomt der i lommeboken... I tillegg spiste jeg en nydelig peanøtt-soft-is med oreo-kjeks i. Høres kanskje kvalmt ut, men var helt fantastisk!!! :D
På mandagen var jeg på kontroll igjen hos Dr. D. Han gjorde UL og viste hvor TAC-en lå og målte på både den og LMH. Total lengde på LMH er nå 2,7 cm, mens funksjonell lengde (som egentlig er det som teller da) er 2,2 cm. Diameter på TAC-en er 1,73 cm (skal være 1,6-2 cm optimalt). Han fjernet agraffene/stiftene på såret, og var veldig fornøyd med hvordan det så ut. Så tok han oss alle inn på kontoret sitt, og forklarte igjen for oss at TAC-en ikke ville ha noen innvirkning på kunstig befruktning eller svangerskapet utover behov for keisersnitt ved fødsel. Jeg fikk en god og lang klem før vi dro, og beskjed om å ta kontakt om det var noen ting jeg trengte eller lurte på.
Er imponert over den gode behandlingen og omtanken vik fikk på sykehuset der borte. Dr. D og alle de andre legene, sykepleierne og hjelpepleierne var super hyggelige, tok seg god tid til alle spørsmål og bekymringer. Dr. D brukte alltid lang tid på oss, forklarte oss ting, i tillegg til at han ga seg tid til å prate om helt andre ting også. hvordan ting er i Norge, ga oss forslag til ting vi kunne gjøre og se de dagene vi ikke var på sykehuset.
Og alt i alt ble det ikke så dyrt heller. Tilsammen ble det $ 3955 for hele behandlingen og P17-sprøytene. Det blir med dagens kurs litt over 24000 kroner, og slettes ikke så ille. Selvfølgelig kommer reise og opphold i tillegg til dette. Men jeg er så langt fornøyd. Såret ser fint ut foreløbig. Jeg er litt blå og fortsatt ganske øm i magen. Det gjør vondt å le eller hoste, men stort sett går det bra. Jeg tar ikke smertestillende, har egentlig ikke tatt så mye av det i det hele tatt. Men på flyturen hjem så tok jeg for å kunne få sove bedre.
Nå er jeg spent på hvordan det blir videre, og når jeg kan teste TAC'en. Må vente til etter neste mens før vi forsøker naturlig igjen ihvertfall. Så får vi se hvordan det blir med evt IVF fremover... :)
Operasjonsdagen var altså fredag den 13. august. Jeg skulle møte opp klokken 07.00, noe som gjorde at vi måtte kjøre 05.00 fra slektningenes hus uttafor Philly. Jeg var fastende fra kl 00.00. Kjøreturen gikk fint, vi tok bare en liten feilkjøring på veien, men det skjønte vi kjapt var feil, og det var enkelt å snu.
Så meldte jeg meg på admission office igjen, hvor jeg fikk noen nye papirer å skrive under på og fikk beskjed om å gå og ta noen blodprøver før jeg meldte meg på "Same Day Surgery". Vi var der såpass tidlig at jeg måtte ringe på for å få noen til å ta prøver av meg, det var bestilt Full Blood Count (FBC) hvilket er tellinger av alle blodlegemer både røde og hvite. I tillegg en urin-HCG. Jeg hadde selvfølgelig akkurat vært på do, men fikk skviset ut noen dråper.
Da vi kom opp på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å sende ned et familiemedlem e.l. for å betale, men iom at jeg skulle betale selv så lurte jeg på om det var greit. Det var det, men det virket som om hun dama nede i admissions syntes det var pinlig at jeg måtte komme tilbake igjen, akkurat som om jeg allerede var operert og hadde redusert mobilitet. Men hun visste jo sikkert ikke hvorfor jeg var der engang. Ihvertfall så ble den første regningen på $ 2755, noe som dekket det første døgnet på sykehus, operasjonssal etc.
Tilbake på SameDaySurgery så fikk jeg beskjed om å gå inn i en garderobe, ta av alle klærne og legge dem i en pose, og å ta på en fantastisk sykehuskjortel med åpning og knyting bak. I tillegg fikk jeg sklisikkre sokker som jeg måtte ta på. Men alt kom godt med, for etter jeg var ferdig så ble jeg fulgt inn på et preoperativt venterom hvor det var isekaldt pga air-conditionen sto på fullt. Etter de hadde tatt BT, puls og sånn, og de hadde fått lagt inn veneflon og hengt opp en pose med veske, og gått igjennom ca 20 sider med skjema som måtte besvares, så fikk Mamma og Pappa komme inn og sitte ved sengen min. Det var ganske varmt ute, så de kom i capribukse og t-skjorte, og holdt på å fryse ihjel mens vi ventet der inne. Heldigvis forbarmet en av sykepleierne seg over oss alle 3 etterhvert, og ga oss oppvarmede tepper. Ingen som trodde noe på at vi kom fra Norge, så mye som vi frøys. Rundt meg så lå det andre pasienter som også skulle opereres samme dag, det virket som om det var mye forskjellig. Både gamle og unge, og vi var adskilte med gardiner. En middelaldrende mann kom ut av forhenget sitt i full John Cleese med Rumpen bar, hadde ikke husket å knyte igjen kjortelen sin. Kona satt der og holdt på å le seg ihjel av han, sånn som vi andre. Jeg, derimot, hadde knytet alle de 3 plassene som gikk an...
Dr. D kom og pratet litt med oss mens vi ventet. Sikkert mye fordi han hadde tatt på seg isbjørn-slipset sitt til ære for meg den dagen ;) Kona hadde vært i Norge og kjøpt med isbjørn-slips til han, jeg tipper det var på 80-tallet, det var ihvertfall mørkt mosegrønt. Toppet med en mintgrønn skjorte under så var han ett syn. :) Heldigvis ikke klesstilen som gjorde at jeg valgte å bruke ham, he, he.
Fikk også tilsyn av en anestesi-lege der oppe. Hun var skikkelig "down to business". Hva jeg hadde spist til frokost lurte hun på, ingenting sa jeg, og så begynte det; Eggs? Coffee? Tea? Doughnuts? Pancakes?Sweets? alle måtte besvares med NO. Og så måtte det lyttes litt til hjerte og lunger.
Etter nesten 2 timer venting ble jeg trillet ned til operasjonsavdelingen. Der ble jeg igjen liggende og vente. Måtte ta på meg en fantastisk sølv-hette for å holde varmen. Jeg spurte Dr. D da han kom igjen om de virkelig går inn for å humiliate pasientene sine på den måten, men han hevdet at den var thermal og at det var til mitt eget beste. ;)
FBC og HCG var forresten helt fine, dvs HCG negativ.
Mens jeg ventet på å få komme inn på operasjonssalen hadde jeg en fantastisk halvgammel, halvfeit Puortorican sykepleier som bare måtte være bøg. Han var altså en sånn klisje på seg selv at det var reint flaut, men han var veldig hyggelig, og jeg syntes det bare var morsomt. Jeg fikk oppblåsbare leggings på beina, sånne som blåser seg opp innimelloim for å forhindre blodpropp. Faktisk ganske behagelige å ha på, som en legg-massasje.
En assistentlege kom for å skrive journal på meg og spurte meg alle de samme sprørsmålene som mange andre hadde spurt om den dagen. I tillegg kom medisinstudenten fra osndagen og hilste på, sammen en annen medisinstudent. Så de holdt meg litt med selskap mens jeg ventet, operasjonen foran meg ble forsinket. Planen var at jeg skulle komme inn 9.30, men klokka var nærmere 10.45 da ting begynte å bli klart. Alle legene var rimelig utålmodige de også. Før de trillet meg inn så fikk jeg en "likegladsprøyte" Midazolam. Begynte å kjenne effekt av den ganske raskt, men kunne hjelpe til med å forflytte meg over på operasjonsbordet. Så begynner ting å bli litt uklart, jeg husker at jeg fikk på meg BT-mansjett og ble koblet opp til EKG. Og jeg husker at alle lo over at jeg hadde knytet kjortelen så godt. Og så begynte Dr. D å barbere øverst på venusberget før han gikk ut for å "scrub up", men etter det er alt svart helt til jeg våknet igjen og Dr. D sa at operasjonen gikk bra. Så ble jeg flyttet over på post-op hvor jeg gladelig sov videre i nesten 1 time før jeg begynte å våkne ordentlig.
Etter jeg hadde blitt observert i ett par timer og fått drukket litt vann og gingerale uten å spy, ble jeg flyttet over til Maternity hvor jeg fikk ett eget rom med bad, TV og alt man kunne behøve. Ikke for at jeg behøvde spesielt mye, var rimelig trøtt hele den dagen. Mamma og Pappa kom ikke så lenge etter at jeg kom bort på rommet, og Dr. D kom også. Han gjentok at alt hadde gått fint. Operasjonen hadde tatt omtrent en og en halv time, endel lenger enn planlagt fordi det tok så lang tid å sy igjen eggstokken min der de hadde fjernet cysten. De ville ikke bare drenere den, fordi det da er stor sannsynlighet for at den kommer tilbake. Så derfor fjernet de den helt i stedet for.
Jeg var skikkelig sår i halsen etter å ha vært intubert så lenge, og var litt sår i operasjonsområdet også. Hadde på et stramt elastisk korsett nederst på magen for å legge trykk på området, og de oppblåsbare leggingsene var fortsatt på. I tillegg hadde jeg kateter i blæra, det var jo også en opplevelse.. Etterhvert fikk jeg det de kalte PCA, jeg antar det står for Patient Controlled Anesthesia. Ihvertfall fikk jeg en knapp jeg kunne trykke på for å få smertestillende intravenøst når jeg trengte det. Jeg kunne trykke hvert 8. minutt om jeg trengte det. Hadde faktisk ikke behov for så veldig mye ekstra, hadde visst fått noe langtidsvirkende rett etter operasjonen. Da Dr. D kom innom før han skulle gå hjem for dagen, sånn ved sekstia på ettermiddagen, hadde jeg bare trykt en gang. Men ila natten så ble det noen flere trykk. Jeg var trøtt og ville egentlig bare sove, men det gikk vel ikke mer enn maks en time mellom hver gang det kom noen inn for å sjekke enten det ene eller det andre. Jeg fikk tilbud om sovemedisin, men takket nei. Hadde jo egentlig ikke noe problem med å sove, om bare de ville la meg sove i fred... Natta gikk nå greit på ett slags vis.
På morgenen dagen etter fikk jeg frokost. Vaffler, bacon, Cornflakes og melk. :p I tillegg litt juice.
Etter frokost fikk jeg slippe kateteret, og PCA-en ble slått av, og jammen var det ikke på tide å stå opp også. Jeg gruet meg litt til det, tenkte det kom til å gjøre VELDIG vondt. Men jeg fikk hjelp av sykepleier Donna og hjelpepleier Barbara til å sette meg opp på sengekanten og å ta de første skrittene. Det gjorde vondt, men ikke umenneskelig. Jeg fikk gå på badet og fikk vasket meg og tok på meg egne klær. Det var utrolig deilig. Faktisk så følte jeg meg i ganske god form, og kunne snart gå runde på runde inne på avdelingen. Mamma og Pappa kom i 12-tia, og så var det bare å vente på om Dr. D kom, og vi forventet at jeg kunne bli utskrevet. Han kom i tre-tia, og syntes også jeg var frisk nok til det. Da hadde jeg gått ihvertfall 20 runder på avdelingen, og i tillegg hadde jeg fått ut litt luft og urin. Da han var ferdig med alt papirarbeidet satte han seg tilbake og lurte på hva vi hadde tenkt å gjøre dagen etter, og foreslo flere ting å gjøre i Philadelphia, og ga oss veibeskrivelse til ett Mall ikke langt unna. Jeg tror ikke han mente vi skulle dra rett dit etterpå, men vi kjørte dit rett fra sykehuset og jeg fikk handlet på salg på MACYS. :) Kredittkortet hadde begynt å føle seg litt ensomt der i lommeboken... I tillegg spiste jeg en nydelig peanøtt-soft-is med oreo-kjeks i. Høres kanskje kvalmt ut, men var helt fantastisk!!! :D
På mandagen var jeg på kontroll igjen hos Dr. D. Han gjorde UL og viste hvor TAC-en lå og målte på både den og LMH. Total lengde på LMH er nå 2,7 cm, mens funksjonell lengde (som egentlig er det som teller da) er 2,2 cm. Diameter på TAC-en er 1,73 cm (skal være 1,6-2 cm optimalt). Han fjernet agraffene/stiftene på såret, og var veldig fornøyd med hvordan det så ut. Så tok han oss alle inn på kontoret sitt, og forklarte igjen for oss at TAC-en ikke ville ha noen innvirkning på kunstig befruktning eller svangerskapet utover behov for keisersnitt ved fødsel. Jeg fikk en god og lang klem før vi dro, og beskjed om å ta kontakt om det var noen ting jeg trengte eller lurte på.
Er imponert over den gode behandlingen og omtanken vik fikk på sykehuset der borte. Dr. D og alle de andre legene, sykepleierne og hjelpepleierne var super hyggelige, tok seg god tid til alle spørsmål og bekymringer. Dr. D brukte alltid lang tid på oss, forklarte oss ting, i tillegg til at han ga seg tid til å prate om helt andre ting også. hvordan ting er i Norge, ga oss forslag til ting vi kunne gjøre og se de dagene vi ikke var på sykehuset.
Og alt i alt ble det ikke så dyrt heller. Tilsammen ble det $ 3955 for hele behandlingen og P17-sprøytene. Det blir med dagens kurs litt over 24000 kroner, og slettes ikke så ille. Selvfølgelig kommer reise og opphold i tillegg til dette. Men jeg er så langt fornøyd. Såret ser fint ut foreløbig. Jeg er litt blå og fortsatt ganske øm i magen. Det gjør vondt å le eller hoste, men stort sett går det bra. Jeg tar ikke smertestillende, har egentlig ikke tatt så mye av det i det hele tatt. Men på flyturen hjem så tok jeg for å kunne få sove bedre.
Nå er jeg spent på hvordan det blir videre, og når jeg kan teste TAC'en. Må vente til etter neste mens før vi forsøker naturlig igjen ihvertfall. Så får vi se hvordan det blir med evt IVF fremover... :)
onsdag 18. august 2010
Dr. D: pre-op vurdering.
Får skrive litt om erfaringene med Dr. D og operasjonen. Mulig det blir litt langt, men here goes.
Første møte med Dr. D var altså Onsdag 11. august. Mamma og Pappa var med, i tillegg Kona til Fetteren til Pappa (KtFtP). Hun kjørte oss dit, for hun var litt kjent i området, hadde bodd en plass ikke langt unna for noen år siden. Vi skulle komme sånn ca 11.15-11.30 på Kennedy University Hospital i Turnersville. Først så gikk vi til Admission Office, hvor jeg ble registrert og skrev under på veldig mange kontrakter og papirer hvor jeg antageligvi skrev fra meg alle rettigheter om det skjedde noe med meg, og ihvertfall skrev under på at jeg var "self-pay". Mens jeg var der nede så ble klokka 11.20-25, så jeg begynte å bli litt stresset for å komme for sent første gangen vi skulle treffe Dr.D.
En av de frivillige arbeiderne på sykehuset (det var mange slike som hjalp til med forskjellige oppgaver) viste oss rundt til heisen vi skulle ta, og så bar det opp til Fetal-Maternal department.
Der fikk vi beskjed om å vente, og ikke lenge etterpå kom Dr. Davis og hilste på oss alle sammen. En hyggelig mann, litt ubestemmelig alder kanskje i 60-årene. ??
Han ville at jeg skulle på UL først, for å se hvordan det sto til der nede ;)
Så da fikk jeg komme inn til en sonographer, noe som er en helt egen utdannelse her i statene. Damen som undersøkte meg hadde jobbet sammen med Dr. D i 13 år. Dr. D og en medisinstudent kom inn da hun begynte å undersøke meg, de greide å måle LMH til 2 cm, det samme som ble målt på Riksen sist.
I tillegg så hadde jeg fortsatt ei cyste på den høyre eggstokken som jeg har hatt siden jeg avr gravid sist. De målte den til ca 4,5 cm i diameter, og Dr. D lurte på om jeg "would mind terribly" om han fjernet den når han allikevel var der inne. ;) Og da han la til "no extra charge" så var det jo veldig greit. :D
Ellers syntes han det så greit ut, livmoren så helt normal ut, men bakovervendt. Det visste jeg jo fra før.
Så fikk jeg noen flere skjema å fylle ut, mye vedr. tidligere sykdommer og arvelighet etc, og fikk vente litt igjen. En sykepleier kom og hentet meg for å ta blodtrykk, puls og temp, BT var ett all-time-high på 156/80, men det gikk bra. Vekta var høy, men heldigvis i pounds, så jeg aner ikke hva det betyr i Kg. Men jeg antar at jeg har gått opp en hel del både i uken før og etter vi dro på ferie. På noen måter bra at jeg har litt ekstra tid på meg ifht nytt IVF-forsøk.
Så fikk vi alle komme inn på Dr. Ds kontor. Vi ble mange der inne, for jeg tok med meg hele følget, til og med KtFtP. Så vi ble 6 stykker sittende der inne. Til å begynne med så syntes jeg han var litt rar, for da satt han bare helt stille og leste og så ikke opp fra papirene for å si noen ting en gang. Og så syntes jeg han ble sittende sånn lenge. Men da han så opp så var han veldig grei, forklarte nøye hva som skulle skje og teorien bak. Mamma og Pappa ble veldig beroliget, og jeg også. Vi følte oss godt ivaretatt.
I tillegg fikk jeg allerede da resept på smertestillende og han bestilte P17-sprøyter til meg som jeg skal bruke i neste svangerskap. Bestilte dem så de ble sendt hjem til han, og så skulle han ta den med på operasjonsdagen. Jeg skal bruke 1cc hver uke fra 16. uke, må bare finne ut om den skal settes subcutant, intramukulært eller intravenøst... Og hva cc egentlig er for en måleenhet...
Så avtalte vi når jeg skulle komme etc. før vi dro avgårde mot Philadelphia igjen. Tror jeg må skrive om operasjonsdagen i ett nytt innlegg en annen gang..
Første møte med Dr. D var altså Onsdag 11. august. Mamma og Pappa var med, i tillegg Kona til Fetteren til Pappa (KtFtP). Hun kjørte oss dit, for hun var litt kjent i området, hadde bodd en plass ikke langt unna for noen år siden. Vi skulle komme sånn ca 11.15-11.30 på Kennedy University Hospital i Turnersville. Først så gikk vi til Admission Office, hvor jeg ble registrert og skrev under på veldig mange kontrakter og papirer hvor jeg antageligvi skrev fra meg alle rettigheter om det skjedde noe med meg, og ihvertfall skrev under på at jeg var "self-pay". Mens jeg var der nede så ble klokka 11.20-25, så jeg begynte å bli litt stresset for å komme for sent første gangen vi skulle treffe Dr.D.
En av de frivillige arbeiderne på sykehuset (det var mange slike som hjalp til med forskjellige oppgaver) viste oss rundt til heisen vi skulle ta, og så bar det opp til Fetal-Maternal department.
Der fikk vi beskjed om å vente, og ikke lenge etterpå kom Dr. Davis og hilste på oss alle sammen. En hyggelig mann, litt ubestemmelig alder kanskje i 60-årene. ??
Han ville at jeg skulle på UL først, for å se hvordan det sto til der nede ;)
Så da fikk jeg komme inn til en sonographer, noe som er en helt egen utdannelse her i statene. Damen som undersøkte meg hadde jobbet sammen med Dr. D i 13 år. Dr. D og en medisinstudent kom inn da hun begynte å undersøke meg, de greide å måle LMH til 2 cm, det samme som ble målt på Riksen sist.
I tillegg så hadde jeg fortsatt ei cyste på den høyre eggstokken som jeg har hatt siden jeg avr gravid sist. De målte den til ca 4,5 cm i diameter, og Dr. D lurte på om jeg "would mind terribly" om han fjernet den når han allikevel var der inne. ;) Og da han la til "no extra charge" så var det jo veldig greit. :D
Ellers syntes han det så greit ut, livmoren så helt normal ut, men bakovervendt. Det visste jeg jo fra før.
Så fikk jeg noen flere skjema å fylle ut, mye vedr. tidligere sykdommer og arvelighet etc, og fikk vente litt igjen. En sykepleier kom og hentet meg for å ta blodtrykk, puls og temp, BT var ett all-time-high på 156/80, men det gikk bra. Vekta var høy, men heldigvis i pounds, så jeg aner ikke hva det betyr i Kg. Men jeg antar at jeg har gått opp en hel del både i uken før og etter vi dro på ferie. På noen måter bra at jeg har litt ekstra tid på meg ifht nytt IVF-forsøk.
Så fikk vi alle komme inn på Dr. Ds kontor. Vi ble mange der inne, for jeg tok med meg hele følget, til og med KtFtP. Så vi ble 6 stykker sittende der inne. Til å begynne med så syntes jeg han var litt rar, for da satt han bare helt stille og leste og så ikke opp fra papirene for å si noen ting en gang. Og så syntes jeg han ble sittende sånn lenge. Men da han så opp så var han veldig grei, forklarte nøye hva som skulle skje og teorien bak. Mamma og Pappa ble veldig beroliget, og jeg også. Vi følte oss godt ivaretatt.
I tillegg fikk jeg allerede da resept på smertestillende og han bestilte P17-sprøyter til meg som jeg skal bruke i neste svangerskap. Bestilte dem så de ble sendt hjem til han, og så skulle han ta den med på operasjonsdagen. Jeg skal bruke 1cc hver uke fra 16. uke, må bare finne ut om den skal settes subcutant, intramukulært eller intravenøst... Og hva cc egentlig er for en måleenhet...
Så avtalte vi når jeg skulle komme etc. før vi dro avgårde mot Philadelphia igjen. Tror jeg må skrive om operasjonsdagen i ett nytt innlegg en annen gang..
lørdag 14. august 2010
Officially TAC'ed
:)
Sitter paa komputeren paa avdelingen her og skal bare si veldig kort at alt gikk bra. TAC'en er paa plass, Dr. D var veldig forn;yd med operasjonen, jeg er oppe av senga og har blitt koblet fra smertedryppet. Er ogsaa ute av den veldig fantastiske sykehuskjortelen med aapning bak (tenk John Cleese, he he).
Regner med at jeg faar reise ut i dag, men jeg tror de vil at jeg skal komme meg paa do foerst. Skal forsoeke aa trykke saann at jeg faar det til ;)
Faar komme med full rapport senere, det er koe paa komputeren.
Sitter paa komputeren paa avdelingen her og skal bare si veldig kort at alt gikk bra. TAC'en er paa plass, Dr. D var veldig forn;yd med operasjonen, jeg er oppe av senga og har blitt koblet fra smertedryppet. Er ogsaa ute av den veldig fantastiske sykehuskjortelen med aapning bak (tenk John Cleese, he he).
Regner med at jeg faar reise ut i dag, men jeg tror de vil at jeg skal komme meg paa do foerst. Skal forsoeke aa trykke saann at jeg faar det til ;)
Faar komme med full rapport senere, det er koe paa komputeren.
torsdag 12. august 2010
Kjapp oppdatering.
Har hatt fantastiske dager i NYC, men dere kjenner kanskje til det,- tiden flyr og blogging blir fjernt. ;)
Skal forsoeke aa gi en reiseskildring senere.
Naa bor vi hos familien utenfor philly, de er veldig hyggelige. Pappas fetter har jeg truffet mange ganger foer, mens kona er "ny". De har vaert gift i 4 aar, og jeg har ikke truffet henne tidligere.
I gaar traff jeg Dr. D for foerste gang, han virket veldig OK. Gjorde UL foerst og cervixen maalte 2 cm som tidligere. Ellers saa fant han en cyste paa hoeyre eggstokk, denne har jeg hatt siden jeg var gravid sist. Dr. D ville tappe/fjerne den under operasjonen, spesielt iom at den ikke var blitt saerlig mye mindre i ukene siden minstegutt ble foedt. Etter undersoekelsen saa tok han oss inn paa kontoret sitt og foklarte alt som skal skje etc. og Mamma og Pappa fikk bli med inn og fikk informasjon og ble beroliget de ogsaa.
Vi er veldig optimistiske alle sammen, og jeg er ikke det minste nervoes mtp operasjonen. Bare gleder meg tl aa faa det gjort. Vi skal moete paa sykehuset i morgen tidlig kl 07.00, saa da maa vi dra herfra kl 05.00. (huff). Men det g[r vel bra det ogsaa. Og sikkert best for meg, for jeg skal jo sove saa godt under operasjonen :). Operasjonen kommer til aa vare ca 30-40 minutter, saa det blir sikkert bra.
Saa ca kl 15 norsk tid i morgen er jeg sannsynligvis ute av OR. Dere faar krysse fingrene for meg om dere kan! :)
P.S. Forsoeket i september er definitivt avlyst, maa oppover paa samtale. :( Men jeg har egentlig avfunnet meg med det naa. Det gaar bra.
Skal forsoeke aa gi en reiseskildring senere.
Naa bor vi hos familien utenfor philly, de er veldig hyggelige. Pappas fetter har jeg truffet mange ganger foer, mens kona er "ny". De har vaert gift i 4 aar, og jeg har ikke truffet henne tidligere.
I gaar traff jeg Dr. D for foerste gang, han virket veldig OK. Gjorde UL foerst og cervixen maalte 2 cm som tidligere. Ellers saa fant han en cyste paa hoeyre eggstokk, denne har jeg hatt siden jeg var gravid sist. Dr. D ville tappe/fjerne den under operasjonen, spesielt iom at den ikke var blitt saerlig mye mindre i ukene siden minstegutt ble foedt. Etter undersoekelsen saa tok han oss inn paa kontoret sitt og foklarte alt som skal skje etc. og Mamma og Pappa fikk bli med inn og fikk informasjon og ble beroliget de ogsaa.
Vi er veldig optimistiske alle sammen, og jeg er ikke det minste nervoes mtp operasjonen. Bare gleder meg tl aa faa det gjort. Vi skal moete paa sykehuset i morgen tidlig kl 07.00, saa da maa vi dra herfra kl 05.00. (huff). Men det g[r vel bra det ogsaa. Og sikkert best for meg, for jeg skal jo sove saa godt under operasjonen :). Operasjonen kommer til aa vare ca 30-40 minutter, saa det blir sikkert bra.
Saa ca kl 15 norsk tid i morgen er jeg sannsynligvis ute av OR. Dere faar krysse fingrene for meg om dere kan! :)
P.S. Forsoeket i september er definitivt avlyst, maa oppover paa samtale. :( Men jeg har egentlig avfunnet meg med det naa. Det gaar bra.
torsdag 5. august 2010
Reiseklar
Ferdig pakket, bare laptopen som mangler.
Har pakket "Siste Natt i Twisted River" av John Irving som reiselektyre, i tillegg til Guidebøker over NYC og USA generelt. Regner med at det blir litt lesing i morgen. Tenkte kanskje å kjøpe "Lost Symbol" på flyplassen i tillegg, har egentlig forsøkt å bestille den fra play.com, men det er blitt noe kluss med bestillingen. Når jeg tenker meg om så har de den sikkert på en bokhandel der borte også, så da kan det sikkert vente. Ikke noe vits i å reise med mer enn nødvendig. Mamma skal få låne "Brente Skygger" av Kamila Shamsie som jeg nettopp ble ferdig med, veldig bra bok som anbefales!!
Starter med buss til Gardemoen kl 05.30 i morgen tidlig, så blir vel ikke så sent i kveld, da. Håper reisen går uten store problem og forsinkelser! :kryss: Nå blir det ett lite glass rødvin før senga venter.
Har pakket "Siste Natt i Twisted River" av John Irving som reiselektyre, i tillegg til Guidebøker over NYC og USA generelt. Regner med at det blir litt lesing i morgen. Tenkte kanskje å kjøpe "Lost Symbol" på flyplassen i tillegg, har egentlig forsøkt å bestille den fra play.com, men det er blitt noe kluss med bestillingen. Når jeg tenker meg om så har de den sikkert på en bokhandel der borte også, så da kan det sikkert vente. Ikke noe vits i å reise med mer enn nødvendig. Mamma skal få låne "Brente Skygger" av Kamila Shamsie som jeg nettopp ble ferdig med, veldig bra bok som anbefales!!
Starter med buss til Gardemoen kl 05.30 i morgen tidlig, så blir vel ikke så sent i kveld, da. Håper reisen går uten store problem og forsinkelser! :kryss: Nå blir det ett lite glass rødvin før senga venter.
Wræææl.
I morgen tidlig, tidlig, tidlig reiser vi altså til USA. Jeg har ikke begynt å pakke ennå, men alt er klart inne i hodet mitt, ikke no stress.
Men så kom jeg hjem til et lite hyggelig brev i posten i dag fra St.Olavs, hvor det sto at de hadde lest igjennom journalen min og mente at vi begge måtte komme til en samtale 6. september og at forsøket i september ble avlyst. :(
Senest i går ringte jeg opp til sykepleieren der oppe og fikk aller nådigst lov til å sende inn melding om 1. dag neste syklus på e-post, og fikk ikke høre noe om dette da. Men hun slo meg selvfølgelig ikke opp på dataen engang.
Så nå vil de altså ha en samtale med oss, det er jo første gangen i så fall. Og det eneste jeg kan tenke meg at de vil si er at de ikke vil gi oss flere forsøk fordi de mener at jeg ikke kan bære frem barna allikevel og at det da ikke er noen vits verken etisk eller økonomisk. Jeg har forsøkt å gi beskjed via sykepeleierne på telefonen der oppe at jeg skal få lagt TAC'en først, men det er jeg nærmest 100% sikker på at ikke har kommet videre. Har ikke så mye tiltro til disse sykepleierne.. ;)
Er skuffet nå. Forsøkte å ringe, men telefontiden er nærmest ikke-eksisterende der oppe. La igjen beskjed på svareren med spsm om de kunne ringe meg. Men det gjør de sikkert ikke. Kanskje jeg rekker å ringe dem i morgen tidlig fra Gardemoen... Og så lurer jeg på om det går an å forsøke å ringe direkte til legen som har skrevet under på brevet... Så kan jeg ihvertfall få gitt beskjed direkte.
Men så kom jeg hjem til et lite hyggelig brev i posten i dag fra St.Olavs, hvor det sto at de hadde lest igjennom journalen min og mente at vi begge måtte komme til en samtale 6. september og at forsøket i september ble avlyst. :(
Senest i går ringte jeg opp til sykepleieren der oppe og fikk aller nådigst lov til å sende inn melding om 1. dag neste syklus på e-post, og fikk ikke høre noe om dette da. Men hun slo meg selvfølgelig ikke opp på dataen engang.
Så nå vil de altså ha en samtale med oss, det er jo første gangen i så fall. Og det eneste jeg kan tenke meg at de vil si er at de ikke vil gi oss flere forsøk fordi de mener at jeg ikke kan bære frem barna allikevel og at det da ikke er noen vits verken etisk eller økonomisk. Jeg har forsøkt å gi beskjed via sykepeleierne på telefonen der oppe at jeg skal få lagt TAC'en først, men det er jeg nærmest 100% sikker på at ikke har kommet videre. Har ikke så mye tiltro til disse sykepleierne.. ;)
Er skuffet nå. Forsøkte å ringe, men telefontiden er nærmest ikke-eksisterende der oppe. La igjen beskjed på svareren med spsm om de kunne ringe meg. Men det gjør de sikkert ikke. Kanskje jeg rekker å ringe dem i morgen tidlig fra Gardemoen... Og så lurer jeg på om det går an å forsøke å ringe direkte til legen som har skrevet under på brevet... Så kan jeg ihvertfall få gitt beskjed direkte.
:(
mandag 2. august 2010
TAC
Ja hva er det egentlig, har jeg forklart det?
Altså det står jo for TransAbdominal Cerclage, hvor cerclage egentlig bare betyr "bånd rundt cervix", men er jo ikke sikkert folk forstår det helt allikevel.
Altså det står jo for TransAbdominal Cerclage, hvor cerclage egentlig bare betyr "bånd rundt cervix", men er jo ikke sikkert folk forstår det helt allikevel.
Ved den siste graviditeten hadde jeg jo også en cerclage, men den var en ytre, eller transvaginal. Den er det viktig å forsøke å legge så høyt opp som mulig, og det viste seg jo at jeg var en liten tanke vannskapt (he he) så derfor var det vanskelig. Det er viktig å få den høyt opp, så nærme indre mormunn som mulig, for å unngå det de kaller nebbing på norsk. Det skjer hvis den indre mormunn begynner å åpne seg litt innenfra, og så blir det sånn at fosteret med fosterhinner og fostervann fungerer som en kile innenfra og presser resten av LMH åpen, til tross for cerclagen. Det er jo egentlig det som skjer under modning i forbindelse med fødsel også.
En transabdominal cerclage må legges via en operasjon inn i bukhulen. Den kan gjøres via kikkhull-kirurgi eller åpent hvor man legger et snitt lignende som ved keisersnitt. Man legger båndet så høyt opp ved den indre mormunn (IMM) som mulig, faktisk er illustrasjonen litt misvisende her; båndet kommer omtrent akkurat på høyde med IMM. Dette vil da forhindre nebbing og gjøre at LMH er i stand til å holde graviditeten inne, antatt at båndet legges riktig. Det er viktig at operatøren greier å stramme båndet akkurat nok til å holde på graviditeten, men løst nok til at menstruasjonsblødninger etc kommer ut, det er god nok blodsirkulasjon til området, og ofte også god nok plass til å sette inn ett kateter om man behøver IVF, utskraping e.l. Kikkhull-kirurgi har en langt dårligere suksess-rate enn åpen har, angivelig nettopp fordi det er vanskelig å bedømme hvor stramt båndet sitter, og man er helt avhengig av at operatøren er erfaren. På Rikshospitalet ville de gjøre kikkhullskirurgi med en operatør som hadde gjort 3 (!) stk tidligere.
Når TAC'en først er satt, så skal den sitte der livet ut, m.m. det tilkommer problemer med den. Den blir raskt dekket av vev slik at den blir en integrert del av LMH. Barnet må forløses via Keisersnitt. Om man får en MA f.eks i 2. trimester så må man også fjerne barnet operativt. En transvaginal cerclage kan enkelt fjernes slik at vaginal fødsel er mulig, men denne er igjen utsatt for infeksjoner som kan spre seg oppover til livmorhulen. En TAC øker ikke risikoen for infeksjoner.
Videre så kan man legge TAC før eller under en graviditet. Noen kirurger foretrekker faktisk å legge den under graviditeten, for da er organene større og mer blodfylte, og det er kanskje lettere å stramme cerclagen riktig. Før en graviditet må man tenke at organene skal svulme opp sånn at "strikken" ikke strammes for hardt i utg.punktet, men stramt nok. De fleste som gjøre dey i graviditeten legger det i svangerskapsuke 11-14, faktisk så foretrakk de fleste kirurgene jeg kontaktet i Europa å legge TAC'en etter jeg var blitt gravid.
Når jeg nå skal til Dr. Davis i USA for å få lagt denne TAC'en er det basert på flere ting; 1. han er erfaren og har lagt godt over 300 TAC'er. 2. Han har en pre-pregnancy suksessrate på 99%, 3. Jeg har hørt fra flere som er operert av han om hvilken god lege han er, det er viktig når man skal velge lege der ute at han kommer med gode referanser. 4. Han er nokså billig, både sammenlignet med Europeiske og andre Amerikanske leger,- 5000$ regner jeg med å bruke. 5. han vil gi meg progesteron-sprøyter, noe jeg har avklart er OK også for de på RH at jeg bruker fra uke 16 (kommer tilbake til dette senere en gang). Og så var det sikkert flere ting som jeg ikke husker i farta.
Så nå håper jeg at det er litt klarere det hele, og om noen fortvilede sjeler med cervix insufficiens forviller seg inn hit så må de gjerne ta kontakt, jeg hjelper med all den informasjonen jeg kan!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
